Til tross for et marked på 20 billioner euro, uteblir leverandørene. Mer enn ti års arbeid med å legge til rette for konkurranse har vært noe i nærheten av en fiasko. En ny rapport viser at EU beveger seg i feil retning når det gjelder offentlige anskaffelser.
I Norge kjøpte det offentlige varer og tjenester for 740 milliarder i 2022. Tilsvarende tall i EU er 230.000 milliarder kroner – eller to billioner euro – fordelt på 250.000 oppdragsgivere. Det tilsvarer 14 prosent av EUs bruttonasjonalprodukt. Beløpet burde tiltrekke seg leverandører som insekter mot lys, men sånn er det ikke.
I 2014 ble EUs direktiv for offentlige anskaffelser revidert, og fra 2017 fikk de nye reglene virkning i Norge. Formålet med revisjonen var i hovedsak å gjøre anskaffelsene mer fleksible ved hjelp forenklede prosedyrer, gi små og mellomstore bedrifter bedre adgang til offentlige kontrakter og fremme en mer strategisk bruk av anskaffelsene. Alt sammen med mål om å oppnå bedre resultater av pengebruken.
Rapporten fra Revisjonsretten i EU konkluderer imidlertid med at konkurransenivået i EUs indre marked har falt de seneste ti årene. Det er manglende bevissthet om at konkurranse er en forutsetning for å få mest valuta for pengene. Hverken kommisjonen eller medlemsstatene har evnet å redusere konkurransehindringene.
Ofte bare en tilbyder
.jpg)
Årsaken er i hovedsak at man ikke har benyttet tilgjengelige data for å identifisere hindringene. Rapporten viser at det er en økende andel av konkurranser med kun én tilbyder. Videre er det en stor andel direktetildeling av kontrakter og ikke minst en begrenset andel av grenseoverskridende handel mellom medlemslandene.
Kun 5 prosent av alle anskaffelser går over landegrensene. På denne bakgrunnen konkluderer Revisjonsretten med at regelverket ikke har hatt noen påviselig effekt for å oppnå målene.
Både leverandører og oppdragsgivere er enige om at offentlige anskaffelser medfører en betydelig administrativ byrde.
Andelen av små og mellomstore bedrifter har ikke økt nevneverdig, og strategiske mål som klima og miljø, sosiale forhold og innovative løsninger tas sjelden i betrakting i konkurransene. Men til tross for alle gode intensjoner, er det overordnede målet fremdeles å sikre best mulig konkurranse. Derfor blir det hele enda mer alvorlig når heller ikke hovedmålet ser ut til å oppnås. Et problem som påpekes, er at noen av de øvrige målene er i direkte motstrid med målet om konkurranse.
Hva med Norge?
Når det står så dårlig til blant EUs 27 medlemsland, er det betimelig å stille spørsmål ved om det er grunn til å tro at situasjonen i Norge er noe særlig bedre. Hver og en av oss bruker mer enn 130.000 kroner årlig på offentlige anskaffelser. Det minste vi kan forvente er en oversikt over tilstanden, men vi vet knapt nok hva vi ikke vet. Riksrevisjonen har derfor kritisert at det mangler både statistikk og datagrunnlag.
Løsningen er ikke å kutte ut regler for offentlige anskaffelser. Norge har hatt slike regler helt tilbake til 1899 – nesten 100 år før EØS-avtalen. Da som nå var hensikten å sikre konkurranse. Et felles europeisk marked sikrer norske leverandører eksportmuligheter, og det sikrer samtidig at det offentlige får de beste tilbudene på varer og tjenester.
Kunnskap om anskaffelser, forenkling av bestemmelsene og digitalisering av prosessene er forutsetninger for å styrke konkurransenivået og nå de politiske målsettingene. Alternativet er sløsing med ressurser og tapte muligheter.
