Hjemmekontor har gitt flere av oss mulighet for å disponere dagens arbeidstimer friere enn vanlig. Men har det egentlig gitt oss økt frihet?
Det høres umiddelbart litt selvmotsigende ut, men økt fleksibilitet i arbeidshverdagen kan ha gitt oss mindre fleksibilitet i selve arbeidet.
Fordelene fremheves
Både dagspressen og den gryende forskningslitteraturen rundt covid-19 spekulerer i hva koronasituasjonen kan gi av mer langsiktige konsekvenser. Dette kan endre hvordan vi tenker rundt arbeidsformer i arbeidslivet, spesielt med tanke på hjemmekontor og samarbeid via det digitale.
Flere store firmaer, både internasjonalt og nasjonalt, har annonsert at de vil fortsette med hjemmekontor for alle som vil også etter pandemien. Argumentene for dette er flere:
Vi har større fleksibilitet når det gjelder jobb-hjemsituasjon, noe som ser ut til å gi betydelig mindre stress for mange.
Tid som tidligere har vært brukt til pendling eller reising mellom møter, kan nå brukes til andre ting, som igjen tenkes å føre til høyere produktivitet.
Ett argument vi hører er at en hjemmekontorsituasjon gir færre distraksjoner, og dermed kan gjøre oss mer effektive.
Arbeidsgivere kan på sin side se en mulighet for reduserte reisekostnader og mindre behov for kontorplasser.
Også innen akademia jobbes det hjemmefra, og flere universiteter har sagt at det vil fortsette.
På den annen side pekes det på at vi ikke bare kan jobbe i fysisk atskilte omgivelser. Vi trenger å møte kollegaer og oppleve det sosiale samholdet og påfyllet dette gir.
Praksis endres
Men en viktig side som har fått mindre oppmerksomhet er hvilke konsekvenser en slik distribuert arbeidssituasjon kan ha for praksis, altså samarbeidet og kvaliteten på arbeidet vårt, både i mindre team og i et større arbeidsfellesskap.
I artikkelen “Learning of academics in the time of corona” beskriver vi hvordan en akademikers praksis endrer seg, ganske så betydelig, under de forholdene vi har jobbet under siden mars.
En av konklusjonene våre er at vi ikke kan forvente at praksis forblir den samme når vi flytter den. Når forholdene rundt praksis endrer seg, endrer også praksisen seg.
Ikke alle blir mer effektive
I to parallelle prosjekter samlet vi data fra både studenter og ansatte. Vi fokuserte på arbeids- og studiesituasjonen deres under korona-pandemien.
Dataene omfatter 1600 studenter og 16 faglærere i emnet Eksperter i team. Studentene ga tilbakemelding gjennom spørreskjema, skriftlige eksamensrapporter og dybdeintervjuer. Faglærerne var fordelt på ulike fakultet og institutt. Disse ble også dybdeintervjuet.
De foreløpige funnene viser stor variasjon i hvilke konsekvenser den nye arbeids- og studiesituasjonen har hatt for den enkelte og for grupper.
Flomsikring ferdig: Nå kan vannet bare komme
Noen ble mer effektive som grupper, andre mindre
Noen ble mer effektive i sin arbeidssituasjon, for eksempel fordi de fikk færre distraksjoner og det ble lettere å prioritere. Men andre ble mindre effektive, for eksempel på grunn av lavere motivasjon og mangel på struktur i hverdagen.
Noen syntes det var godt å få mer ro og fleksibilitet i hverdagen, mens andre følte mer på ensomhet og lav motivasjon på grunn av mangel på sosial, fysisk kontakt med medstudenter og kollegaer.
Av de ansatte var det også noen som hadde en mye mer travel hverdag på grunn av hjemmeskole og hjemmebarnehage. Dette er mindre relevant i en situasjon uten en pandemi.
.png){kind=logo}
Mange av de positive elementene med å jobbe distribuert og digitalt som er nevnt i begynnelsen ser vi også i vår studie.
Paradokset: Mindre frihet i arbeidet
Men ett funn står frem som et paradoks:
Mens det å jobbe på hjemmekontor, eller distribuert, gir betydelig økt fleksibilitet i arbeidssituasjonen, kan det se ut til å gi mindre fleksibilitet i arbeidet som gjøres, både når det gjelder møter, samarbeid og undervisning.
Dette er i stor grad knyttet til at det er mye større behov for struktur, planlegging og tydelig kommunikasjon i det digitale. Både møter og undervisning må i stor grad planlegges i detalj, og den digitale formen gjør det vanskelig å vike fra planen.
Vi mister muligheten til fange opp signaler fra rommet, og det er flere ting rundt kommunikasjon som gjør det vanskelig å få god flyt, samt å gjøre spontane, og nødvendige, endringer.
Det norske atomavfallet skal sikres i 100.000 år
Høyere terskel gir mindre fleksibilitet
Vi finner også at det er betydelig høyere terskel i det digitale for små og nødvendige avklaringer med dem man samarbeider med. Dette gir redusert fleksibilitet for å gjennomføre en oppgave og kan gå ut over kvaliteten på det vi gjør.
For eksempel risikerer vi å fortsette med en oppgave alene for lenge, med antakelser fremfor avklaringer. Vi ønsker ikke å forstyrre folk, og vi vet ikke hva de holder på med akkurat nå. Dette fant vi både hos studenter, som jobbet synkront, og ansatte, som stort sett jobbet asynkront.
Hjemmekontor kan altså ha sine fordeler for flere av oss, men det er neppe en fordel for alle. Antakelig vil flere av oss velge å jobbe mer hjemmefra enn før også når pandemien har ebbet ut. Men å ha mulighet for å møtes fysisk er fremdeles viktig, ikke bare for hver enkelt av oss for å fylle vårt sosiale behov, men også for arbeidsgiver og for kvaliteten på arbeidet som gjøres.
Kilde: Learning of academics in the time of the Coronavirus pandemic. E Sjølie, S Francisco, K Mahon, M Kaukko, S Kemmis – Journal of Praxis in Higher Education, 2020.
Nå kommer verdens mest moderne stråleterapi til Norge
