Vi som skriver dette, forsker på plastforurensning og uttrykker med dette frustrasjon over manglende handling fra sentrale myndigheter.
Handelens Miljøfond (HMF) ble opprettet i 2017 av private aktører og bevilger midler til opprydning langs kysten og forskning og teknologiutvikling for å redusere plastforurensning i Norge og internasjonalt. Pengene kommer fra deg og meg når vi kjøper plastposer – og fra HMFs medlemsbedrifter.
Imidlertid er det problematisk at norske myndigheter ikke kommer med flere konkrete tiltak rettet mot produsenter, importører og tilbydere av plast og plastprodukter. Vi kan ikke lene oss på private initiativ.
Mangler tiltak mot produsentene
Tiltakene som så langt er presentert fra norske myndigheter, er i stor grad rettet mot forbrukerne (med økt pris på plastposer). Når det kommer til produsentansvar, er tiltakene lite konkrete og med begrensede retningslinjer som kan hindre forsøpling eller forbruk. Det er få forbud mot unødvendig plast eller tiltak som styrer produsenter, importører og salgsleddet mot alternativ materialbruk eller reduksjon i plastforbruket.
Tilsvarende gjelder for eksempel krav til fiskeri- og havbruksindustrien så vel som landbruket; bøter om de brytes og økonomiske gulrøtter for å få gjennomført endringene. Slutter tiltakene så fort de rammer industri eller økonomi?
Skaper bekymring
Det er i de senere årene satt mye søkelys på mikroplast. Hver gang du drikker en øl, vasker huset eller rister dørmatta, får du mikroplastpartikler i kroppen. Mikroplast finner veien inn i kroppen vår og finnes i brystmelk, blod, lungevev og morkake. Den globale plastproduksjonen er økende, og dermed vil vi også i fremtiden få mikroplast i kroppen, sannsynligvis i større mengder enn i dag.
Hva er faren forbundet med dette, med økt eksponering for omtrent 13.000 ulike kjemikalier som finnes i mikroplast og dermed i oss?
Forskningen viser at folk er bekymret selv om den mulige faren ikke er fullstendig utforsket ennå. Plastforurensning, samt konsekvensene den potensielt kan medføre, er oppfattet som en av dagens største utfordringer. Det er vilje i befolkningen til flere tiltak, ikke motvilje, men føre-var-prinsippet virker for øvrig å ligge dødt på politisk side, der pasienten Norge lider under manglende ledelse på sykehuset. Har overlegen gått hjem?
Det er ikke tilstrekkelig å bytte ut plastposene med en papirpose, eller la forbrukeren få kildesortere avfallet sitt. Det er også nødvendig med tiltak som retter seg oppover i systemet, mot tilbydere av plast: produsenter og salgsleddet.
Det er nødvendig med konkrete krav og lovverk som eksempelvis hindrer dobbeltemballering, som belønner bonden for å levere landbruksplast og fiskeren for å levere gamle nøter, eller som krever at byggenæringa sikrer byggeplassen.
Ineffektiv problemløsning
Vi i denne norske steinrøysa kan ikke leve med tiltak som bare handler om å rydde opp – da er skaden i utgangspunktet allerede skjedd. Vi kan heller ikke belage oss på private initiativ, løsninger og økonomiske tiltak; vi trenger nasjonal handling.
Plastforurensningen endrer formen på landskapet, fuglefjell tar fargen tutti-frutti, landbruksjord endrer seg og holder dårligere på vannet, og bildekk fører gummipartikler ut i vassdragene. Industri og tunnelbygging i kystsonen forurenser, og samtidig skal jeg og du løse problemet med å ta gode valg som forbrukere. På vegne av våre felles naturverdier er systemet ineffektivt.
Trenger økonomiske insentiver
Vi ber derfor om nasjonal handling som retter seg oppover i produsentkjeden og henvender oss med dette til våre politikere på alle politiske nivåer.
.png){kind=logo}
Vi foreslår innførsel av økonomiske insentiver i form av en plastavgift rettet mot produsenter og salgsgrupper, slik at de endrer atferd tilsvarende som forbrukere også må endre atferd. I likhet med at det nå koster mye mer å kjøpe en plastpose, må det straffe seg å produsere så vel som å importere og selge plast. Dette gjelder eksempelvis plast som unødig emballasje, leker, byggematerialer, møbler eller fiskemerder.
Samtidig må bedrifter belønnes når forbruks-, innkjøps- eller avfallshåndteringsvaner endres til et mer sirkulært system. Om myndighetene får på plass sterke insentiver, vil industrien klare omstillingen.
Sjekk hvordan en typisk rekvik langs kysten av Trøndelag ser ut. Her kan du utforske en 3D-modell som er scannet av Jakob B. Cyvin.
Debattinnlegget er skrevet av PhD-kandidat Jakob Bonnevie Cyvin ved Institutt for geografi, førsteamanuensis Isabel Richter ved Institutt for psykologi, PhD-kandidat Ginevra Oertel ved Institutt for havromsoperasjoner og byggteknikk, PhD-kandidat Christina Hellevik ved Institutt for internasjonal forretningsdrift, PhD-kandidat Diana Giovanni Magnano ved Institutt for internasjonal forretningsdrift, masterstudent Amanda Hausken ved Institutt for geografi, masterstudent Ragnhild Einertrø Toft ved Institutt for geografi og professor Jan Ketil Rød ved Institutt for geografi – alle ved NTNU
