Da styret ved Institutt for energiteknikk tok beslutningen om å legge ned atomreaktoren i Halden onsdag, var det ikke uventet. Økonomisk har det gått fra vondt til verre med underskudd på 180 millioner de siste fire årene.
Kostnadene med vedlikehold og mangelen på nye inntekter var i ferd med å strupe mye annen forskning ved IFE. Det sier seg selv at det ikke bidrar til et godt miljø og mer samarbeid mellom instituttmiljøene i Halden og på Kjeller.
Men for alle som har jobbet i og rundt reaktoren i Halden er beslutningen om nedleggelse tung å bære. Det dreier seg om et par generasjoner med kjernefysikk og reaktorteknologi, materialforskning, instrumenteringsteknikk, kontrollromteknologi og strålevernberedskap som har bidratt til verdiskaping innen en rekke bransjer.
Og det mest undervurderte av alt:
Helt fra starten for 60 år siden har Halden-reaktoren vært det viktigste forskningsmiljøet for en sikrere produksjon av kjernekraft i hele verden. Helt fra starten – for 60 år siden – har Halden-reaktoren i regi av OECD-organisasjonen Nuclear Energy Agency samarbeidet tett med statlige sikkerhetsorganisasjoner, forskningsinstitutter og industribedrifter i 20 land.
Politisk bestemt
Uten å dvele ved det historiske paradoks at vannkraftlandet Norge skulle bygge atomreaktorer til forskning etter andre verdenskrig er det viktig å slå fast at Halden-prosjektet ble initiert av regjeringen Gerhardsen og har vært støttet av både storting og regjering i alle år senere.
Kanskje ikke så rart da at dagens regjering ved en glipp sendte ut en pressemelding om nedleggelse av Halden-reaktoren før styret onsdag hadde tatt sin beslutning. Dette gjorde mange ansatte oppbrakt, men glippen var samtidig et bevis på at nedleggelsen var basert på at regjeringen ikke lenger ville bidra til å dekke underskuddene etter en ekstrabevilgning på 75 millioner i årets reviderte nasjonalbudsjett.
Faktum er at IFE har vært i en konstant økonomisk krise i mange år. Tidligere direktører har ikke gjort nok for å rydde opp. Først da Nils Morten Huseby overtok for snart tre år siden, ble det ryddet i korridorene. Så godt som alle divisjonsdirektørene er byttet ut og forskningsavdelinger er blitt omorganisert. Det har vært tre år med kraftig og merkbar omstilling. Og frustrasjon. Noen har sluttet og mange har fått nye områder å forske på.
Direktørens mareritt
Husebys mareritt har vært underskuddene i Halden, lekkasjer i brenselslagrene for avfall på Jeep II-reaktoren på Kjeller og nå i april lekkasje på grunn av feil på en ventil inne i Halden-reaktoren. Den var stengt for vedlikehold da dette ble oppdaget og ville ført til en ytterligere dramatisk svikt i inntektene om den ikke hadde blitt permanent stengt.
Situasjonen endret seg radikalt for Halden-prosjektet etter Fukushima-katastrofen. Store kjernekraftprodusenter som Japan og Tyskland reduserte sine bidrag. I tillegg har det kommet nye og strengere regelverk for både håndtering og lagring av brensel.
Til tross for at Kina er kommet med i prosjektet – de har en rekke reaktorer under bygging – er ikke Haldenprosjektet lenger bærekraftig for IFE uten statlige garantier.
Administrativt er prosjektet fortsatt svært krevende ettersom medlemslandene ikke får levert det de har inngått avtaler om så lenge reaktoren står stille. Hva som nå skjer med disse avtalene er ennå uklart. Det må trolig forhandles med hvert enkelt land for å unngå erstatningskrav når styret beslutter nedleggelse midt i en avtaleperiode med konsesjon for drift av reaktoren.
Kraftig omstilling
Gjennom en systematisk omstilling de siste tre årene er IFE nå godt rustet til å satse videre på nukleære medisiner. Isotop-produksjonen ved atomreaktoren på Kjeller la grunnlaget for at det tyske Bayer-konsernet kjøpte legemiddelselskapet Algeta i 2014. IFE produserer kreftmedisinen Xofigo på lisens og er blitt den viktigste inntektskilden for IFE som har en omsetning på rundt en milliard i året.
Som deleier og strategisk partner i Catapult Life Science samarbeider IFE med Rikshospitalet, Radiumhospitalet, Ahus og andre sykehus om å utvikle nye typer radioaktive medisiner.
I løpet av kort tid vil det bli søkt om statlig bidrag for å bygge en landets største syklotron for å produsere radioaktive kontrastvæsker.
Olga-teknologien
Som et eksempel på omstillingen kan nevnes at flerfasemiljøet ved Olga-laboratoriet er tett knyttet opp mot forskning på radioaktive kontrastvæsker. Den kompetansen som sto bak utviklingen av flerfaseteknologien – en teknologi som har skapt milliardverdier på norsk sokkel - brukes nå på forskning og utvikling av strømningsteknologi for mer treffsikker bruk av cellegift mot kreftsykdommer.
Selv om oppdragene fra oljeindustrien har tatt seg opp igjen etter prisfallet i 2014, jobbes det intenst i flere divisjoner for å skaffe nye forretningsområder. For eksempel er det ikke gitt at behovet for forskning på korrosjon i rørledninger for olje og gass vil bli like stort i fremtiden. Derfor brukes denne kompetansen nå også på utvikling av systemer for transport av hydrogen og CO2 i rørledninger.
Usikkerhet
Denne omstillingen skjer parallelt med et vell av nye samarbeidsprosjekter som IFE har på fornybare energikilder – alt fra ny teknologi for å produsere superrent silisium til solceller, kompositt-materialer av silisium og karbon til bruk i litium ione-batterier til nullutslippsløsninger for tungtransport og skip.
Gjennom 60 år har samarbeidet mellom miljøene på Kjeller og i Halden gått bra, men det har skurret litt de siste årene. Forskningsmiljøet i Halden har vært sterkt og svært viktig for oppblomstringen av en rekke it-bedrifter i regionen. Nå ligger de mest fremtidsrettede forskningsmiljøene på Kjeller.
Selv om beslutningen nå er tatt om å legge ned Halden-reaktoren, er det stor usikkerhet blant de ansatte. Hvor mange skal ansettes i det nye forvaltningsorganet Norsk nukleær dekommisjonering? Og er slikt arbeid interessant for kjernefysikere og kjernekjemikere som kan være etterspurt i andre miljøer? Det har ikke vært mange overganger fra IFE til Statens strålevern som trolig heller ikke har tilstrekkelig med kompetanse på dekommisjonering i praksis.
Lagringskrise
Enda større usikkerhet knytter det seg til hva slags dekommisjonering man står overfor.
Skal man bygge et fjellanlegg som kan stå seg imot jordskjelv, atomvåpen og istid – flere hundre meter nede i et fjell i Norge? Det vil fort koste minst 15 milliarder og da blir regningen for 17 tonn brukt reaktorbrensel veldig høy.
Til sammenlikning skal Sverige bygge et slikt underjordisk anlegg for å kvitte seg med 12.000 tonn. Og hvilken regjering tar sjansen på en slik lokaliseringsdebatt i Norge?
I 2012 besøkte jeg Olkiluoto kjernekraftverk i Finland, karakterisert som verdens mest moderne kjernekraftreaktor. Anlegget ble påbegynt i 2005 og skulle stå ferdig i 2009. Ennå er verken reaktoren eller verdens mest avanserte underjordiske anlegg for lagring av atomavfall ferdig.
I lovverket for håndtering av radioaktivt avfall heter det at hvert land er ansvarlig for sitt eget avfall. Men det mest nærliggende for den nye statlige etaten som skal avvikle reaktoren i Halden, noe som blir antydet tar minst 10 år, er å sørge for en nordisk politisk løsning hvor enten Sverige eller Finland tar hånd om de brenselslagrene i Halden og på Kjeller.
Et annet alternativ er å frakte avfallet til Frankrike for reprosessering, hente det tilbake og lagre det her i et noe mindre avansert fjellanlegg.
Ulike reaktorer
Skjebnen til reaktoren på Kjeller har ikke vært vurdert i denne omgang. Den er av en helt annen og mye mindre dimensjon enn i Halden. Kokvannsreaktoren i Halden er en kraftgenerator på 25 MW, mens den på Kjeller har en varmeeffekt på 2 MW og opereres ved atmosfærisk trykk.
Den brukes som nøytrongenerator, primært til grunnforskning på materialer og produksjon av isotoper for medisinsk forskning eller industri. Jeep I ble lagt under betong allerede i 1966.
I mediene omtales ofte reaktorene i Halden og på Kjeller under fellesbetegnelsen atomreaktorer, men det er altså stor forskjell i teknologi og operasjonell kompleksitet.
Det har vært antydet fra ledelsen ved IFE at dekommisjonering kan bli et nytt forretningsområde. At kompetansen kan brukes til å etablere rutiner og standarder for dekommisjonering som vil bli en utfordring i mange land med kjernekraft. Og som man kan selge som tjenester.
Å bruke det som lokkemiddel for å beholde forskere med topp kompetanse innen kjernefysikk og materialteknologi, er uholdbart.
Norge var blant de første i hele verden som etablerte kjernekraft etter krigen. Det tok 60 år å bygge denne kompetansen, men den kan forvitre og forsvinne raskt når reaktoren 100 meter inne i Månefjellet skal rives.
