På en isglatt lekeplass står åttendeklassingene i ring. De venter på at Theo skal ta igjen. Daniel laget og postet en deepfake-pornovideo av moren hans i en Snap-gruppe med fem hundre andre fra 2011-kullet. Gjengjeldelsen må være fysisk.
På den andre siden av byen er kaffen skjenket. I en video ser vi et toppmøte med Tiktok, Meta og Snapchat. Norges kunnskapsminister gir dem beskjed om at foreldre og barna er dømt til å tape kampen mot sosiale medier. Med hevet pekefinger formaner hun dem til å følge loven.
Troppene flyttes til aldersgrensen
Bakteppet er kjent. Regjeringen vil innføre 15-års aldersgrense for sosiale medier. De har møtt skepsis fra sitt eget skjermbrukutvalg og Barneombudet. Også barn har rett til å få informasjon og ytre seg. Men ministeren gir seg ikke.
Hun lytter heller til nye tall. Til Kripos, som advarer foreldre om seksuelle overgrep mot barn. Hun leser svenske nyheter om tenåringer som ble inspirert på Tiktok til å halshugge en venninne. Og hun ser at 40 prosent av norske niendeklassinger er på laveste nivå for digitale ferdigheter selv om halvparten av barna daglig er mer enn fire timer på skjerm utenfor skoletiden.
De digitale barndomsårene
Spørsmålet om man skal regulere sosiale medier, har heldigvis snudd til hvordan de skal temmes. Australia har jo fått det til? Men noe gnager i meg likevel. Vil egentlig Theos problemer forsvinne når aldersgrensen blir innført?
Vi vet ikke mye om hvordan verden ser ut om hundre år, men noe kan vi forutse. År 2025 vil fremstå som et av de digitale barndomsårene. Fylt av barnesykdommer. Sosiale medier for barn vil det ha kommet vaksine mot.
Men hva gjorde man med utfordringene på internett generelt? Den «friplassen» der man slapp barn inn uten ansvarlige voksne til stede? 2025 bør bli året vi tar diskusjonen om når et barn bør ha fri tilgang til den digitale verden uten filter og foreldrekontroll.
Tillit eller skjerming
Gjennom oppveksten kan et barns atferd kontrolleres på to måter. I starten handler alt om å holde barna i et miljø der de ikke har mulighet til å gjøre saker de ikke burde. Ikke la drillen ligge på gulvet. Etter hvert som de vokser opp, kan de gradvis få mer ansvar og tillit til å selv velge å gjøre det rette. Ikke gå på rødt lys.
Spørsmålet er derfor både hva som skal være lov i ulike aldre og hva man skal ha mulighet til når. Sagt på en annen måte: Hvilke deler av det digitale livet bør barn skjermes fra?
Skal en syvåring ha teknisk mulighet til å ta et bilde av lillesøsteren sin og laste det opp på nettet? Skal broren på ni kunne se ti videoer i løpet av tre minutter om hvordan han kan få muskler før puberteten? Skal en mann på 30 kunne ta kontakt via chess.com og utvikle «vennskap» med en jente på 11? Her snakker vi ikke om sosiale medier, men om klassiske nettsider.
En digital drøm
Mens kunnskapsministeren er i farta, burde hun vurdere å ratifisere Muphys lov som en del av barneloven. Den sier at alt som kan gå galt, vil gå galt.
Jeg svinner hen i en naiv, digital drøm. En virkelighet der det finnes trygge fritids-apper hvor ansvarlige voksne er til stede. Hvor barn kan sende meldinger til hverandre én-til-én, men hvor det digitale verktøyet ikke fungerer som en forsterker for mobbing og utfrysning. En nettleser hvor du bare kan gå inn på anbefalte spillsider, nettaviser, Store norske leksikon og 30 andre lignende nettsteder.
En virkelighet ikke ulik den jeg vokste opp i, bare med en digital forbedring – ikke en erstatning – for det fysiske rom. Ikke at foreldrekontroll ikke finnes, men det brukes ikke på riktig måte. Mer enn halvparten av norske niåringer er for eksempel på sosiale medier. Det er som ministeren sier. Det er en kamp man er dømt til å tape.
Digitalt høyrisikomiljø
Når er barnets hjerne utviklet nok til å tåle press, motstå manipulasjon og skille det skadelige fra det ufarlige? Svaret på dette spørsmålet gir alderen for når et barn burde ha tilgang til internett uten begrensninger.
Det beste nyordet fra skjermbrukutvalget er den digitale bruken av begrepet «høyrisikomiljø». Innføring av internett har aldri vært gjenstand for en risikoanalyse eller offentlig utredning. Det har bare blitt sånn. I sånne situasjoner er det for sent å være føre var. Men alt trenger ikke fortsette å være sånn det har blitt, heller.
Håndtrykkene er presset på den ene siden av byen. Samtidig ligger Theo alene igjen på lekeplassen og hikster frostrøyk. Gutten som ble sosialt presset til å gjengjelde krenkelser mot sin mor, ble også slått til blods. Alle visste at han ville tape, alle sto og så på, men ingen grep inn. Retten til informasjon og ytringer har han i god behold.
Barndommen står det verre til med.
Historien om Theo og Daniel er gjengitt og anonymisert etter samtale med to lærere.
La ikke «politisk verdige arbeidsplasser» stenge døra for et nytt industrieventyr
