%2520og%2520Brita%2520Staal..png)
Equinor stanset havvind satsingen i sommer og nedskalerer sine elektrifiseringsprosjekt. Vestas og Ørsted har stanset utviklingen av store havvindparker i USA og Europa i høst. Volvo Cars gir opp sine globale planer om å selge kun elbiler innen 2030. Northvolt har satt deler av produksjonen på pause og vil i likhet med Freyr redusere arbeidsstokken. Det samme ser vi hos solcelleselskapet Ottovo i Norge.
Hvordan kan det være slik at selskapene og prosjektene som driver omstillingen som vi så sårt trenger, plutselig er de som sliter mest? Det kan ikke handle om manglende ambisjoner, styringsevne eller kapasitet.
Europeisk elbilindustri er et illustrerende eksempel på høyere nivå; Det er nå en tydelig nedkjøling i elbilsalget som i august sank med 43 prosent. Dette var fjerde måned på rad med nedgang i elektriske nybilregistreringer. Ifølge en ny rapport fra McKinsey vurderer kun 16 prosent av bilkjøpere som i dag ikke eier en elbil å bytte til elektrisk. ACEA, den europeiske bransjeorganisasjonen for bilprodusenter har advart kraftig mot den elektriske tilbakegangens betydning for global omstilling og etterlyser tiltak for å oppnå den økningen i produksjon og bruk av elbiler som må til for å oppnå positive vippepunkter. Det gjelder virkemidler som lade- og hydrogenfyllingsinfrastruktur, et konkurransedyktig produksjonsmiljø, rimelig grønn energi, kjøps- og skatteinsentiver, og en sikker tilgang på råmaterialer, hydrogen og batterier. Per nå gjenspeiler ikke de regulatoriske kravene det økonomiske klimaet og dermed svekkes konkurransekraften for teknologien. Politikken må reorienteres for å bedre gjenspeile virkeligheten.
Dobbelt virkning i feil retning
Flere av verdens ledende økonomer har referert til klimakrisen som historien største markedssvikt, mye grunnet den såkalte «green house gas externality». Dette betyr kort fortalt av konsekvensene og kostnadene av utslipp ikke rammer de som utfører aktiviteten, men rammer fremtidige generasjoner. De negative effektene er «utenfor» markedet og det finnes derfor få reelle insentiv for å redusere utslipp dersom ikke politiske inngrep retter opp i denne skjevheten og sender et tydelig signal til markedet som veileder økonomiske aktiviteter mot lavkarbonteknologier.
Mangelen på politisk vilje og penger til å se endringene få tid til å virke, i kombinasjon med inflasjon og et endret geopolitisk landskap, blir en perfekt storm som stagnerer utvikling. Samtidig, fortsetter myndigheter i hele verden å bruke mer penger på å subsidiere fossilt enn på investeringer i faktisk omstilling. Disse pengene får dobbelt virkning i det de vrir konkurransen i favør av problemene eller enn løsningene. Dette, kombinert med de manglende politiske føringene, som innovasjonsrettede insentiver, gjør at grønne teknologier utkonkurreres av konvensjonelle, mer forurensende teknologier. Men nå sier markedsspillerne selv ifra.
Rystad-analytiker: – Selv om Northvolt feiler betyr det ikke at alle feiler
Lysglimt ned i dalen
Nylig gikk ledere 100 av verdens største selskaper ut med et åpent brev rettet mot verdens ledere før COP29. Der ber de om virkemidler og regulering for som de omtaler som «transformativ politikk» for å klare målene om netto null og kampen for en levelig klimafremtid. Denne gruppen er ikke noe småtteri; The Alliance of CEO Climate Leaders representerer en omsetning på 4 billioner dollar og 12 millioner ansatte. Og de evner å sette handling bak ord; Mellom 2019 og 2022 reduserte alliansen sine samlede utslipp med 10 prosent, samtidig som de leverte en omsetningsvekst på 18 prosent. Nå ber de om at politikerne også gjør sin del av jobben.
Hvor mye penger snakker vi om?
Kun innen energisektoren regner IEA med at det trengs 4,84 billioner dollar per år mellom 2024 og 2030. Dette er nesten tre ganger så mye som det som ble investert globalt i 2023.
For at dette overhodet skal være tall man kan forholde seg realistisk til så må vi se på tiltak som bidrar til at privat kapital virkelig kan virke for denne omstillingen. Da kreves riktige risikoavlastningsmekanismer, og det er vel nettopp dette som mangler når vi ser at veien gjennom den grønne dype dalen blir så lang – og for noen selskaper helt mørk.
Lederne publisert i WEF mener mye av midlene kan hentes ved å utvide bruken av karbonprising, ettersom bare <25 prosent av de globale utslippene er prissatt.
Men enda mer effektivt, ser de behovet for å fase ut subsidier til fossilt på en ryddig måte, og omdirigere disse midlene (som av IEA i 2022 var estimert til 1 billion) til grønn omstilling. Dette er subsidier i form av direkte tilskudd, skattereduksjoner og prisreguleringer. Hadde dette heller gått til effektive investeringer i omstilling ville mye av løftet for risikoavlastning vært gjort.
Tåke i perspektivmeldingen
Tilbake til fremtiden
Så spørsmålet blir, hvordan kan vi skalere og standardisere risikoreduserende virkemidler, som kan forbedre samarbeid om finansiering og skape en positiv spiral av forventning og friske midler til fremtidsnæringene som nå stagnerer?
En enkel slutning er vel å la dobbeltmoral og konstant satsing på to hester fare. Introduksjonen av IRA skapte et tydelig taktskifte mot konkurransedrevet klimapolicy, og istedenfor å trå til siden burde verdens ledere ha fulgt opp. Det gunstige økonomiske klimaet som har lokket flere norske selskaper til USA, kunne ha bredt om seg, istedenfor å forflytte innovasjon. Draghi rapporten anbefaler bruk av tariffer og subsidier i EU for å beskytte europeisk konkurransekraft og motvirke det han beskriver som «urettferdige fordeler».
Foreløpige studier viser at vekstorienterte IRA har doblet takten i utslippsreduksjoner i USA med historisk suksess og har så langt skapt 330,000 jobber med et bidrag til GDP på over 250 milliarder dollar. Det forventes at IRA vil bidra til 9 millioner nye jobber innen 2030.
.png){kind=logo}
Riktig prissetting av innsatsfaktorer i økonomien kombinert med en balansert innretning av politiske virkemidler kan muliggjøre utviklingen man så sårt trenger for å skape et konkurransekraftig lavutslippssamfunn. Og noen ser ut til å klare det, for dalen er langt fra like mørk over dammen.
Her til lands bør vi diskutere hvordan vi bruker dette statsbudsjettet vel for omstillingen, for tiden er knapp. Virkemidlene må innrettes til å finansiere grønn innovasjon over flere bransjer simultant, vi må satse på mange flere små prosjekter hvor relevant privat kapital kan bidra og få virke. Kanskje ville veien gjennom dalen vært avhjulpet for de få store kjempene med voksesmerter, om de gikk i ledtog med flere små aktører med lys i vinduene.
Volkswagen er en punktert bilgigant
