«Staten som eier skal utøve sitt eierskap på en profesjonell og forutsigbar måte», heter det i egenreklamen om statlig eierskap på Næringsdepartementets nettsider. Staten har eierandeler i 73 selskaper.
Tre feil staten har gjort
La oss håpe for selskapenes skyld at ikke staten er en så dårlig eier som i Equinor. Her har den gjort omtrent alt galt.
- Da Statoil satset i USA og i ulike korrupte regimer, virket staten som en i hovedsak passiv eier uten synspunkter på det strategisk viktige valget.
- Da Statoil og senere Equinor tapte penger i USA, satt staten fortsatt stille og så på – selv da tapene for flere år siden ble kjent i Norge.
- Da investeringene som foreløpig har resultert i enorme tap igjen ble omtalt, nå i langt større detalj, fikk staten som eier panikk og kalte selskapets ledelse inn på teppet.
Hvis du skal skrive en lærebok i ledelse, kan du kanskje ikke finne et bedre eksempel på hvordan det ikke skal gjøres:
- Når virksomheten skal ta en avgjørende strategisk beslutning, må eieren være sterkt involvert. Hvis ikke, hvordan kan eieren sikre at selskapet gjør noe som stemmer med eiernes ambisjoner? Hvis selskapet og eieren er på vei i to ulike retninger, må de enten finne sammen igjen eller skille lag.
- Når noe går galt underveis, må selskap og eiere ha tett dialog. Eierne skal stille krav, men de må også være til stede for å hjelpe selskapet til å komme på rett spor igjen. Pontius Pilatus er ikke skikkelsen du skal forme ditt lederskap etter.
- Den verste type eier du kan være, er den som bare er interessert når omdømmet står i fare. Da er det til liten nytte å komme løpende med formanende ord.
Eierne gjør det vanskeligere for ledelsen
Slik skiftende regjeringer har oppført seg som eier, er det ikke rart at det er utfordrende for Equinor å skulle lykkes i å omstille seg fra å være et rent fossilt selskap med aktivitet i Norge, via å bli et globalt olje- og gasselskap og videre klare overgangen til et energiselskap som også driver med fornybar energi.
Her snakker vi om en omstilling som er så grunnleggende, at det i realiteten handler om å danne et helt nytt selskap. Innenfra. Til det trengs engasjerte eiere som bidrar til at selskapet kan stake ut en tydelig kurs mot målet.
Det er ikke nasjonalstaten som utvikler ny og spennende teknologi
Etter den nyeste oppmerksomheten om Equinors tap i USA, har det kommet politiske signaler som indikerer et ønske om å bli mer aktive eiere. Jens Stoltenberg kan sies å være nøkkelmannen bak dagens system hvor staten holder seg langt unna driften, men det er også en ordning som har hatt stor støtte i våre viktigste politiske partier.
Hvis staten skal fortsette å eie over 70 selskaper som opererer i kommersielle markeder og tar risiko, må eieren bli mer aktiv. Et første skritt kan være å flytte ansvaret til Næringsdepartementet, slik Venstres Ketil Kjenseth tar til orde for i E24. Å kjøpe hele Equinor, slik Mimir Kristjansson i Rødt foreslår, er en annen og mye dårligere idé. Det er ikke nasjonalstaten som utvikler ny og spennende teknologi.
Går til sak: Mener Equinor-partner bidrar til menneskerettsbrudd i okkuperte, palestinske områder
Utfordringer i 20 år
Statens eierskap har lenge vært en utfordring. I 2001 etterlyste Senterpartiets Odd Roger Enoksen at staten burde omorganisere sitt eierskap av store selskaper, for å bli mer forutsigbar og tydelig. Enoksen og partifelle Morten Lund ville ha tre prinsipper:
- Et eierskap til beste for Norge – med hovedkontor og kompetansemiljø her.
- Best mulig avkastning.
- Selskapene skulle være ledende innen utvikling og forskning.
Enoksen selv var statsråd da Stoltenberg-regjeringen la fram eierskapsmeldingen i 2006, mens Statoils satsing i utlandet var i full gang. Der heter det blant annet at målet er «å sikre industriell kompetanse, arbeidsplasser og forvaltning av store norske naturressurser». To av tre punkter handler om virksomhet i Norge.
Dette var ikke kontroversielt, men da Statoil ekspanderte virksomheten til korrupte regimer i Aserbajdsjan, Iran og Nigeria, var det uten vesentlig kritikk fra eierne utover de gangene det virkelig gikk galt.
«Selskapet kjøpte klimafiendtlig oljesand i Canada og tungolje i Skottland. Det er medlem av bransjeorganisasjoner som har sponset klimafornektelse og motarbeider klimapolitikk», skriver seniorrådgiver Aage Borchgrevink i Helsingforskomiteen i et innlegg i Morgenbladet i fjor høst. Han er en av mange som er kritiske til hvordan Equinor får utvikle seg med staten som majoritetseier.
Verdiene falt
Statoils egen sjef Harald Nordvik beskriver statens mål for Statoil slik i Nytt Norsk Tidsskrift i 2007: «Selskapet skulle vokse videre, utvikle seg og vinne nye markedsposisjoner internasjonalt». Nordvik var optimist for selskapet som da hadde en børsverdi på 400 milliarder kroner – men også skeptisk til eiermodellen.
«Nettopp det å skape eiermessig kontinuitet og forankring er en særlig utfordring ved statlig eierskap, ikke minst fordi eieren av politiske grunner kan endre oppfatning av selve formålet med eierskapet», skriver også den tidligere Statoil-sjefen.
Tapene fortsatte i alle fall mens eierne satt stille. Markedsverdien har økt med rundt 100 milliarder kroner på de knapt 14 årene som har gått siden Nordvik analyserte. Justert for prisveksten er investeringen din i Equinor mindre verdt nå enn den gang. Utbytter må selvsagt tas inn i regnestykket for å gjøre det komplett.
Ble møtt med sterk kritikk: Nå har nok en Kina-rigg fått arbeidstillatelse på norsk sokkel
Passiv i årtier
«De mulighetene eieren har til å gripe inn gjennom ordinære eller ekstraordinære generalforsamlinger, foretaksmøte eller årsmøte, utnyttes lite», skriver Jon Blaalid i Statskonsults rapport fra 1998 om statlig eierstyring i teori og praksis.
Slik er det også i dag. Derfor vekker det slik oppsikt at energiminister Tina Bru framskynder møtet med Equinor-toppene, etter omtalene av USA-tap som allerede har vært godt kjent – spesielt for eierne.
Ingen stiller spørsmål ved at Petter Stordalen griper inn i driften av sine hoteller
Målt mot Enoksens liste for nesten 20 år siden, er det liten tvil om at Equinor oppfyller mange forventninger hva gjelder teknologisk utvikling. Ikke nødvendigvis i egen regi, men ved hjelp av norsk leverandørindustri som har oppnådd imponerende resultater.
Jeg har i tidligere kommentarer stilt spørsmål ved om Equinor har riktig ledelse for å kunne transformere selskapet til å bli noe helt nytt. Det er all grunn til å spørre om selskapet har riktige eiere for å oppnå det samme.
Trenger aktiv eier på rett tidspunkt
Ingen stiller spørsmål ved at Petter Stordalen griper inn i driften av sine hoteller. Det er hans penger. Den samme aktive holdningen finner vi aldri hos noen energiminister. Så er det heller ikke hans eller hennes penger som satses i Equinor, men dine og mine. Da får vi aldri det trykket fra en god eier for å utvikle selskapet i riktig retning, som trengs.
Så er spørsmålet om staten kan være en god, aktiv eier. Jeg har sans for at vi skal ha en stor offentlig sektor i Norge, og det er helt sikkert noen av de drøyt 70 selskapene som staten fortsatt bør eie. Et viktig kriterium kan være hvorvidt selskapet driver helt samfunnskritisk virksomhet og om det egentlig er mulig å finne langsiktige eiere som kan opprettholde driften.
Equinor er et energiselskap. Et tilsynelatende teknologisk dyktig selskap, men denne type virksomhet kan mange drive. For nasjonen Norge er det aller viktigste at vi har virksomhet på sokkelen som gir store skatteinntekter og industrielle muligheter for leverandørindustrien.
Equinor er i en så kritisk fase at selskapet trenger aktive eiere. Selv om politikerne nå mumler om å bli mer aktive, etter at det nok en gang har blitt søkelys på de store fremførbare underskuddene i USA, tror jeg ikke de egentlig mener alvor. Lysten kommer til å gå over.
Derfor bør antakelig staten selge seg ut av Equinor. Så får vi håpe at satsingen framover vil lede til skatteinntekter i Norge basert også på fornybare energiprosjekter, og ikke bare flyte inn i evigheten som et framførbart underskudd.
Filmer og politiske dokumenter ble undersøkt: Ny teknologi er alltid med i fremtidsvisjoner
