Det er en merkedag for Equinor når selskapet vinner en gigantisk havvind-kontrakt i Storbritannia til en pris på under £40/MWh. Det er rekordbillig. Det er en tredjedel av prisen for havvind i 2015. Det er under halvparten av hva britene betaler for ny kjernekraft. Det senker også strømregningen til britiske husholdninger fordi det er under markedsprisen på kraft. Å produsere gasskraft er dyrere enn £40/MWh, i alle fall når CO2-prisen ligger på nivåer på 20-30 euro per tonn. 3,6 GW på Dogger Bank representerer en investering på omkring 100 milliarder kroner. Dette er stort, på mange måter. Prosjektet sparer mye CO2 og erstatter store volum gass.
Mer havvind = mindre gass
Kontrakten er også et interessant bilde på hvor Norge står. Mer havvind i Storbritannia betyr mindre gass. Ved at Equinor bygger havvind, så får Norge og norske selskaper del i verdiskapingen i britenes energisektor også når gassen fases ut. Med klok håndtering av vannkraften, kan vi oppnå det samme gjennom handel via kabler. Den norske vannkraften kan supplere når det ikke blåser. Britenes gassbehov vil falle ytterligere og CO2-utslippene kuttes mer. Vi kan spise oss selv, heller enn å bli spist av andre.
Når det gjelder havvind, er det altså grunn til å gi Equinor en stor og vennlig klapp på skulderen.
Men så er det bare et par dager siden Equinors Brasil-sjef Margareth Øvrum plumpet uti med uttalelser om Amazonas som vakte stor oppsikt. Equinors kommunikasjonsfolk forsøkte å ro det hele i land, men saken illustrerer viktige poenger.
Politiske problemer vil ikke avta
De politiske problemene Equinor – og dermed Norge – kommer til å møte som storeier i fossil energivirksomhet rundt om i verden vil ikke avta de nærmeste årene. Den økte vekten på klima vil gjøre det vanskeligere å oppnå «license to operate».
Det er bare å ta en kikk på klimastreikene verden over. Det er en ungdomsgenerasjon i konstruktivt opprør mot mangel på handling – både fra regjeringer og selskaper.
Hvorfor skal Equinor stryke Jair Bolsonaro over håret? Hvorfor skal Equinor svekke Norges omdømme i Australia ved å bore etter olje i deres «Lofoten»?
Det er det norske folket som har aksjemajoriteten i Equinor, gjennom det statlige eierskapet. Skal det være sånn for alltid? Bør Equinor splittes opp i flere enheter, slik at staten kan dumpe deler av virksomheten, men forbli i andre? Er det noen mening i at staten skal være storaksjonær i petroleumsvirksomhet i Argentina, Brasil og andre steder? Eller bør hele eller deler av Equinors fossile utenlandsvirksomhet skilles ut og selges til høystbydende?
Andre operatør på under to år trekker seg fra norsk CO2-lager
Nok er nok!
Tiden er inne for å si at nok er nok og befri norske borgere fra byrden det er å være eier i et selskap som ikke har forstått at fortsatt global ekspansjon i fossil energi ikke er tyvetallets melodi.
Equinor, og den norske staten som eier, må ekspandere mye raskere innen fornybar energi på den globale scenen enn det som er tilfellet nå
Så kan staten fortsette som stor eier i den delen av Equinor som fortsatt i noen tiår vil tømme igangsatte brønner på norsk sokkel for olje og gass, men som må satse på fornybar energi for å kunne vokse internasjonalt. Det er også en diskusjon om Equinors fornybarsatsing burde vært skilt ut i et eget selskap. Det er argumenter både for og mot.