Historisk har naturgass ofte vært ansett som et mindre lønnsomt biprodukt til olje, den er vanskeligere å lagre, frakte og anvende enn olje. Verdens gassmarkeder er fortsatt i stor utstrekning regionale arenaer med forskjellige priser.
I Nord-Amerika er gassmarkedet frittstående, med mange ulike kjøpere og selgere. I Europa har gassmarkedene tradisjonelt vært nasjonale arenaer. Handelen har stort sett foregått mellom et lite antall selskaper, ofte statlige i en monopolstilling. I fraværet at et fritt, fleksibelt marked, var gassprisen til dels tilfeldig fastsatt, ofte på energibasis med forsinkelse, til et nivå på om lag to tredjedeler av oljeprisen. Reguleringen av handelen kunne sikre stabile priser og forsyninger, men det passet ikke ideologisk til et mer liberalt EU.
Mangler reservekapasitet
Mest påfallende har prisen på naturgass skutt i været, særlig i Europa, men også i andre deler av verden. Hittil har verden bekymret seg for plutselige prishopp på olje, med rette, som vist av siste måneders oppgang. Det nye er at i internasjonale markeder er prisen på naturgass plutselig femdoblet, hvilket trekker kullprisen opp.
Elektrisitet er møteplassen for olje, kull, naturgass, kjernekraft, solkraft og vindkraft. De konkurrerer og utfyller hverandre. Samspillet setter strømprisen.
Bakgrunnen for det plutselige prishoppet er et sammenfall av årsaker, både tilfeldige og strukturelle. Været kan ta noe av skylden. I stedet for å bli villere, har vinden i Nordvest-Europa løyet seg. Store investeringer i vindturbiner, til lands som til havs, gir mindre strøm enn forventet. Dette er en tilfeldighet, men den peker på en strukturell årsak: manglende reservekapasitet. Dette er i siste instans en politisk bestemt svakhet: politikerne har undervurdert behovet for energisikkerhet, definert som pålitelige forsyninger til overkommelige priser. På dette punkt er det krise i deler av Europa, Kina og USA, som i California og Texas.
Vindkraften er imperfekt
Mekanismen er noe forenklet et sammentreff av prioritering av angivelig miljøvennlig energi og en tro på at markedet ville løse mulige problemer og sikre pålitelige forsyninger til overkommelige priser. I teorien skulle solkraft og vindkraft kunne ta markeder fra fossilt fyrt strøm, og en svikt i vindkraft skulle flytte etterspørselen til solkraft. I et perfekt marked ville dette gå av seg selv uten behov for offentlig drahjelp.
Vindkraften er imidlertid imperfekt, den er tilfeldig, uten garanti for at det blåser når solen ikke skinner; vindmøller kan ikke betales for å virke, uansett beløp er de «ubestikkelige». Med mindre tilstrekkelig kjernekraft, vannkraft eller fossilt brensel er tilgjengelig på kort varsel, oppstår da en forsyningssvikt i markedet, med stigende priser.
Dette er dagens situasjon. Prisene på olje, gass, kull og strøm jager hverandre oppover. Under gunstige forhold produserer nedbetalte vindkraftverk strøm nesten gratis og kan jage prisene nedover. De lave driftskostnadene på solkraft og vindkraft utgjør en trussel for inntjeningen i varmefyrte kraftverk, og dermed for stabiliteten i kraftforsyningen. Dette er oppskriften for et ustabilt kraftmarked som svinger mellom store overskudd og mangel på strøm.
Motvilje mot gass
I senere tiår er gasshandelen i Europa blitt liberalisert, mest konsekvent i Storbritannia der fri adgang til rørledningene har ført til et fleksibelt gassmarked, sikre forsyninger og moderate priser, i stort monn takket være forsyninger fra Norge. Påfallende har flere britiske regjeringer ønsket å avvikle gasskraften; i troen på kjernekraft sammen med rikelig vindkraft til passende tider er store gasslagre blitt avviklet.
Motviljen mot gasskraft deles av EU-kommisjonen. Et foreløpig resultat er at EU, nå sammen med Storbritannia, har verdens mest kostbare elektrisitet, som dessuten er upålitelig. Offeret bidrar neppe meget til å redde klimaet; i 2020 sto EU (fortsatt inkludert Storbritannia) for 8 prosent av verdens utslipp av CO₂, mot 31 prosent for Kina og 13 prosent for USA.
Europas energikrise, særlig tilfellet Storbritannia, er i det helt vesentlige menneskeskapt, det vil si skapt av politikere med høy vilje til profilering og risiko sammen med lave kunnskaper om virkeligheten. Politikernes tro på at kortsiktige transaksjoner skal gi fleksibilitet og stabilitet synes misforstått. I dagens regelverk i Europa og USA gjør konkurransen og innfasingen av fornybar energi prisene ustabile, og forsyningssikkerheten settes på spill.
Trenger nye løsninger
Behovet er nye institusjonelle løsninger, eventuelt et opplegg der selgerne av all kraft, med særlig betydning for solkraft og vindkraft, må påta seg et kontinuerlig forsyningsansvar og sikre sine kunder strøm døgnet rundt og året rundt. Kanskje ville et helhetlig forsyningsansvar mellom konkurrerende selskap kunne bidra til en mer avveid innfasing av solkraft og vindkraft og mer stabile priser. I et slikt opplegg ville naturgass passe godt inn med enkelt inn- og utfasing, som balansefaktor i markedet. I denne sammenheng ville nye gassledninger være til stor nytte.
Norge, Russland og Iran er mulige leverandører. Russland investerer store beløp i eksportledninger for gass til Europa som til Kina, ikke for å bryte leveranser, men for å tjene penger, i likhet med Norge. Nå har både Iran og Russland alternative gassmarkeder i Kina. Nylig var refrenget at russisk gass var unødvendig og forbundet med risiko. Nå ønsker EU mer gass fra Russland, mens president USAs Biden trygler OPEC og Russland om å levere mer olje for å dempe prisveksten. Dette vitner ikke om seriøse politikere med en gjennomtenkt strategi.
Næringslivet flytter fra Europa
I Europa er energimarkedene fanget i et politisk spill der kostnader og ulemper for forbrukerne synes ha mindre vekt enn kjepphester og prestisje for politikerne. Konsekvensen av dagens energipolitiske kaos med usikre kraftforsyninger til høye priser er at næringslivet forflytter virksomheten til andre deler av verden. EUs planer om inngående karbontoll medfører en betydelig risiko for handelskrig, ikke bare med India og Kina, men også med USA.
EUs energipolitikk svekkes av vanskene med fornybar energi og av fraværet av enighet om kjernekraft. I noen viktige land faller en inngrodd motstand mot egen kjernekraft sammen med en uforbeholden vilje til å kjøpe kjernekraft fra reaktorer som ligger noen få mil unna, i et naboland. Krisen høsten 2021 risikerer å forverre seg før våren kommer. Den burde mane til ettertanke og handling i Brussel som i nasjonale hovedsteder. Et åpent spørsmål er i hvilken utstrekning dagens mannskap har vilje og evne til nytenkning.
For Norge synes beskjeden klar: vi kan tjene stort på å selge gass til Europa og dra fordel av å bevare mye av kraften på egne hender.
.jpg)
