.jpg)
Mange økonomer har på ulike vis kritisert at regjeringen innførte norgesprisen, en fast pris på 40 øre/kWh. Kritikken er samfunnsøkonomenes vanlige klippe-klippe argumentasjon; tilbud og etterspørsel bør styre prisen, og prisen bestemme forbruket på kort og lang sikt av kraft og alle andre varer.
Norgesprisen er et alternativ til spotpris med strømstøtte, for dem som har fleksibilitet i forbruket er det alternativet.
Det er noe merkelig i at det er hårreisende galt at norske forbrukere kan velge fastpris, slik 99,99 prosent i resten av verden gjør?
Mange norske velgere vil nok også mene at det ikke er rimelig at de skal stilles overfor svært ustabile og i perioder svært høye priser fordi det tyske og danske kraftsystemet, på grunn av dysfunksjonell energipolitikk, har mangel på effekt når det blåser lite.
Forbrukerne i disse landene ikke ser variable priser. Hvorfor skal norske forbrukere lide for dårlig energipolitikk i andre land?
Timespriser gir ikke fleksibilitet
Mine hovedinnvendinger mot kritikken er av empirisk art. Hvor fleksibelt er forbruket og hva har vi lært etter noen års makro-eksperiment med timespriser til husholdningene?
Kritikken dreier seg dels om fleksibiliteten gjennom døgnet som er formålet med timespriser, dels hvor elastisk forbruket er over tid.
Det jeg har lest av empiriske studier av timesprisenes virkning på å flytte forbruket, viser at dette nesten ikke skjer. Selv eksperimenter der prisen tidobles har marginal virkning på forbruket i topplast, cirka 12 prosent reduksjon.
Jeg mener derfor det er rimelig å si at makroeksperimentet med timespriser i Norge har vist at fleksibiliteten gjennom døgnet ikke utløses av timespriser. En modifikasjon her er at for elbillading skjer dette i et visst omfang.
Nettselskapene kan få styre varmen
Trolig er veien fremover at noen av de selskapene som prøver å aggregere fleksibilitet fra forbrukerne lykkes. Når de i liten grad har gjort det så langt, er nok det fordi besparelsene er relativt små og transaksjonskostnadene betydelige.
Man kunne også eksperimentert med at nettselskapene, mot en rabatt i nettleia, får adgang til å styre varmen og varmtvannsberederen, og selge fleksibiliteten i markedet. Det ville også gitt dem mulighet til å planlegge og styre nettutbyggingen bedre.
Vi kan være uenig i hvor stor fleksibilitet moderne digital teknologi kan skape fremover. Men bruke det til å forby fastpriser til at husholdningene høres rart ut.
Med en flat kraftpris på 40 øre kan jeg bare glemme bergvarme
40 øre er rasjonelt
I Norge har vi ett av verdens beste demokratier. Jeg kjenner ingen partier som har tenkt å gå til valg for å fjerne muligheten til å selge fastpriskontrakter. Og ingen som heller ønsker priser på 3–13 kr/kWh. Derfor strømstøtten.
Mye av kritikken kan derfor tolkes som en klage over at et slikt parti mangler, kanskje en oppgave for en gruppe samfunnsøkonomer?
Det andre hovedpoenget er at incentivene til energisparing svekkes. Om det er det følgende å si: Gjennomsnittsprisen på Nord Pool de siste 20 år er om lag 40 øre/kWh. Det er derfor samfunnsøkonomisk rasjonelt at dette er prissignalet som brukes når det gjøres langsiktige investeringer i energisparing.
Andre lands subsidierte kraftsystem
Det kan se ut som om noen mener at den ekstreme volatiliteten og uforutsigbarheten i prisene gjør at forbrukerne tror prisnivået er høyere, og derfor investerer i varmepumper og jordvarme. Samfunnsøkonomisk sett kan det ikke være meningsfylt med et system der forbrukerne forledes til å tro at prisnivået er et annet enn det faktisk er.
Det kan derimot argumenteres for at forutsigbare rammebetingelser og priser vil stimulere til økte investering i energisparing. I alle fall vil næringslivet hevde at forutsigbarhet og liten risiko stimulerer til økte investeringer. Motsatt, stor volatilitet og uforutsigbarhet hemmer investeringer.
– Bare Norge eksponerer forbrukerne for timesprisen
Mange har innvendinger mot at kraftprisen subsidieres. Det er et fornuftig synspunkt. Om prisen bør være 40 eller 42 øre/kWh kan man diskutere.
Hva som er en samfunnsøkonomisk riktig langsiktig pris i et marked der prisene sterk influeres av prissmitte fra andre lands subsidierte kraftsystem med dårlig konkurranse – og der forventningene er at spotprisen er fallende slik at også norgesprisen vil gå ned frem mot 2030 – er ikke åpenbart.
Kraftsektoren er melkeku
At kraftsektoren i Norge er en melkeku for det offentlige som tar om lag en tredel av sluttprisen, gjør det ikke lettere å bestemme hva som er samfunnsøkonomisk riktig pris.
Derfor er jeg enig i at man kan diskutere hva nivået på prisen bør være. At staten må inn for å lage troverdige fastpriser er en reguleringsfeil i systemet. Vi har laget sluttbrukerselskaper som ikke selv kan bære risikoen, og de finansielle markedene til risikoavlastning er tynne.
Oppsummert mener jeg det er samfunnsøkonomisk fornuftig at forbrukerne kan velge mellom spotpris og fast prisavtaler. Videre at det er samfunnsøkonomisk fornuftig at forbrukerne har informasjon om prisnivået man kan forvente fremover når man gjør kapitalintensive investeringer i energisparing.
Derfor et ikke økonomenes klippe-klippe argument alltid hele historien. Det er derfor det heter samfunnsøkonomi.
.jpg)
Statnett: Europa kan få gratis strøm 30 prosent av tiden
