Artikkelen er sampublisert med Energi og Klima.
Regjeringen har en forståelse med EU om å utforske mulighetene for et strategisk partnerskap om det grønne skiftet og om grønn industripolitikk.
Nylig var næringsminister Jan Christan Vestre (Ap) i Brussel for å ha samtaler på politisk nivå om innholdet i dette. De samtalene fortsetter på ulike nivåer.
– Det som trengs, er et samarbeid som er forankret på politisk toppnivå – og hvor man har arbeidsgrupper som arbeider med konkrete områder. Det er ikke behov for en ny avtale eller traktat, heller ikke at det hjemles i EØS-avtalen, sier assisterende direktør Georg Riekeles i den Brussel-baserte tenketanken European Policy Centre (EPC.
Norske Georg Riekeles har 11 års fartstid fra EU-kommisjonen. Han var en nær medarbeider til EUs sjefforhandler Michel Barnier under brexit-forhandlingene.
Han sier han har spilt inn dette i samtaler han har hatt med klimaminister Espen Barth Eide (Ap) og næringsminister Jan Christian Vestre.
Fylles med innhold
Modellen Riekeles peker på, er US-EU Trade and Technology Council (TTC). Her møtes USA og EU på toppnivå hvert halvår. Det vil si blant annet den amerikanske utenriksministeren Antony Blinken med kolleger på den amerikanske siden. EU-kommisjonen stiller med de to visepresidentene Valdis Dombrovskis og Margrethe Vestager.
Under dette er det ti arbeidsgrupper som setter søkelys på spørsmål som innovasjon, klima og grønn teknologi, handel og sikre forsyningslinjer, informasjons- og kommunikasjonsteknologi, tekniske standarder, overvåking av investeringer og eksportkontroll – for å nevne noe.
Avtale med lille Norge?
– Er det realistisk at EU vil inngå en slik omfattende avtale med Norge?
– En avtale må være tilpasset norske forhold og de fellesinteresser og utfordringer som er mellom Norge og EU, sier han.
Han tror det politiske bakteppet for å få til dette er til stede nå, fordi vi er kommet i en ny geo-økonomisk tidsalder. Økonomisk sikkerhet står sentralt. Krigen i Ukraina har skapt en krigsøkonomi-lignende situasjon i Europa. Den minner oss om at forsyningssikkerhet ikke kan tas for gitt. Det gjelder alt fra energi via metaller til mat.
Forholdet til Kina
Men bakteppet er også forholdet til Kina. Riekeles mener det er i ferd med å gå opp for EU hvor naive de har vært. Det gjelder kinesiske investeringer i kritisk infrastruktur og avhengighet av import av viktige metaller. USA og EU ser nå at de er i en «superpower maraton» med et autokratisk Kina som har helt andre verdier og politiske interesser.
– Det fordrer noe nytt av offentlige myndigheter i Vesten – i Washington og Brussel, men også Oslo. Derfor er et nytt partnerskap mellom EU og Norge naturlig. Jobben for Vestre og Eide nå er å få på plass prosessene for dette. Det tror jeg det vil være gehør for i Kommisjonen. Vi har en energidialog med EU. EU ser at Norge har forekomster av mineraler og industrielle aktører som er aktuelle, forklarer han.
Dekket av EØS?
– Men Norge har EØS-avtalen, dekker ikke den dette?
– EØS-avtalen er mer og mer nødvendig for Norge, men mindre og mindre tilstrekkelig. Mye av det som betyr noe nå for vår fremtid, og norske distriktsarbeidsplasser, faller utenfor EØS-avtalen. Når EØS-avtalen kommer til kort, må vi bygge rundt den så godt vi kan, understreker han.
Han minner om at handels- og industripolitikk ikke er omfattet av EØS-avtalen.
Europa importerer i dag nær 98 prosent av all magnesium de bruker. For to tiår siden var Hydro en av to store produsenter av magnesium i Europa. Men Hydro og franske Pechiney ble konkurrert ut av subsidierte kinesiske aktører som drev dumping for å overta markedet.
Norge kan stikke av med flere EU-milliarder
Krever en strategisk stat
– Verden er ikke «flat» med åpne markeder og like regler for alle, slik vi trodde i 1994. Det fordrer en strategisk stat og ikke minst et nærmere samarbeid med EU. Spørsmålet nå er hvilke virkemidler som skal til for eksempel for at Hydro igjen kan forsyne Europa med magnesium som er viktig for det grønne skiftet, sier han og legger til:
– EØS-avtalen kommer til kort, og dette er da spørsmål som en må finne svar på innenfor et slikt industripartnerskap.
Norge har ikke mulighet til å investere strategisk alene og har heller ikke virkemidlene som trengs i en tøff hverdag. Det gjelder spørsmål som karbontoll, aktivt antidumping arbeid og fokus på tredjelandssubsidier.
Ordningen i EU med såkalte IPCEI (Important projects of common European interest) er utenfor EØS. Norge er med på et slikt prosjekt om hydrogen, men ikke for batterier. Dette er store samarbeidsprosjekter mellom bedrifter i EU som både kan få støtte og unntak fra statsstøttereglene.
EU i møte med de andre
Et annet trekk han peker på, er at EU i de siste tiårene er blitt en global aktør basert på et klarere definert interessefellesskap. Unionen har overtatt mer fra medlemsstatene. Alt fra felles grensekontroll (Frontex) og innkjøp av covid-vaksiner til nå å etablere en frivillig felles ordning for innkjøp av gass.
– Med EØS-avtalen valgte vi å være med i det indre marked, men vi valgte bort å være med på å definere strategiske interesser. Det gjelder blant annet den ytre økonomiske politikken, siden vi stilte oss utenfor handelssamarbeidet og tollunionen. Konkret er det ofte der interessefellesskapet defineres, sier han.
Et konkret eksempel på det er den såkalte batteritollsaken. Brexit-avtalen ilegger el-biler med batterier fra Norge 10 prosent toll fra 2027 når de eksporteres mellom Storbritannia og EU.
Vestre sa til DN at målet er å inngå industripartnerskap der Norge i bytte mot avtaler om mineraler kunne få unntak fra denne bestemmelsen.
Riekeles tror ikke at Norge oppnår å få endret brexit-avtalen. Han mener den norske regjeringen bør konsentrere innsatsen om andre forhold.
Har pekt ut områder
Norge har pekt på området som batterier, hydrogen, fangst og lagring av CO2 (CCS), karbonfritt stål, karbonfritt aluminium og sirkulærøkonomi som vi vil samarbeide med EU om i et strategisk partnerskap.
Riekeles tror også at spørsmål av mer overordnet art vil være viktige. EU er opptatt av å sikre forsyningskjeder, og da vil handelspolitikk og internasjonale reguleringer være viktige. Konkrete saker som overvåking av tredjelandssubsidier og utenlandske investeringer i kritisk industri og infrastruktur kan være noe en samarbeider om i en «norsk TTC» med EU.
– Utfordringen vil alltid være å ta dette ned fra et overordnet politisk nivå og til å endre virkemidlene i det økonomiske liv. Dette handler om å etablere en verktøykasse som det hele tiden må jobbes med å utvikle, mener han.
Hun skal styre EUs grønne skifte
