Finanskrisens spøkelse henger fortsatt over EU, og det er stadig snakk om en ny korrigering i markedet. Kortsiktige politiske prioriteringer og frykten for nedgangstider har gitt for lite investeringer i prosjekter myntet på langsiktig vekst både før og etter 2008, og gjort at problemene som lå til grunn for panikken vi opplevde den gang, fortsatt eksisterer i dag.
Bedrifter må planlegge for langsiktig vekst frem mot 2050
Det økende alvoret av klimakrisen, og den nye grønne avtalen i EU, vil kunne reversere noe av skaden som finanskrisen og den påfølgende bail out-strategien skapte. Etter 2008 fikk nemlig mange fossile aktører med kortsiktig vekst i kikkerten kunstig lave renter. Nå vil de tape kampen om de planlagte investeringene, som er på størrelse med hele det norske oljefondet, med mindre de viser at de er villig til å kutte utslippene drastisk.
Når målet er langsiktig vekst i tråd med naturens tålegrenser, må bedrifter ha en tydelig plan for tiden frem mot målet om karbonnøytralitet i 2050, eller blir forbikjørt av sine konkurrenter.
Omfattende plan
Planen er ekstremt omfattende. Den omhandler landbruk, bygg og anlegg, alle former for forurensning, sirkulær økonomi og mye mer. EU skal rett og slett transformeres innen 2050, og transformasjonen vil være irreversibel. Med på kjøpet kommer en grenseavgift på CO₂ ved import av produkter – en klimamur som allerede har gitt kraftige reaksjoner fra blant andre Brasil, Kina og Malaysia.
Europa kan ikke være naive, og er nødt til å straffe karbonintensive bedrifter også utenfor sine grenser. Dette er et svært viktig grep for å sikre rettferdige vilkår for europeiske bedrifter, og samtidig motvirke fenomenet «karbonlekkasje», det at forurensende næringer bare flytter utenlands og forurenser enda mer der, i stedet for å omstille seg. Resultatet kan være begynnelsen på EU som en sterk pådriver for en global opptrapping i innsatsen mot klimaendringer.
Interne stridigheter i EU fordrer solidaritet
Samtidig må vi huske at det er store forskjeller mellom medlemslandene i EU. Et annet viktig punkt for planen er derfor å være solidarisk, og skape mindre ulikhet innad i unionen. Det har potensialet til å gjøre markedet i EU mer helhetlig, samtidig som det åpner for stor eksport av løsninger og ideer til de EU-landene som i stor grad er avhengig av fossile energikilder i dag.
Utvikling som dette vil kunne gi store, langsiktige forretningsmuligheter i tråd med naturens tålegrenser, og gjøre hele EU til et laboratorium for å teste ut løsninger på klimakrisen som hele verden senere kan ta i bruk. India alene skal bygge ut sin kraftproduksjon med like mye energi som hele EU bruker i dag innen 2030. Dette behovet må for all del ikke dekkes av kull.
Norge har en enorm kompetanse som blir uvurderlig
Det at vi er et av de rikeste landene som er tilknyttet EU, gjør at vi sannsynligvis ikke vil tiltrekke oss de største investeringene fra avtalen her til lands. Vekstøkonomier med høy karbonintensitet vil og må være førsteprioritet. Det er likevel liten grunn til å fortvile. Norge har en enorm kompetanse på både ren energi og industri, samt maritime løsninger. Denne kompetansen vil være uvurderlig når EU skal integrere sine energisystemer, implementere hydrogen i sin prosessindustri og sette i gang en enorm satsing på havvind.
For å få utnyttet dette til vår fordel, må vi selv få fart på vår egen omstilling. Von der Leyens lansering av Europas «Green Deal» er på mange måter det startskuddet mange aktører i næringslivet har ventet på. Når EU kan stå som garantist for at det er grønne løsninger som vil prioriteres i tiden fremover, vil innovatørene kunne fokusere sine talenter på å lage løsningene som vil redde kloden, vel vitende om at det vil være et marked for disse løsningene.
Behov for flere bærekraftige investeringsprosjekter
Det finnes ikke på langt nær nok bærekraftige prosjekter å investere i per dag, dersom investeringsmålene skal nås. Og det er ikke bare EU som er sultne på å investere, men en samlet finansbransje som ser at deres langsiktige investeringer mangler verdige mottakere.
For at disse investeringsmidlene skal «matches» med bedrifter, trengs det derfor to ting. Det vil først og fremst være helt essensielt at både EU og finansbransjen er villige til å ta mer risiko, og investere bredt. For det andre trengs det en hel haug av gode, nye ideer og løsninger.
Hvem er bedre skodd til å komme opp med sistnevnte enn oss, galningene som for 50 år siden bestemte seg for å pumpe opp olje fra bunnen av Nordsjøen?
2020 innleder klimahandlingens tiår. Klimakrisen er vår tids største utfordring, og Europa det viktigste markedet for Norge. EUs «Green deal», kan gi oss både pose og sekk. Gode klimatiltak er god butikk for et fremoverlent norsk næringsliv.
