– Dette er Europas mann på månen-øyeblikk, sa Ursula von der Leyen når hun lanserte den ambisiøse planen kalt EUs «Green Deal». Den skal sikre at EU unngår en ny finanskrise, og samtidig la unionen ta førersetet i kampen for å stanse klimakrisen.
Springbrett for teknologi- og samfunnsutvikling
Det er nå over seksti år siden Neil Armstrong landet på månen. NASA ble grunnlagt bare 12 år før dette, i 1957, som en respons på «Sputnikkrisen». Det at Sovjetunionen hadde lyktes med å få satellitten Sputnik opp i bane rundt jorden skapte nærmest panikk i USA. At man da i 1969 kom seg til månen, i en rakett som ingen lenger vet helt hvordan man lagde, styrt av en datamaskin omtrent like kraftig som en gammel Nokia, er helt utrolig.
Den massive utløsningen av kapital, teknologiutviklingen og ikke minst organiseringen av mennesker som fant sted, er i ettertiden blitt kjent som romkappløpet. Et kappløp vi alle nyter svært godt av den dag i dag.
Apollo 11 var et enormt romskip, på størrelse med Oslo Plaza, men det var knøttlite sammenlignet med planeten vår og dens økosystem. Maskineriet i dette økosystemet, som vi raskt er i ferd med å ødelegge, er også desto mer komplisert. Vi er ikke i nærheten av å ha en fullstendig oversikt over hvordan det fungerer, og hvordan vi påvirker det. Det vi derimot vet med sikkerhet, er at alle aspekter av samfunnet vårt må endres. Hvis ikke kan planeten som vi kjenner den være tapt.
– EUs «Green Deal» skal ikke bare redde oss fra klimakrisen, men også den neste finanskrisen
Et kappløp om å finne de beste løsningene
Men fortvil ikke. Potensialet for nyvinning er derfor også enormt. Løser vi denne utfordringen, vil vi kunne nyte fruktene i svært lang tid. Vi må begynne å se på klimakrisen som et kappløp om å komme opp med de beste løsningene for å unngå katastrofen.
I motsetning til romkappløpet, hvor kun de som var involvert i Gemini og Apollo-programmene hadde en rolle å spille, er klimakappløpet inkluderende. Alle aspekter av alt vi mennesker foretar oss, om det så er i bedrifter, statsapparater, organisasjoner eller husholdninger, er viktige brikker i vårt totale avtrykk på kloden vår.
Det betyr at alle må ta små og store grep for å sørge for at vi lykkes med oppdraget vårt.
Vi må samarbeide på tvers av nasjoner. Det gir et enormt potensial for å styrke de diplomatiske kanalene og båndene vi har mellom folkeslag. Nasjoner kan ikke isolere seg for å løse klimakrisen, de må åpne seg opp. Samtidig gir klimakrisen store muligheter for bærekraftig utvikling av verdens fattige land. Alle skjønner jo at det ikke hjelper å endre Europa, dersom man ikke også endrer resten av verden. Uten å stagnere økningen av utslipp som er planlagt i utviklingslandene ved å innføre bærekraftige alternativer, er slaget tapt.
Ren energi, renere luft og grønne arbeidsplasser vil gå hånd i hånd med menneskelig utvikling og bedre samfunn.
Gode forretningsmuligheter for bedriftene som våger å gå foran
Kennedy visste ikke hvordan USA skulle putte en mann på månen da han holdt sin berømte tale, men han var sikker på at det måtte gjøres. På samme måte vet nok ikke von der Leyen hvordan EU skal gjøres utslippsfritt, men hun er villig til å gå foran for å stake ut en kurs. Dette lederskapet trengs. Når EU er villig til å forplikte seg til dette, vil det gi gode forretningsmuligheter for bedrifter som våger å gå foran. Norge trenger lignende lederskap, slik at norsk næringsliv blir tungt representert i denne bevegelsen.
Vår neste månelanding kan ikke være karbonfangst på ett enkelt anlegg. Hele samfunnet må lande på månen. Og hver morgen når du våkner, må du minne deg selv på at jobben din, dine valg og din kunnskap er viktig for å oppnå dette.
