Sist fredag kunne en av norsk luftfarts viktigste arbeidshester feire 15-årsjubileum.
Sikorsky S-92A heter helikopteret som i dag utfører det meste av arbeidet for norsk oljeindustri.
Norsk Helikopter, som i dag heter Bristow Norway, var oppstartsoperatør på S-92A i Europa. Mandag 21. februar 2005 gikk den første flygningen med oljearbeidere.
Det var helikopteret «LN-ONN», med serienummer 11, som fløy for daværende Statoil fra Flesland.
Presidenthelikopter
Samtidig som at 15-årsjubileet ble markert, kunne den amerikanske helikopterprodusenten, som nå eies av Lockheed Martin, melde om at de nå har vunnet en ny kontrakt om å produsere seks modifiserte S-92 presidenthelikoptre.
Dette er en del av US Marine Corps planlagte anskaffelse av 23 VH-92A-helikoptre, og de skal leveres i 2022. Fra før er det det inngått avtale om å levere seks helikoptre fra den første LRIP-serien («Low Rate Initial Production»).
Det første testflyet, kalt «Engineering Development Model 1» (EDM-1), gjennomførte de to første flygningene ved Sikorsky-hovedkontoret i Stratford, Connecticut 28. juli 2017.
Testflåten er i ferd med å få sitt sjette helikopter, og det er så langt akkumulert over tusen flytimer. Senere i 2020 går VH-92A-programmet inn i fasen som kalles «Initial Operational Test and Evaluation» (IOT&E) på marineflybasen Patuxent River i Maryland på USAs østkyst.
Deretter kan den amerikanske Marine Helicopter Squadron One (HMX-1) gjøre det samme som den norske 330-skvadronen, nemlig å fase ut Sea King-helikoptre.
VH-3D heter denne versjonen av Sea King som i over 40 år er blitt brukt til å transportere presidenten, regjeringsmedlemmer og andre høytstående personer.
Kunne blitt AW101
Sikorsky er selvsagt stolte over at de har sørget for helikoptertransport for alle presidentene siden Dwight D. Eisenhower.
Eisenhower tok i bruk det første, et VH-34 Choctaw (basert på S-58), da han i 1957 var nødt til å avbryte ferien på grunn av krisa i Little Rock og i all hast dra tilbake til Det hvite hus. En totimers biltur ble erstattet med sju minutter i helikopter, heter det i HMX-1s historie.
Mens John F. Kennedy satt som president, gikk marinekorps-skvadronen over til VH-3A Sea King (S-61). Disse ble fløyet i om lag 15 år før de ble faset ut og erstattet av oppgraderte VH-3D Sea King på slutten av 70-tallet.
Det er altså HMX-1-skvadronen, med base i Quantico ved Potomac-elva sør for Washington D.C, som opererer disse helikoptrene som har kallesignalet «Marine One» når presidenten er om bord. På samme måte som at VC-25A-flyene, basert på Boeing 747-200B, heter «Air Force One» når de har med seg en amerikansk president.
En stund så det ut som at HMX-1 skulle gjøre akkurat som 330-skvadronen, nemlig å erstatte Sea King med AW101.
.png){kind=logo}
I 2005 vant Leonardo Helicopters (daværende AgustaWestland) kontrakten om å levere presidenthelikopter til USA med en AW101 med nye motorer og avionikk og som fikk navnet VH-71 Kestrel. Denne kontrakten ble imidlertid vraket av president Barack Obama i 2009.
Arbeidet Leonardo hadde lagt ned var ikke bortkastet. De brukte denne versjonen som grunnlag for en ny sar-plattform. Dette ble til den italienske csar-versjonen («combat sar») AW101-611 som den norske versjonen AW101-612 baserer seg på.
Redningshelikopter
Ifølge Sikorsky har den samlede S-92A-flåten nå passert 1,5 millioner flytimer, hvorav en ikke ubetydelig andel har skjedd med norskregistrerte helikoptre.
Helikoptrene har de siste årene vært nødt til å ta et større ansvar her til lands, etter at de nyeste Super Puma-helikoptrene ble tatt ut av drift etter Turøy-ulykken 29. april 2016.
Nå brukes S-92A også til søk- og redning (sar) og ambulanseoppdrag. Sar-helikoptrene er en helt sentral ressurs i oljebransjens områdeberedskap. Ifølge retningslinjene skal 21 personer, med andre ord et fullastet helikopter, kunne reddes opp av sjøen i løpet av to timer. Det er også et krav om at syke skal kunne fraktes til sykehus innen tre timer.
Det letes fortsatt etter et mulig nummer to-helikopter for redundans i tilfelle det for eksempel skulle oppstå tekniske problemer som setter hele S-92-flåten på bakken en periode. Slik situasjonen er i dag, ville dette medført store konsekvenser for transporten av personale til og fra offshoreinstallasjonene.
