Nedre Romerike tingrett brukte store deler av oktober måned i fjor på å behandle en tvist mellom entreprenør Park & Anlegg og Vegvesenet. Krangelen dreide seg om den såkalte «stikningsdatasaken» under byggingen av riksveg 22 mellom Lillestrøm og Fetsund i Akershus, en strekning som sto ferdig høsten 2015.
Dommen falt nylig, og Park & Anlegg ble tilkjent drøye 25 millioner kroner av et opprinnelig krav på vel 53 millioner kroner. Men firmaet fikk ikke fullt medhold for sine krav i retten, og ble derfor tilkjent rundt to tredjedeler av sakskostnadene.
Ikke fornøyd med utmåling
– Din reaksjon på dommen, teknisk sjef Jack Valleraune i Park & Anlegg?
– Den er todelt. Vi er svært fornøyd med rettens plassering av ansvarsforholdet i saken, men vi er ikke så fornøyd med utmålingen. Det vanskelige er å få betalt for plunderet en slik sak innebærer. Og det er trist at vi måtte bruke så mye energi på noe som endte på denne måten.
– Kommer dere til å anke?
– Så langt har vi ikke kommet. Rettssaken viser at det er vanskelig å dokumentere godt nok hva saken har kostet oss, sier Valleraune.
Kontrakt til 500 millioner
Høsten 2015 sto ny riksveg 22 ferdig mellom Lillestrøm og Fetsund. Da hadde entreprenør Park & Anlegg og Vegvesenet lenge kranglet om hvorvidt prosjekteringsgrunnlaget med stikningsdata og modeller var godt nok.
Park & Anlegg hadde en kontrakt på nærmere 500 millioner kroner for å bygge de fem kilometrene med hovedsakelig firefeltsveg.
Det endte med at entreprenøren trakk byggherren for Nedre Romerike tingrett og krevde drøye 53 millioner kroner fra Staten ved Samferdselsdepartementet og Akershus fylkeskommune.
LES MER OM DET HER: Entreprenør saksøker Vegvesenet for 53 millioner - saken avgjøres denne uka
Park & Anlegg mente i bunn og grunn at leveransene av datafiler til 3D-
modellene i prosjektet hadde mangler i innhold og funksjonalitet, og at opplysningene
var for sent levert. Ifølge entreprenøren har byggherrens sviktende levering av stikningsdata gjennom hele prosjektet forstyrret planlegging og gjennomføring av en rekke arbeider, og dermed påført Park & Anlegg ekstra arbeid, økte kostnader og effektivitetstap.
Staten og fylket mente at de skulle frifinnes mot å betale 500.000 kroner til Park & Anlegg, og reiste også et motkrav hvor Park & Anlegg skulle betale 700.000 kroner til staten og fylket.
NovaPoint/VIPS-data
Et av de springende punktene i saken er hvilke typer data som skal eller bør brukes.
Nedre Romerike tingrett legger i sin behandling av saken til grunn at NovaPoint/VIPS-data har vært omtrent enerådende på norske vegprosjekter i hvert fall fram til 2013. Derfor har ingen av aktørene i Norge, verken Statens vegvesen og entreprenørene, vært opptatt av eller kjent med problemene som kan oppstå ved datautveksling fra andre formater. Problemene vil først og fremst oppstå når prosjekteringsunderlaget kommer fra utenlandske aktører, heter det i dommen.
Retten skriver: «Ved vegbygging har bruken av 3D-vegmodeller basert på NovaPoint/VIPS-data medført en betydelig effektivisering på entreprenørens hånd for selve vegproduksjonen. Det er rettens erfaring, og særlig meddommernes lange erfaring fra vegbyggingsprosjekter, at denne ligger i størrelsesorden på 25–30 %.»
Rådgivende: Cowi
Cowi var rådgivende ingeniør for prosjektet og skulle levere stikningsdata.
Oppstarten av arbeidet i 2013 ble forsinket med over en måned, og en vesentlig årsak var forsinket og mangelfull levering av stikningsdata. Leveransene kom ikke i det forventede VIPS-formatet, men i det partene den gang kalte «dansk modell».
Retten sier at årsaken kan tilskrives at Cowi Norge brukte Cowi Danmark som underleverandør for prosjekteringen av fagmodellen veg – og at NovaPoint/VIPS-data er å betrakte som et særnorsk format.
Etter hvert forsto både Statens vegvesen og Park & Anlegg at datafilene som Cowi leverte var produsert i annen programvare og var såkalte «InRoads»-vegmodellfiler. Både entreprenøren og Statens vegvesen var visstnok usikre på hvordan det skulle håndteres.
Etter hvert fikk firmaet Scan Survey i oppdrag av Statens vegvesen å vurdere stikningsdataleveransen fra Cowi. Scan Survey konkluderte i september 2013 med at Håndbok 138 ikke var fulgt.
Tingretten legger i sin redegjørelse til grunn at leveransen av de aktuelle fagmodellene for vegen verken oppfylte Statens vegvesens ønske om VIPS/NovaPoint - eller tilfredsstilte kravene i Håndbok 138. Partene er i dag enige om det, skriver retten i dommen, men de er uenige om størrelsen på avviket, og hvor stor betydning det har hatt.
Så hvorfor leverte ikke Cowi i samsvar med håndboken? Det er ikke forklart gjennom saken, og kan skyldes flere forhold, ifølge retten.
Forsto ikke problemet
Uansett virker det ikke som om verken byggherre eller entreprenør innså eller fullt ut forsto hvilke krav som fulgte av Håndbok 138. Tingretten viser til at begge parter våren og sommeren 2013 forutsatte og trodde at Cowi ville levere stikningsdata for vegmodellen i VIPS-format. Vegvesenet burde også sett muligheten for at stikningsdataene kunne bli et problem, og burde avklart den saken, ifølge rettens vurdering.
Noe av bakgrunnen for det: Få dager etter at Cowi er tildelt prosjekteringsoppdraget for vegprosjektet så opplyser firmaet til Vegvesenet at Cowis avdeling for veg og konstruksjoner er planlagt lagt «til avdeling i India» og at det kan bli noen målestokkfeil med overføring av data. Dette burde Vegvesenet avklart, ifølge dommen.
Knusende kommentar
En temmelig knusende kommentar i rettens redegjørelse er denne: «I realiteten har Cowi prosjektert vegen fra 2011 og frem til våren 2013 uten at Statens vegvesen har hatt noen form for oversikt eller kontroll med hva vegmodellen ble prosjektert i.»
Dermed foreligger det en formell usikkerhet ved anbuds- og kontraktsgrunnlaget. Og hvem er nærmest til å bære ansvaret for det?
Retten vurderer det slik: Mye tilsier at Statens vegvesen bærer ansvaret.
Det er jo byggherren som eventuelt har tilgang til informasjonen og er den som har et kontraktsmessig forhold til rådgivende ingeniør. Og det burde være en enkel opplysning å fremskaffe.
Så dermed: Bakgrunnen for at problemet oppstod, er at Statens vegvesen valgte en rådgivende ingeniør som prosjekterte vegkroppen i utlandet, ifølge retten.
«En vesentlig grunn til å velge en internasjonal aktør, er at dette kan gi lavere pris på prosjektet. Med dette valget har også byggherren skapt en usikkerhet ved dataflyten", heter det i dommen.
Hvilken av partene skal bære risikoen for den usikkerheten dette valget skaper? Retten betrakter det som nærliggende at det er byggherren.
Og Park & Anlegg ble ikke informert godt nok. Retten mener at entreprenøren ikke fikk informasjon om at utsettings- og maskinstyringsdata skulle avvike vesentlig «fra det som har vært etablert praksis i minst 15 år forut for 2013.»
Ansvaret hos byggherren
Ansvaret for vanskene med dataflyten i prosjektet må plasseres hos byggherren, mener retten, og dermed har Park & Anlegg krav på justering av sitt vederlag.
Entreprenøren begynte underveis i prosjektet å beregne ekstra kostnader, men retten finner få - om noen - spor av at Vegvesenet på noe tidspunkt har gitt reelle tilbakemeldinger på kravsoppsettet og entreprenørens oppbygning av oppsettet.
«Det foreligger heller ikke innspill på selve beregningsmåten, krav om ytterligere dokumentasjon eller spesifikasjon, og byggherren har ikke gitt noen andre kvalitative vurderinger av oppsettene som P&A leverte. Etter det første kravsoppsettet har heller ikke byggherren påpekt at oppgavene skulle komme hyppigere,» heter det i dommen.
Forvirrende inntrykk
Retten føler seg ikke direkte opplyst av hvordan kontakten mellom byggherre og entreprenør har vært på dette området. Nei, den får faktisk et «noe forvirrende inntrykk» av hvordan Vegvesenet har forholdt seg til den såkalte stikningsdatasaken.
Årsakene til forvirringen: Vegvesenet anerkjente delvis at stikningsdataene var et problem. Og delvis ikke.
På den ene side har Statens vegvesen vært enig i at Cowi ikke leverte stikningsdata i henhold til kontrakten. Men: På den annen side virker det ikke som om byggherren har ønsket å innse eller anerkjenne betydningen av problemet - og de totale konsekvensene for entreprenøren.
Retten viser til en faggruppe som ble etablert i et forsøk på å vurdere og rette opp i problemene med stikningsdata i prosjektet. Også her forekommer det som retten kaller «den samme underlige holdningen» hos Statens vegvesen. Etaten aksepterer dels at det skal gjøres en faglig vurdering og at den skal legges til grunn og være bindende. Når rapporten fra faggruppen kommer, så trekker etaten seg fra hele prosessen og mener at faggruppens rapport nærmest er uten betydning og uten relevans.
Vanskelige vurderinger
Retten finner det vanskelig å vurdere både de økonomiske kravene og innsigelsene til de samme kravene så mange år etter. Årsakene er delvis at byggherren stort sett ikke har forholdt seg til eller vurdert kravene hva angår poster, oppsett og beregninger underveis i prosjektet.
I utgangspunktet er det jo entreprenøren som må sannsynliggjøre sine krav i en slik sak. Det er altså Park & Anlegg som i prinsippet har har bevisbyrden.
I denne saken blir det faktisk litt annerledes.
Retten finner nemlig at når byggherren hadde såvidt manglende vilje og/eller evne til å gå inn i kravene i sin tid, så betyr det at mye av det som kunne latt seg avklare i årene 2013-15 fortsatt er usikkert.
Når Vegvesenet ikke tok tak i problemstillingen med en gang, så betyr det at noe av bevisbyrden går over til byggherren nå.
Kort sagt: Tingretten mener at Park & Anlegg har sannsynliggjort at de er påført effektiviseringstap (plunder og heft) som følge av forhold som Vegvesenet hadde risikoen for.
Får mindre penger
Men Park og Anleggs økonomiske krav blir redusert en del av retten.
For å nevne noen eksempler blant de største kravene:
- Park & Anlegg krevde rundt åtte millioner kroner for merarbeid for stikkere/geomatikere. Her har Vegvesenet tidligere tilbudt en million kroner. I tingrettens dom er firmaet tilkjent seks millioner kroner på dette området.
- Merbelastning for administrasjon: Kravet var på rundt 12 millioner kroner. Retten reduserte summen til to millioner.
- Diverse poster for plunder og heft: Krav på rundt 17 millioner. Retten tilkjente Park & Anlegg 8,6 millioner kroner.
Med lønns- og prisjustering, samt rentekostnader, og moms på enkelte beløp så havner hele erstatningssummen altså på vel 25,2 millioner kroner. Beløpet fordeles med 90 prosent på staten og ti prosent på Akershus fylkeskommune, som er de formelle partene i saken. Staten må altså hoste opp 22,7 millioner, mens Akershus fylke må bidra med vel 2,5 millioner kroner.
Men Vegvesenet og staten/fylket fikk litt medhold i sitt lille motkrav. Totalt 700.000 kroner ville etaten ha for feil og mangler ved vegen. Her ble staten og Akershus fylkeskommune tilkjent henholdsvis 270.000 kroner og 30.000 kroner.
Park & Anlegg har altså ikke fått medhold fullt ut i sine krav, men i hvert fall delvis. Retten kommer til at Park & Anlegg skal tilkjennes to tredjedeler av sakskostnadene. Det innebærer en sum på snaue 3,5 millioner kroner.
