Havforskerne har ansvaret for å finne ut hvor mye fisk det er i norske farvann. Det har de tradisjonelt funnet ut av ved å fiske på gitte punkter i sjøen for å estimere den totale mengden fisk i havet.
De siste årene har de tatt i bruk video som erstatning, noe som har ført til mye etterarbeid der noen må se gjennom videomaterialet.
For at forskerne skal slippe å se timevis med video av fisk som svømmer i havet, har de utviklet fotoboksen QuadEye.
– Vi er overbeviste om at vi skal kunne automatisere denne oppgaven. Men da trenger vi materiale å trene maskinene på, sier havforsker Kim Halvorsen til Havforskningsinstituttets nettsider.
Tre til fire timers feltarbeid betyr ofte 50 til 60 timer med kjedelig videomateriale av fisk som svømmer fram og tilbake. Det har også ført til at de begrenser hvor mye video de tar, ifølge Halvorsen.
Google-selskap og Mattilsynet uenige om automatisk telling av lakselus
Drevet av elsykkelbatteri
Fotoboksen består av et kammer med 60 liter vann, ledlys og flere kameraer. Den er drevet av et elsykkelbatteri.
Forskerne slipper en fisk ned i boksen og det blir tatt nok bilder til at maskinen kan gjenkjenne individet og arten.
Halvorsen og forskerkollega Tonje Knutsen Sørdalen står bak ideen til maskinen, mens selskapet Submerged har utviklet og bygget enheten. Trønderselskapet har utviklet en 3D-avbildningsteknologi som de tidligere har brukt til automatisk telling av lakselus i oppdrettsbransjen.
Metoden med å ta prøver ved å fysisk fiske fisken i forhåndsdefinerte plotter går greit til havs, men er vanskeligere på grunt vann der det ikke er mulig å tråle eller bruke ekkolodd.
Planen er å sette ut kameraer som kan filme og gjenkjenne fisken og gi bedre kunnskap om tilstanden til kystbestandene.
Lite kunnskap om kystarter
Fotoboksen er testet på kystarten grønngylt, som sammen med berggylt er blant de mest ettertraktede leppefiskene. Leppefiskene spiser lakselus og fiskes i stor skala for å slippes ut i oppdrettsmerder der de brukes som rensefisk.
Det er lite kjennskap til hvordan fisket etter leppefisken påvirker bestanden. Dagens kvote er på 18 millioner individer, men havforskerne har foreslått å innføre minste- og maksimalmål på grønngylten som kan fiskes som et føre-var inntil de vet mer.
Grønngylten er også spesielt egnet for bildegjenkjenning fordi hvert individ har et unikt mønster i ansiktet.
– Den har et «fingeravtrykk» i ansiktet, noe som gjør at det er interessant å teste bildegjenkjenning på den. Vi klarer å gjenkjenne sebraer og andre dyr, men hittil har det vært vanskelig under vann. Noe av målet er å vise om dette går an, en type proof of concept, slik at vi kan ta i bruk denne teknologien også for andre arter, sier Halvorsen til TU, og viser til at laks og torsk, som begge har prikkemønster, kan være aktuelle kandidater.
Får svar til neste år
Testene foregår med 200 grønngylt som de skal følge og ta bilde av ettersom de vokser.
– Nå bygger vi et best mulig bibliotek før vi begynner med algoritmene. Neste år håper vi å ha svaret på hvor godt det fungerer, sier Halvorsen.
Teknologien skal først og fremst brukes til å gi mer presis kunnskap om grønngyltbestanden, men kan potensielt få andre anvendelser.
– I oppdrett er det et problem å vite hvor mye rensefisk man har i merdene. Oppdretterne vil helst ha en viss prosentandel rensefisk i merdene, og dette kan hjelpe dem å finne ut hvor stor andelen er.
13.500 laks rømte fra anlegget som forsket på bærekraftig oppdrett
