Regjeringens manglende vilje til å kutte i sykelønnsordningen er et tegn på at Norge møter de samme problemene som rammet Nederland på 1970-tallet. Det sier Espen Henriksen, gjesteprofessor ved University of California, til Dagens Næringsliv.
Etter oljeslutt
Henriksen er bekymret for en manglende vilje til å gjennomføre tiltak som kan snu en utvikling der offentlige utgifter vokser langt mer enn handlingsregelen skulle tilsi, og tror sjokket vil komme når investeringsaktiviteten i Nordsjøen fases ut og industrien mister sine viktigste oppdrag.
– Når petroleumsinvesteringene fases ut, vil vi se det. I mellomtiden har vi bygget opp en offentlig sektor som ikke er mulig å opprettholde. Vi ser det på at det offentlige ikke klarer å holde seg til handlingsregelen, sier han til avisen.
Tenk framover
Henriksen mener de høye oljeinntektene gjør det enkelt for Norge å betale seg ut av problemene:
– Hollandsk syke på norsk blir neppe avindustrialisering, men heller vegring mot endringer som kan være smertefulle på kort sikt, men nødvendige på lang sikt. Vi bør ikke bevilge oss en sykelønnsordning i dag som er bedre enn den vi kan bevilge oss om 15-20 år, sier Henriksen til Dagens Næringsliv.
Smertefull prosess
Hollandsk syke er økonomenes betegnelse på bakrusen et land havner i når det har brukt inntektene fra en naturressurs til å blåse opp skjermete sektorer på bekostning av konkurranseutsatte sektorer, og så må snu utviklingen.
Begrepet har sitt opphav i krisen som rammet Nederland på slutten av 1970-tallet. Landet hadde brukt sine store inntekter fra naturgassforekomstene de fant på 1960-tallet til en massiv ekspansjon av offentlig sektor, med tilhørende avindustrialisering. Da inntektene fra gassforekomstene sank et tiår senere, måtte landet gjennom en smertefull omstillingsprosess hvor redusert sykefravær og uføretrygd ble en viktig del av medisinen.
