Hver sommer kjører jeg og mine svenske venner sydover svenskekysten fra Oslo til København. De får gjennomgå. Ned gjennom Bohuslän handler det om at landskapet er oppkalt etter den norske festningen Båhus – vi kommer dit snart!
De himler med øynene når jeg for n’te gang forteller at alt de har sett av «Sverige» så langt, er noe svenskene stjal fra oss nordmenn for noen år siden – og jeg spør om de ikke har tenkt å gi det tilbake snart – ettersom de jo ellers er svært opptatt av at folk skal få beholde hjemstedene sine. Palestinerne, for eksempel.
De er godt og vel mette av mitt monomane vrøvl når vi endelig når Kungälv, rett nord for Göteborg – selve klimakset i min tirade.
- Se så vakkert, utbryter jeg – Båhus - den gamle norske grensefestningen!
De vet hva som kommer, krummer ryggen og kikker motvillig ned på elven under oss.
– Og se på grenseelven – dere vet vel det?
Jada – de vet det …
– Midt ute på elven der nede ble atombomben oppfunnet. På julaften 1938. Ikke av svensker, riktignok…
- Se de unike videoene: Gir helt nye opplysninger om verdens kjernevåpen
Men var det umulig
Det er vanskelig å slå fast akkurat når og hvor noe ble oppfunnet eller oppdaget. Hvem temmet ilden? Hvem oppdaget Amerika? Hvem oppfant egentlig dampmaskinen? (Ikke James Watt, i hvert fall. Thomas Newcomen er svaret. Hvis han da ikke stjal ideen fra noen andre?) Hvem oppfalt elbilen? (Om noen år kommer alle til å tro at det var Elon Musk …)
Og hvem oppfant atombomben? Jeg kunne nevnt flere titalls navn, og alle hadde vært riktige. På en eller annen måte.
Allerede Einstein forsto at likningen fra 1905, E = mC2, betød en mulighet for å lage vanvittige bomber: enhver masse (m) inneholder ekstreme mengder energi (E) – fordi C (lysets hastighet) er et svært høyt tall.
Men å faktisk kunne lage en slik bombe var umulig sa ekspertene.
Er ikke det irriterende? Folk som påstår at ting er umulige? Idioter! Med enkelte beklagelige unntak – tidsreiser er muligens et eksempel - lar det meste seg gjøre.
Noen ganger må vi bare gå enda noen runder før vi er fremme.
Omtrent slik må den jødiske og ungarske teoretiske fysikeren Leo Szilard ha tenkt. Høsten 1933, provosert av Ernest Rutherfords uttalelser om at ”den som snakker om å frigjøre atomenergi på industriell basis, snakker tull” gikk han og grublet over det faktum at nøytroner ikke interagerer elektrisk med stoffene de passerer igjennom. Nøytronene kan altså fortsette sin ferd helt til de treffer en atomkjerne de kan reagere med. Fantes det en måte å gjøre dette til mer energi, enn den energien nøytronet selv inneholdt? Altså starte en eksplosjon.
Szilard hadde flyktet fra nazismen, og havnet i London. Det avgjørende gjennombruddet kom torsdag den 12. september 1933, rett utenfor British Museum, i krysset der Southampton Row treffer Russell Square.
Når Szilard senere fortalte historien, gikk den omtrent slik: Han sto i krysset, trafikklyset skiftet til grønt, han gikk ut i gata, men før han nådde den andre siden, åpnet tiden seg for hans indre øye. Han så en vei inn i fremtiden.
Det var antagelig strømmen av biler som trigget ham. De sto stille, lyset skiftet – de kom i store mengder.
Det han oppdaget – kom til å tenke på – forsto – var kjedereaksjoner. En vesentlig ingrediens i den oppskriften som til sist førte til historiens mest ødeleggende våpen.
Intellektuell årelating
Men som sagt, det var mange på sporet. Omtrent samtidig med Szilard jobbet en annen eminent jødisk fysiker med beslektede eksperimenter: Lise Meitner. Hun var fremdeles i Tyskland, ved Kaiser Wilhelm Institut (Nå Max Planck Institut) i Berlin, der hun sammen med Otto Hahn bombarderte radiumatomer med elektroner – slik mange fysikere gjorde på den tiden, i et forsøk på å finne ut hva og hvordan et atom egentlig er.
Hvorom allting er, livet i Berlin ble stadig vanskeligere.
Hitler og hans hjelpere hadde imidlertid ennå ikke bestemt seg for hvordan de skulle løse «jødeproblemet». Foreløpig var det godt nok bare å få dem vekk. I perioden 1933 – 1940 forlot mer enn 2300 fremstående vitenskapsmenn og –kvinner det tyske rike, frivillig eller ufrivillig.
Albert Einstein, Ervin Schrödinger, Max Born, Otto Frisch, Edvard Teller – Leo Szilard og Lise Meitner – en intellektuell årelating Tyskland fremdeles sliter med ettervirkningene av.
Lise Meitner ble tvunget i eksil i 1938. Hun oppsøkte først Niels Bohr i København, før hun ble sendt til Sverige – til en beskjeden assistentstilling ved Manne Siegbahms Nobel-institutt for eksperimentell fysikk i Stockholm – temmelig langt under det hun var vant til.
Det vil si: Livet i Berlin hadde heller ikke vært preget av likestilling. Da hun jobbet med Otto Hahn, måtte de to arbeide isolert fra andre forskere – Meitner fikk ikke adgang til rommene der menn oppholdt seg. Like fullt klarte Lise Meitner å bli Tysklands første kvinnelige professor.
En professor som i Stockholm ble degradert til assistent.
Så, senhøstes 1938 den 19. desember, får hun brev fra sin kollega, venn og muligens kjæreste, Otto Hahn som fremdeles var i Berlin. Han hadde fortsatt der de to hadde avbrutt, men nå sammen med Fritz Strassmann. De fikk merkelige resultater. Også Hahn og Meitner hadde sett for seg at elektronene de skjøt mot radiumatomene kanskje ville gjøre dem tyngre, men det Hahn og Strassmann nå fant var det motsatte. Det dukker opp barium, som jo er lettere enn radium. Hvor i all verden kom bariumet fra?
Kunne Lise Meitner hjelpe?
Deretter var det jul. Jødiske Lise Meitner, faglig isolert, var nå også sosialt isolert. Hennes far var allerede sendt til Dahcau, resten av familien var utenfor rekkevidde, bortsett fra nevøen Otto Frisch, som hadde endt opp i København. Omtenksomme venner inviterte de to til julemiddag i Kungälv.
Med svenskene involvert i sine juleritualer, fikk de to tyske fysikerne mye tid for seg selv. Otto Frisch hadde tatt med seg langrennsski, og den islagte elva var et egnet sted å teste dem. Han mente at tanta imidlertid ikke ville klare det, hun fikk gå ved siden av.
Så der gikk de, den ene på ski, den andre til fots og diskuterte fysikk: Hvordan kunne radium få blåst av seg hundrevis av partikler i en fei, og bli til barium? Hvis du beregnet kjernekreftene – alle bindingene som måtte brytes – var det utrolig!
De tenkte videre, trakk analogier mellom atomkjerner og vanndråper, slik Bohr hadde inspirert dem til med sin væskedråpemodell av atomet. De innså at atomkjernen reguleres av to motstridende krefter. De sterke kjernekreftene holder kjernen samlet, mens protonene dytter motsatt vei hvilket forklarer hvorfor intet kjemisk element større enn uran er å finne ute i naturen: De to motstridende kreftene nuller hverandre ut når atomkjernen blir for stor.
Historien herfra er lang og kronglete. Frisch og Meitners oppdagelse ble formidlet til Bohr, og fra ham til England, deretter til USA - og kappløpet mot atombomben kunne starte.
Svenskene bestemte seg i 1944 for å gi Nobelprisen i kjemi til Otto Hahn - og han alene – ”for oppdagelsen av fisjon av tunge atomkjerner”. Hahn nevnte ikke Meitner i takketaler og foredrag.
- Før hadde vi ikke teknologien til å temme fusjonskreftene: – Det har vi nå
Kvinnene som ikke fikk anerkjennelse
Mine svenske venner er ikke spesielt stolte av den behandling deres landsmenn ga Lise Meitner, så når vi fortsetter videre sydover, forsøker å krysse Hallandåsen uten å redusere farten og begynner å cruise de endeløse flatene av (det tidligere danske landskapet) Skåne, hender det jeg forsøker å trøste dem med at Meitner ikke følte seg mer krenket enn at hun forble i landet også etter verdenskrigen.
Jeg ripper heller ikke opp historien om Rosalind Franklin som ikke fikk Nobelprisen sammen med Watson og Crick. Det hadde jo vært aldeles urimelig. Alle vet at prisen ikke kan deles på flere enn tre, og hennes sjef, Maurice Wilkins, skulle jo også være med. I tillegg var Franklin død da prisen kom i 1962, og alle vet jo også at prisen ikke gis til døde mennesker.
Så om kvinnen som ga James Watson de fysiske bevisene han trengte for å kunne se lyset, hadde fått noen pris dersom hun hadde overlevd kreften vil for alltid forbli en spekulasjon.
Litt mindre spekulativt er det å påpeke at Jocelyn Bell ble stående igjen på stasjonen da veilederen hennes, Anthony Hewish i 1974 mottok Nobelprisen for oppdagelsen av pulsarene, en type stjerner som sender ut kraftige, pulserende radiobølger. Det tok litt tid før folk fikk med seg at oppdagelsen egentlig ble gjort av Hewish’ student, unge frøken Bell.
- Stephen Hawking: Slik tror han vi kan forlate solsystemet
Nobelprisen for fyrlykt
Jeg prøver i det hele tatt å gjøre ferden så lite pinlig som mulig for mine svenske venner.
Men når vi så, etter timer på veien, endelig ser sjøen og den fantastiske ingeniørbragden, selveste Broen, dukke opp i horisonten, hender det jeg ikke klarer å holde meg lenger.
– Dere har mange fantastiske ingeniører…
Jeg hører dem sukke igjen.
– Det var vel i 1912?
– Jada …
– Det året ”alle” var enige om at fysikkprisen skulle gå til Heike Kammerling-Onnes – for superledning.
– Bli ferdig – vi har hørt det tusen ganger før …
– Men så gjorde akademiet opprør: ”Nej, I år måste vi ge prisen til en av våre egne”
– Du snakker virkelig dårlig svensk …
– Så det året gikk Nobelprisen i fysikk til den svenske oppfinner Nils Gustav Dahlen som hadde oppfunnet en ny type fyrlykt.
Vi krysser Broen i stillhet.
- 94-åringen kalles litiumionbatteriets far: Nå melder han om nytt gjennombrudd
