.jpg){kind=small}
Å realisere et «smart» bygg er enkelt og vanskelig på samme tid. Det er relativt lett å få til noe smart funksjonalitet, men utfordrende å lykkes med å ta i bruk teknologi og løsninger på en måte som både svarer ut reelle og viktige behov, og fungerer i praksis.
Å få til noe er lett. Å vite at man har fått til det viktige og riktige er vanskelig!
Å få et bedre bygg ved bruk av digitale systemer, gjerne omtalt som Proptech, er blitt et åpenbart og naturlig mål for mange prosjekter. Mulighetene som kommer med digitalisering er betydelige og må selvsagt utnyttes. Utfordringen er imidlertid at de digitale løsningene blir langt mer komplekse enn man har erfaring med fra før, og at den etablerte måten å jobbe på faktisk ikke er god nok.
Jeg tror at hvis vi skal lykkes med å etablere de virkelig gode og nyttige digitale løsningene i bygg må vi lære av bransjer som har gjort dette før, og som faktisk har lyktes.
For dem som følger med på utviklingen innen Proptech kan det synes som om det ikke finnes slike utfordringer, og vi hører stadig om prosjekter der man har fått til både det ene og det andre. Dette er på en måte både reelt og en fiksjon på samme tid. La oss ta et eksempel for å illustrere hva jeg mener:
Sensorer (f.eks. PIR) plassert under hvert arbeidsbord kan gi oss oversikt over for eksempel gjennomsnittlig og maksimalt bruk av arbeidsplassene i et kontorbygg. Men dersom vårt behov er å få oversikt over hvilke plasser som faktisk er ledige (og ikke bare midlertidig ubesatt fordi noen er på toalettet), eller finne ut hvor en bestemt kollega sitter, så er ikke en slik løsning god nok. Løsningen med PIR-sensorer har altså gitt oss noe, men ikke det vi egentlig ønsket.
Rådgiver: – Ingen vil ønske å bo i en dum kommune
Kompleksitet kommer i mange former
Det mange erfarer er at prosjektering av digitale systemer i bygg er komplekst, og at denne kompleksiteten kommer i flere former. I eksempelet over handler det om at behovet er mer komplekst enn den valgte løsningen er i stand til å håndtere, og at man faktisk må grave dypere for å finne ut hva de reelle behovene er.
En annen, og vel så utfordrende, form for kompleksitet er den tekniske, der det ofte vil være vanskelig å få teknologi til å fungere i praksis. Med tanke på at man selv uten ny og innovativ Proptech strever med å få tekniske systemer i bygg til å fungere tilfredsstillende, er det grunn til å være bekymret for hva som vil skje med den raske utviklingen av nye digitale systemer for bygg.
Selv om man har introdusert roller som jobber spesifikt med integrerte tekniske bygningsinstallasjoner (ITB-koordinatorer), og det er utarbeidet relevante veiledninger, er ikke dette tilstrekkelig til å håndtere de utfordringene vi nå står overfor. Noe av poenget er at de oppgavene vi nå skal løse ligger nærmere programvareutvikling enn tradisjonelle byggfag, og at både kompleksitet og teknologiske løsninger er annerledes enn det man er kjent med.
Smarte bygg er vel ikke rocket science?
Nei, på noen måter er rocket science enklere. Jeg har jobbet med digitale systemer for luftfart/aerospace og vet en del om hva som skal til for å få systemer som gjør de riktige tingene, og som fungerer i praksis. Et av de viktigste grepene er å gjøre ting så enkelt som mulig, og ikke introdusere unødig kompleksitet.
Et viktig prinsipp er «high cohesion, low coupling», som handler om at systemets komponenter skal være mest mulig selvstendige, ha en enkel og tydelig rolle, og at man ikke kopler sammen komponenter unødvendig. Sjeldne oppdateringer og bruk av komponenter med mye brukserfaring er andre grunnleggende grep. Det som karakteriseres dagens digitale trend er imidlertid det stikk motsatte – Alt skal kobles til alt, det er mange avhengigheter på tvers av komponenter, og det utvikles og tas i bruk nye innovative løsninger hele tiden!
Jeg tror at hvis vi skal lykkes med å etablere de virkelig gode og nyttige digitale løsningene i bygg må vi lære av bransjer som har gjort dette før, og som faktisk har lyktes. I et intervju på TU.no tar Roar Smelhus orde for det samme, der han peker på oljenæringen. Det betyr ikke at vi bare skal kopiere arbeidsmetodene fra f.eks. luftfart/Aerospace eller oljenæringen, men heller utnytte den delen av kunnskapen fra andre bransjer som er relevant for digitale løsninger i bygg.
Dette må vi fikse for å lykkes med «smarte» bygg
Metodene finnes allerede, egentlig …
Et eksempel på hvordan kunnskap brukes og tilpasses på tvers av bransjer er standarder som IEC 61508 og IEC 61511. IEC 61508 er en generell standard som bl.a. beskriver hvordan man skal utvikle og ta i bruk sikkerhetskritiske digitale systemer, mens IEC 61511 er en bransjespesifikk standard (for prosessindustrien) som bygger på IEC 61508.
Selv om jeg ikke på noen måte mener at vi skal lage en byggvariant av IEC 61508 er det mye som kan læres og overføres fra bransjer som har jobbet mer med digitalisering enn byggebransjen. For byggebransjen mener jeg det er på høy tid at de tekniske fagene i større grad interesserer seg for fag som «requirements engineering», «software engineering» og «systems engineering». Dette er veletablerte fag som har til hensikt å løse det som er vår utfordring med prosjektering av smarte bygg: Å sikre at vi får løsninger som dekker de viktige behovene, og som faktisk fungerer i praksis.
Poenget her er at det meste av det vi trenger allerede er tilgjengelig, både i form av metoder, standarder og verktøy. Det vi må gjøre er å ta de i bruk, lære hva som fungerer i praksis, og gjøre de nødvendige tilpasningene.
Det vil føre for langt å gå inn i detaljer om metodikk i denne artikkelen, så det får være tema i en annen sammenheng. Hovedpoenget er at utviklingen som skjer innen digitalisering i bygg krever en tilsvarende utvikling i hvordan vi jobber for å realisere de digitale løsningene.
Hvis vi som bransje ikke tar dette på alvor vil man erfare at smarte teknologier i bygg ikke leverer som ønsket og forventet, og at vi ikke evner å ta ut det fulle potensialet av digitalisering i bygg.
Et tiår med smarte bygg – hva har skjedd?
