Bygningsarbeider Magne Enderud hos Veidekke puster fortjent ut ved kanten av dypkjelleren i Bjørvika.
Operaprosjektet er snart halvveis. Både timeplan og budsjetter ser ut til å holde. – Dette er hardt arbeid, men ikke mer enn vanlig på så store prosjekter, forteller Enderud til Teknisk Ukeblad.
Han er en av rundt 150 arbeidere og ingeniører fra Veidekke og de andre entreprenørene som jobber 12-timersskift for å få Norges storstue ferdig til premieren høsten 2008.
På overflaten ser dette ut som en hvilken som helst byggeplass i Norge. Den er av de større, men langt fra størst. Fra et gjørmete, tilsynelatende kaos vokser det fram betongstrukturer som etter hvert skal bekles med stein og tre, glass og metall. Trappetårnene har reist seg, det samme har skallene til de mange verkstedene og prøvesalene.
Foran dypkjelleren, som kommer under den store scenen, kan man ane de klassiske buene som snart blir storsalen. Praktbygget skal til slutt ose av nøktern kvalitet, og Enderud er en av mange hundre jordfedre og -mødre for vår framtidige stolthet.
Dypkjelleren er en sak for seg. Veidekke har gravd ut 19 000 tonn masse, for å komme 16 meter under vannlinja i det 40 meter brede hullet. 15 000 tonn var forurenset og krevde spesialbehandling. Rett før jul ble bunnproppen støpt på fire enorme pilarer som er ført 55 meter ned i blåleira for å komme ned til grunnfjellet.
Selve avslutningen på denne arbeidsoperasjonen ble symbolsk markert på årets mørkeste dag, med en «samling i bånn» Heretter går det mot lysere tider. Dypkjelleren skal romme det omfattende maskineriet til hovedscenen og den sirkelrunde dreiescenen.
– I går måtte vi lense flere tusen liter vann ut fra dypkjelleren etter den ekstreme springfloa i fjorden. Vannet sto til over taket på gravemaskinene, sier Enderud og peker ned i dypet. Springflo er kanskje den mest uvanlige utfordringen som bygningsarbeiderne må løse i dette prosjektet.
Mindre anbud
Prosjektleder Terje Arthur Olsen hos Statsbygg forteller at de har hatt noen problemer underveis, men at dette har ikke hatt betydning for selve prosjektgjennomføringen. – Det medfører ingen forsinkelser, bare noen omrokeringer, hevder han.
Ved de siste anbudsrundene har svært få anbydere vært interessert i å konkurrere om de store kontraktene. På de to siste, store før sommeren – bærekonstruksjoner for råbygg og bygningsmessige arbeider på tak og yttervegger – fikk de bare inn ett anbud på hver. Veidekke fikk jobbene, men først etter at Statsbygg hadde forhandlet fram priser som var til å leve med i forhold til budsjettet.
– På bakgrunn av disse erfaringene har vi bestemt oss for å dele opp de neste anbudsrundene i flere, mindre anbud, sier Olsen. I februar skulle Statsbygg ha utlyst to store anbud til de interiørmessige jobbene. I stedet kommer de til å lyse ut 16 «mindre» jobber i perioden mars–mai.
– Vi har derfor etablert en prosjektorganisasjon med sideentreprenører i stedet for en hovedentreprenør. Dette er vi vant til fra andre, større byggeprosjekter, påpeker Olsen.
De neste anbudene som har vært utlyst og som skal inn i midten av februar, dreier seg om elkraft og ventilasjon. Utover våren venter også anbudsrundene på belysning, reservekraft og svakstrømsinstallasjoner, i tillegg til mekanisk sceneutstyr til store scene og scenelys. De siste anbudene som går ut i høst, er utearbeidene.
Kvalitet
Kvalitet er et gjennomgående og prioritert tema i hele prosessen. – Vi har god kontroll også på framdrift og budsjett. Nå er vi i den lykkelige situasjonen at vi ikke er nødt til å presse framdriften, og det bidrar betydelig til bedre trivsel og sikkerhet på anlegget. Vi har bare hatt ett lite uhell som førte til én sykedag. Ikke minst bidrar det til den kvalitetsmessige utførelsen.
Olsen mener det er umulig å kreve full kvalitetssertifisering etter ISO-standarden av alle underleverandører. – Men alle leverandørene skal oppfylle bestemte kvalitetskriterier vi har definert. Dette fører vi streng kontroll med.
Barriere og senketunnel
Prosjektet berøres i praksis ikke av byggingen av senketunnelen. Det eneste er skipsbarrieren, som er plassert slik at den kommer mellom operabygget og senketunnelen. Den er 60 meter bred nederst og ti meter bred på toppen. Toppen vil ligge to meter under normal vannstand. Det skulle være tilstrekkelig til å stoppe selv de største fartøyene på avveie.
– Det kom et forslag om at senketunnelen kunne fungere som skipsbarriere. Det skulle tatt seg ut, ler Olsen.
Stor interesse
Knapt noe byggeprosjekt i Norge har noen gang hatt en tilsvarende oppmerksomhet fra både inn- og utland. Avdelingsdirektør Mette Løvvig Nordhus er ansvarlig for at så vel medier, publikum, fagfolk og andre interessenter, skal ha svar på sine utallige henvendelser.
– I tillegg til alle nysgjerrige som vil på befaring, er det en rekke utenforstående som bruker operaprosjektet til å profilere seg selv og sine synspunkter. Da må vi bare akseptere å bruke ekstra, tid og ressurser på å håndtere dette.
– Slike eksempler hadde vi ved valget av fasadestein og nå sist betongarbeidene. Selv om vi har gjort et særdeles grundig forarbeid, skal prosessene gås gjennom på nytt. Men, vi aksepterer det.
Byggherren har etablert et besøksenter på anlegget for å betjene faggrupper, skoleklasser og andre interesserte.
