Med en total kostnadsramme på 45 milliarder kroner, er kjøpet av nye ubåter til erstatning for Ula-klassen blant de største forsvarsinvesteringene Norge har gjort noen gang, bare slått av nye kampfly.
Det har gått over fire år siden det ble klart at Norge skal anskaffe ubåter i fellesskap med Tyskland, og kontraktsforhandlingene har pågått i cirka 2,5 år – i stor grad i stillhet – fram til partene nå skal ha kommet til enighet med det tyske verftet ThyssenKrupp Marine Systems (tkMS), ifølge NTB.
Kontrakten er sluttført, men foreløpig ikke signert, ifølge forsvarsminister Frank Bakke-Jensen – som slapp nyheten samme dag som det ble kjent at regjeringen etter hardt press setter foten ned for det russiske oppkjøpet av motorfabrikken Bergen Engines.
– Forhandlingene ble ferdig i natt, men kontrakten må først godkjennes i det tyske parlamentet, sier Bakke-Jensen til NTB.
Slik det ser ut nå, vil første ubåt leveres tre år senere enn opprinnelig planlagt.
Første ubåt i 2029
I februar 2017 offentliggjorde Forsvarsdepartementet at Norge skal samarbeide med Tyskland om å ta fram en ubåt som skal erstatte de seks ubåtene i Ula-klassen, som ble faset inn i 1989–1992.
Planen er at Tyskland og Norge skal ha henholdsvis to og fire av den oppgraderte ubåtklassen 212 Common Design (CD).
På dette tidspunktet var det planlagt at leveransen skulle starte i 2026. Men da statsminister Erna Solberg i april i fjor la fram regjeringens forslag til ny langtidsplan for Forsvaret, opplyste hun at Norge tidligst kan få den første nye ubåten i 2028–2029, som er noe senere enn det som da var kommunisert offentlig.
Nå opplyser departementet at første nye ubåt skal leveres i 2029.
Ula-klassen er planlagt redusert fra seks til fire fartøyer fra 2022 for å sikre operative ubåter frem mot 2028, inntil de nye ubåtene muligens kan overta. Men det skal være mulig å levetidsforlenge båtene i begrenset omfang dersom tiltakene settes inn kjapt. Dermed vil Norge kunne beholde nødvendig antall operative ubåter, selv om de nye ubåtene blir noe forsinket i forhold til den opprinnelige planen.
Tre tilbud
Det er Forsvarsmateriell (FMA) som skal stå for kjøpet sammen med den tyske søsterorganisasjonen Das Bundesamt für Ausrüstung, Informationstechnik und Nutzung der Bundeswehr (BAAINBw).
Det første tilbudet fra tkMS kom 30. oktober 2018. Planen var å vurdere tilbudet i fellesskap for deretter å inngå kontrakt i løpet av 2019. Slik blir det ikke. FMA og BAAINBw konkluderte med at tilbudet ikke møtte norske og tyske krav. Deretter kom verftet med et oppdatert tilbud i slutten av juli 2019, men heller ikke dette tilfredsstilte de norske og tyske anskaffelsesorganisasjonene.
I februar 2020 kom det andre reviderte tilbudet, altså tilbud nummer tre, og den gang ble det sagt at målet var å ha en ferdig forhandlet kontrakt i løpet av 2020. Samtidig ble det tatt høyde for at covid-19-situasjonen kunne påvirke prosessen.
– Leveringstidspunkt og leveranseplan for de nye ubåtene er en del av kontraktsforhandlingene, opplyste departementet da.
Tyskland skal etter planen motta ubåt nummer tre og seks i 212CD-byggeserien for å sikre identisk konfigurasjon.
Industrielt samarbeid
Norge og Tyskland har vært enige lenge og inngått alt av formelle avtaler. Det legges opp til samarbeid med Tyskland gjennom hele ubåtenes levetid. Både marine til marine, og gjennom felles teknisk levetidsforvaltning og oppdateringer.
Tyskland har blant annet forpliktet seg til å utføre deler av planlagt vedlikehold på noen av sine ubåter i Norge. Driftsorganisasjonen skal bemannes av begge nasjoner og skal holde hus på Haakonsvern.
Når det gjelder FoU, ledes dette an av Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) og Wehrtechnische Dienststelle für Schiffe und Marinewaffen der Bundeswehr, Maritime Technologie und Forschung (WTD 71) som jobber med å ta fram ny ubåtteknologi, herunder litiumionbatterier, missiler, minemottiltak og undervanns terrengnavigasjon.
Det som har manglet er kontrakten med tkMS og den tilhørende industrisamarbeidsavtalen. Som Teknisk Ukeblad omtalte i fjor, har det fra norsk side vært et mål om å få til et enda bredere samarbeid enn det tysk-norske som er under opprettelse, eksempelvis med Nederland, Polen og Italia.
Allerede i 2017 ble det avtalt at Norge og Tyskland skal samarbeide om å videreutvikle kryssermissilet Naval Strike Missile (NSM) som tyskerne har planer om å kjøpe inn til eksisterende fregatter og kommende multirollefregatter, uten at dette er bestilt så langt. Det er også aktuelt med en ubåtversjon (NSM-SL, «submarine launch») for 212CD-klassen.
– Det er nå også enighet om felles anskaffelse av missiler, samt utvikling av Future Naval Strike Missile. Før endelig kontrakt kan signeres, må tysk del av kontrakten til behandling og godkjenning i det tyske parlament. Signering er planlagt til sommeren, skriver regjeringen i ei pressemelding tirsdag.
Italia lager eget kampsystem
Et annet viktig industrielt samarbeid foregår i selskapet kta Naval Systems, som Kongsberggruppen eier sammen med tkMS og deres datterselskap Atlas Elektronik, og som jobber nå med en ny generasjon kampsystem (ORCCA).
Her er det sagt at de skulle være eneleverandør av kampsystemer til alle nye ubåter fra tkMS framover, men det er tydeligvis også et definisjonsspørsmål. Iallfall er det slik at Italia, som skal ha to kommende U212 Near Future Submarines (NFS), som også bygger på 212A, har hyret inn Leonardo til å ta fram kampsystemet. Leonardo er en gigant, men har aldri utviklet kampsystemer for ubåter tidligere.
Stortinget har fastslått at det skal kreves industrisamarbeid tilsvarende verdien av kontrakten, og at anskaffelsen skal sikre markedsadgang for norsk forsvarsindustri innenfor prioriterte teknologiområder, før kontrakten inngås.
Som Teknisk Ukeblad tidligere har omtalt, skjedde ikke det da Ula-ubåtene ble bestilt. Da inngikk Norge kontrakt om kjøp av ubåter uten at det forelå en forpliktende industrisamarbeidavtale, og uten at Tyskland hadde forpliktet seg til å anskaffe nye ubåter. Resultatet ble, ikke uventet, at verken forventede økonomiske gevinster eller andre positive effekter av samarbeidet ble realisert som forutsatt.
Det var ikke bare gjenkjøp Norge gikk glipp av ved Ula-anskaffelsen, men også driftsbesparelser, ifølge en analyse fra Forsvarets forskningsinstitutt for ti år siden. Der pekes det blant annet på at Norge i alle år har hatt god støtte fra Bundesamt für Wehrtechnik und Beschaffung og tysk industri, men at levetidskostnadene kunne ha vært lavere om ikke Tyskland hadde valgt å kansellere sine egne 210-båter i 1977.
