Mandag var det på dagen tre år siden daværende forsvarsminister Ine Eriksen Søreide (H) offentliggjorde at de nye ubåtene som skal erstatte Ula-klassen skal kjøpes inn i samarbeid med Tyskland.
Det vil være å overdrive å si at dette er et prosjekt med mye medieomtale. I hvert fall dersom man sammenligner med for eksempel kampflyanskaffelsen.
Med en total kostnadsramme på 44 milliarder kroner, blir dette en av de største forsvarsinvesteringene Norge har gjort noen gang. Til sammenligning ser den største anskaffelseskostnaden, nye F-35-kampfly, ut til å bli i overkant av 82 milliarder kroner.
Nederland
Å kjøpe jagerfly og ubåter er to forskjellige ting. Når det gjelder flyene, er Norge med i et partnerskap som sikrer oss mange fly og nasjoner å fordele kostnadene på. Det finnes allerede rundt 500 F-35 som flyr fra 21 baser rundt om i verden, inkludert 15 fly på Ørland.
Det er en lignende grunntanke som ligger bak ubåtsamarbeidet, nemlig å være flere som spleiser på å oppdatere og videreutvikle ubåtene og ikke minst vedlikeholde dem. Det er fortsatt en visjon Norge har å få til et enda bredere samarbeid enn det tysk-norske som er under opprettelse.
Samtidig er mye som skal klaffe for å komme i havn med denne typen samarbeid. Ikke bare bør kravspesifikasjonene være tilnærmet like, anskaffelsen bør også skje synkronisert i tid. Nasjonene må også søke fellesløsninger for logistikk og levetidsunderstøttelse.
Dette kan være tilfellet med Nederland. De er ute i ubåtmarkedet samtidig med Norge og dette er dessuten en nær Nato-partner Norge har hatt mye kontakt med på ubåtsiden. Nederlenderne har fremdeles en stående invitasjon til å bli med Norge og Tyskland, da et ubåtsamarbeid mellom disse tre vil være til stor fordel for alle, på omtrent alle områder.
For øvrig har Tyskland nylig vraket sitt eget ubåtverft ThyssenKrupp Marine Systems (tkMS) til oppdraget med å bygge de kommende MKS 180-fregattene. Kontrakten gikk i stedet til nederlandske Damen Schelde Naval Shipbuilding. Dette verftet har alliert seg med Saab om å levere erstatteren til den nederlandske Walrus-klassen av ubåter.
Italia
Det var altså 3. februar 2017 at det ble klart at Norge skal samarbeide med Tyskland om å ta fram en ubåt som skal erstatte de seks ubåtene i Ula-klassen, som ble faset inn i 1989–1992. Planen at Tyskland og Norge skal ha henholdsvis to og fire av den oppgraderte ubåtklassen 212 Common Design (CD).
Tyskland skal etter planen motta ubåt nummer tre og seks i 212CD-byggeserien for å sikre identisk konfigurasjon. Det legges opp til samarbeid gjennom hele ubåtenes levetid. Både marine til marine, og gjennom felles teknisk levetidsforvaltning og oppdateringer.
212CD bygger på det opprinnelige 212A-designet – en klasse som Tyskland og Italia allerede har et 20 år langt levetidssamarbeid om. Etter det TU har fått opplyst, ønsker både Norge og Tyskland at dette samarbeidet skal fortsette.
Etter hvert som den opprinnelige 212A-klassen, både de tyske og italienske, blir oppdatert og komponentene blir erstattet med dem som er i 212CD-klassen, vil alle tre landene kunne dra store fordeler av et felles understøttelse, programvareoppdatering, reservedelslager og felles innkjøp av disse reservedelene.
Slik TU har fått det lagt fram, er det helt naturlig, gitt det langvarige samarbeidet, at tkMS ser på Italia som en potensiell kunde for 212CD-designet. Dersom Italia velger å anskaffe 212CD vil samarbeidet og synergiene øke i omfang.
Polen
Norge har også i mange år ført samtaler med Polen med tanke på mulig samarbeid om anskaffelse, drift og vedlikehold av nye ubåter. Polen overtok fire ubåter i Kobben-klassen da Norge oppgraderte til Ula-klassen og er nå i ferd med å erstatte disse.
Fra norsk side har det vært et håp om å få til et samarbeid, enten på felles anskaffelse av 212CD, eller at Polen kjøper brukte 212A. Nå kan det imidlertid se ut som at Polen i stedet kjøper brukte ubåter i Södermanland-klassen fra Sverige.
I så fall vil dette være et nytt potensielt samarbeid det aldri ble noe av:
Midt på 1990-tallet startet forhandlingene om et fellesnordisk prosjekt på til sammen ti ubåter av en ny generasjon – fire til Norge, fire til Danmark og to til Sverige, bygget hos daværende Kockums. Men det såkalte «Prosjekt Viking» strandet om lag ti år senere i kjølvannet av at Danmark la ned sitt ubåtvåpen.
Siden var det sju års utredning som ledet fram til at regjeringen i november i 2014 besluttet å kjøpe inn nye ubåter. Det var opprinnelig seks verft som meldte seg på i den norske ubåtkonkurransen og for fire år siden ble fire av dem vraket: Saab Kockums sammen med italienske Fincantieri, spanske Navantia og koreanske DSME. At ubåten A26 ble sjaltet ut allerede før finalerunden, kom som en overraskelse på Saab, som flere ganger hadde understreket hvor mye norsk DNA som finnes i denne ubåten, nettopp med henvisning til Viking. For øvrig er det mye som tyder på at situasjonen i Saab Kockums er ganske kritisk om dagen, men foreløpig har forsvarsminister Peter Hultqvist kun informert riksdagen bak lukkede dører.
I finalerunden sto det mellom franske DCNS (i dag Naval Group) og altså thyssenkrupp Marine Systems (tkMS), de to største ubåtprodusentene i Vest-Europa, med lang erfaring og stor industriell kapasitet. Beslutningen om å gå til Tyskland ble presentert som å basere seg både på økonomiske, industrielle og militærfaglige vurderinger.
Forhandler fortsatt
Men norske og tyske myndigheter har så langt ikke lykkes å bli enige med tkMS i kontraktsforhandlingene om de nye 212CD-ubåtene. Dette ble offentlig kjent første gang da inneværende års forsvarsbudsjett ble lagt fram.
Norge og Tyskland mottok 30. oktober 2018 tilbudet fra tkMS. Det er Forsvarsmateriell (FMA) som skal stå for kjøpet sammen med den tyske søsterorganisasjonen Das Bundesamt für Ausrüstung, Informationstechnik und Nutzung der Bundeswehr (BAAINBw).
Planen var å vurdere tilbudet i fellesskap for deretter å inngå kontrakt i løpet av 2019. Slik blir det ikke. Ifølge departementet konkluderte de med at tilbudet ikke møtte norske og tyske krav. Deretter kom verftet med et oppdatert tilbud i slutten av juli 2019, men heller ikke dette tilfredsstilte de norske og tyske anskaffelsesorganisasjonene.
Dette betyr at nye ubåter blir forsinket, og at Ula-klassen må seile lengre enn tidligere beregnet. Ula-klassen er planlagt redusert fra seks til fire fartøyer fra 2022 for å sikre operative ubåter frem mot 2028, inntil de nye ubåtene kan overta. Men det skal være mulig å levetidsforlenge båtene i begrenset omfang dersom tiltakene settes inn kjapt. Den første ubåten kan være klar cirka sju år etter at den bestilles.
Norge og Tyskland er enige og har inngått alt av formelle avtaler. Det som gjenstår, er kontrakten med tkMS som det forhandles om og den tilhørende industrisamarbeidsavtalen.
Stortinget har fastslått at det skal kreves industrisamarbeid tilsvarende verdien av kontrakten, og at anskaffelsen skal sikre markedsadgang for norsk forsvarsindustri innenfor prioriterte teknologiområder, før kontrakten inngås.
Det skjedde ikke da Ula-ubåtene ble bestilt. Da inngikk Norge kontrakt om kjøp av ubåter uten at det forelå en forpliktende industrisamarbeidavtale, og uten at Tyskland hadde forpliktet seg til å anskaffe nye ubåter. Resultatet ble, ikke uventet, at verken forventede økonomiske gevinster eller andre positive effekter av samarbeidet ble realisert som forutsatt.
Det var ikke bare gjenkjøp Norge gikk glipp av ved Ula-anskaffelsen, men også driftsbesparelser, ifølge en analyse fra Forsvarets forskningsinstitutt for ti år siden. Der pekes det blant annet på at Norge i alle år har hatt god støtte fra Bundesamt für Wehrtechnik und Beschaffung og tysk industri, men at levetidskostnadene kunne ha vært lavere om ikke Tyskland hadde valgt å kansellere sine egne 210-båter i 1977.
