For de som er opplært i et lineært økonomisk perspektiv basert på utvinn-bruk-kast, kan ideen om sirkulær økonomi komme som et sjokk. For hvordan skal vi tjene penger på å lage og selge produkter som varer lenge? Er det mulig å gjøre reparasjon lønnsomt i vår del av verden, hvor det i dag er billigere å kaste og kjøpe nytt? Og skal virkelig fremtidens produkter lages av gårsdagens avfall?
Norge ligger i forbrukstoppen globalt. Av alle ressurser som forbrukes her til lands, blir mer enn 97 prosent ikke sirkulert tilbake til kretsløpet, ifølge Circularity Gap Report Norway, som nylig ble publisert. Norge ligger milevis etter mange europeiske land.
Virket rasjonelt å forbruke og kaste
I mange år virket det av en eller annen grunn økonomisk rasjonelt å grave ting opp av bakken, lage produkter som folk brukte i en kort periode, for så å kaste dem. Videre virket det fornuftig å drive dette systemet ved hjelp av ikke-fornybar energi. Nå begynner det å demre for oss alle sammen at denne logikken har betydelige brister. Vi går tom for knappe ressurser på input-siden og genererer enorme mengder avfall og energilekkasje på output-siden. Dette betyr at ressursene våre utnyttes ineffektivt. Det er her sirkulærøkonomien kommer inn i bildet.
Alle disse utviklingstrekkene blir helt sentrale på veien til en sirkulær økonomi. Dette er et regenerativt system, noe som innebærer at det skal gå et minimum av ressurser inn, og et minimum av avfall, utslipp eller energilekkasje ut. Dessuten må verdien av ressursene opprettholdes så lenge så mulig. Samtidig skal dette systemet helst drives ved hjelp av fornybar energi.
Bremse, lukke og slanke
For å oppnå et slikt system, må vi lykkes med tre prosesser. Vi kan kalle disse å bremse, lukke og slanke ressursstrømmene.
- Å slanke handler om klassisk “øko-effektivitet”, det vil si å benytte så lite ressurser som mulig i produksjonen. Tynnere vinflasker, 3D-printede stoler og vannkonservering i jordbruket er alle eksempler på slanking. De innebærer alle å lage mer av mindre, både av råvarer og energi.
- Å bremse handler om å holde ressursene i virksomhet så lenge som mulig. Det innebærer å gi produkter lengre levetid, enten ved at selve produktet varer lengre, eller ved at komponentene kan repareres, oppgraderes, eller gjenbrukes i nye produkter. Det betyr at vi må tenke på hvor lenge innsatsfaktorene varer, heller enn hvor lenge selve produktet varer. Dersom du effektivt kan gjenbruke delene av din gamle bil inn i din nye bil, er ikke det viktige spørsmålet hvor lenge den enkelte bilen varer, men hvor lenge komponentene inngår i en bil før de til slutt er slitt ut.
- Det siste momentet knytter an til den tredje prosessen: Å lukke handler om at du rett og slett lukker kretsløpet – du bruker ressursene om og om igjen. Dette inkluderer forretningsmodeller hvor avfall eller overskuddsressurser brukes til nye produkter, modulær produktdesign som gir mer effektiv utnyttelse av ressurser ved at de samme komponentene kan brukes inn i flere produktlinjer, og alle andre tiltak som hindrer avfall og energilekkasje ved å føre det tilbake til produksjon.
Klar melding fra Brussel: EU henger etter klimamålene, men det gjør Norge også
Ressursene skal vare lengst mulig
Styrken med denne tredelte definisjonen er at den vektlegger hva målene er: Du skal bruke minst mulig ressurser inn, ressursene skal vare så lenge som mulig, og det skal komme minst mulig avfall og andre negative konsekvenser av sløsing ut. Sirkulærøkonomien favner derfor – på godt og vondt – om veldig mye.
Sirkulærøkonomi er av samme grunn både veldig enkelt og veldig vanskelig. Det er lett å være enig i at prinsippene er fornuftige – både fra et miljømessig og et bedriftsøkonomisk perspektiv. Selvsagt bør man ønske å redusere fotavtrykk på måter som også kan redusere sløsing og ineffektiv ressursbruk. Det som gjør det så vanskelig i praksis, er at å lykkes med en reell sirkulærøkonomi krever at så veldig mange ting må endres på mange nivåer og på tvers av alle bransjer. Det vil kreve teknologisk innovasjon, regulatorisk innovasjon og store endringer i kundeatferd.
Tjenester i stedet for varer
Men sirkulærøkonomien brer om seg med stor kraft og høy hastighet. Stadig flere produkter – fra smarttelefonen til bilen, og fra flymotoren til traktoren – selges som tjenester, hvor kjøperen har tilgang heller enn eierskap.
Flere av børsrakettene på Oslo Børs, som VOW og Quantafuel, har forretningsmodeller som baseres på å lage nye produkter av avfall. Og vi får mer smart emballasje for forbruksvarer, påfyllsmodeller i handelsnæringen, annenhåndsmarkeder for moteklær og delingsøkonomiske modeller både i konsumentmarkedet og bedriftsmarkeder.
Nøkkelen er å finne de forretningsmodellene som er både sirkulære og lønnsomme. Da gjelder det å finne de smarte, ressurseffektive måtene å slanke, bremse og lukke økonomien på.
Slik kan KI finne mikroskopiske fossiler
