Mye bra er gjort for norske bistandspenger. Men dagens bistand har kun i liten grad hjulpet lavinntektsland med å bekjempe de globale krisene som truer dem mer enn oss andre. Det vil si de store utfordringene knyttet til klima, natur, fattigdom, helse og matsikkerhet, som FNs toppmøte nylig diskuterte.
Norges innsats har i stedet vært fragmentert. Noen prosjekt rettes mot høyere utdanning. Andre skal styrke sivilsamfunnet. Og så videre.
Nye samarbeidsmåter
I det stille har flere norske bistandsprosjekt vist at mer helhetlige tilnærminger kan gi nye løsninger blant annet innenfor energisektoren. Dette i form av nyvinninger som bidrar til å løse globale problemer og i tillegg skaper inntekter og arbeidsplasser i lavinntektsland.Nøkkelen til det hele har vært langvarige partnerskap over sør-nord-grensen mellom bedrifter, forskere og myndigheter.
Dette har ført spesialister på anvendt teknologisk forskning her hjemme sammen med lokal ekspertise i sør og øst. Det vil si fagfolk som kjenner mottakerlandets behov og utfordringer knyttet til hvert ledd i aktuelle verdikjeder. Som råstoffanskaffelser, bearbeiding, levering, markedsføring, kundestøtte, avfallshåndtering og gjenvinning.
Innovasjonsapparatet i Norge og det øvrige Europa er tuftet på slikt samarbeid mellom teknologer og folk som er gode på å analysere behov, muligheter og trusler. Til det har vi utviklet egne mekanismer. Så hvorfor ikke la bistands-Norge låne dette verktøyskrinet?
Utdanning av teknologer
Fruktene vi selv har vært med på å høste ved å jobbe nettopp slik, spenner fra kraftturbiner for sandførende elver til sementovner som kan stagge verdens plastforsøpling.
For midler fra UD har Norge i over 40 år samarbeidet med Nepal om høyere utdanning innen energi og miljø. Siden 2002 har over 20 studenter derfra fått graden doktor ingeniør – og mer enn 300 fått bachelor- og mastergrader – gjennom disse programmene. Flertallet jobber i hjemlandet sitt i dag.
Først var utdanningen i sin helhet knyttet til anvendt forskning ved NTNU/Sintef. I dag utdannes flertallet av kandidatene ved Kathmandu University. Et lærested som har styrket kapasiteten sin på utdanning og anvendt forskning gjennom samarbeidet, som nå er et partnerskap.
Ny turbinteknologi
Gjennom tilgang til konkurranseutsatte forskningsmidler har de ferske kandidatene skapt innovasjoner som er blitt fundament for nyetablerte selskaper i Nepal.
En av bedriftene designer vannkraftturbiner som tåler Himalayas sandførende elver bedre enn andre turbiner. Dette åpner for mer vannkraft per investert krone i en region der befolkningen gjennomgående har lave inntekter.
En annen bedrift har utviklet energibesparende LED-lys, blant annet for gatebelysning. En tredje lager bærbare forkullingsovner. Husholdninger bruker dem til å lage trekull for matlaging, som erstatning for røykfylt, usunn koking innendørs. Overskytende trekull selges til produsenter av murstein.
Søppel som grønn «gullgruve»
Parallelt har Sintef vist land i Asia at ikke-gjenvinnbar plast fra overfylte søppeldynger kan bli en grønn gullgruve for lokal sementindustri.
Plast rommer mer energi enn kull. Ved å erstatte noe av kullforbruket i sementverk med ikke-gjenvinnbar plast, løses to problemer. Plasten ender verken på fyllinger eller i havet. Samtidig minskes kullforbruket og dermed CO2-utslippene.
I Europa er det vanlig å bruke avfall som brensel i sementproduksjon. For UD-midler jobber Sintef nå sammen med sementindustri i India, Kina, Thailand og Vietnam med sikte på å få introdusert konseptet også her.
Det startet med et prosjekt viet farlig avfall. Denne typen avfall har det lenge vært trygt å destruere i sementovner i Europa. Men i Kina var tankegangen ukjent, helt til Sintef fikk vist kinesisk sementindustri og kinesiske myndigheter potensialet i løsningen. I Kina er den for lengst adoptert som følge av fremstøtet.
Trenger innovasjon
Alle disse aktivitetene har fått mangeårig finansiering fra norske ambassader eller Norad. Langsiktigheten har skapt varige bånd mellom fagfolk i giver- og mottakerland. Mye står og faller med det når innovasjon skal skje på tvers av kultur- og landegrenser.
Bistanden verden nå gir er langt fra nok til å løse utfordringene det globale sør står overfor. Desto viktigere er det at tilgjengelige midler brukes effektivt og gir varig endring. Da kan ikke utvikling bare være en post på statsbudsjetter. Nå trengs strategier for grønne innovasjonspartnerskap som tjener begge parter.
Får vi til dette, vil det gagne hele den kloden vi deler. Det er som FNs generalsekretær sa under forrige klimatoppmøte: «Samarbeid eller gå til grunne!»
Kina vil trekke verden inn i et globalt strømnett – møter motbør
