Like etter bybrannen i 1702 ble Sjøstuen bygget opp igjen i Finnegården 1A på Bryggen i Bergen. Det er egentlig to bygg, men i praksis oppfattes de som ett − med stablede laftekasser i tre høyder som står på bolverk, bjelkelag og takverk i tre, og svalganger av stolpeverk mot nord. I 1879 ble Tasken reist som et tilbygg til Sjøstuen, med bærende vegger av stolpeverk reist på steinfundamenter, og utvendig forblendet med murverk. Begge bygningene utgjør Det Hanseatiske Museum. De er fredet, og inngår i den delen av Bryggen som er oppført på UNESCOs verdensarvliste.
Sjøstuen er et kulturminne uten sidestykke fra hansatiden, hvor både de originale bygningene og mye av interiøret er bevart, men et over 300 år gammelt bygg trenger kjærlighet. Det er påvist store setningsskader som har medført at bygget både har blitt skjevt og sunket betydelig de siste årene. Murfasaden på Tasken hadde fått en «mage» som bulet ut over fortauet og sto i fare for å rase ned. Derfor har Bergen kommune som bygningseier satt i gang et omfattende restaureringsprosjekt med en budsjettramme på nærmere 400 millioner kroner.
De forberedende arbeidene tok til allerede i 2018, men det er fortsatt over et år til Sjøstuen kan senkes ned på trygg grunn, og drøyt fire år til museet igjen kan åpne dørene for publikum. Forrige uke startet arbeidet med å legge nytt bolverk som fundament for Sjøstue-bygningene.
Vern i begge ender
Kulturminnevern og rehabilitering av antikvariske bygninger i seg selv stiller strenge krav til utførelse. Det blir ikke mindre strengt av at bygningene står på verdensarvlisten. Byggene skal istandsettes etter antikvariske grunnprinsipper, hvor så mye som mulig skal bevares. Man skal helst vedlikeholde, ikke reparere, men reparere fremfor utskifting. Må noe skiftes, skal det benyttes samme materialer og håndverksmetoder som opprinnelig, og alle tiltak må godkjennes av vernemyndighetene. For å komplisere renoveringen av Det Hanseatiske Museum ytterligere, er det ikke bare bygningene som er fredet, men også grunnen de står på: Kulturlagene fra bybrannene – hvor det øverste under Sjøstuen går på skrå i retning fra Fløyen mot sjøen i kote 0,81 til 0,5 – skal i minst mulig grad forstyrres, og enhver berøring med dette krever undersøkelser, myndighetstillatelse og arkeologiske utgravinger.
– Det er et ekstremt spennende prosjekt. Du må ha tungen rett i munnen og bruke lag tid på planlegging, for her går det ikke an å gjøre feil. Hver minste feil er ikke-reverserbar, sier prosjektleder Fredrik Nilsen hos hovedentreprenør OBAS.
Den sårbare grunnen
Sjøstuen lå på ca. kote 1,4 da prosjektet startet. Det er cirka 70 centimeter lavere enn dagens gatenivå. Grove masser i moderne kaianlegg og stadig oftere og høyere vannstand har ført til hyppig nedfukting, samtidig som grunnvannspumper i nabo-kjellere har pumpet fukten ut av grunnen mellom nedfuktingene. Vekslingen mellom tilførsel av fukt og oksygen har gitt dårligere bevaringsforhold og eskalerende råte i Sjøstuens bolverksfundamenter og bygningsdeler mot grunnen, og ført til setningsskader i grunn og bygninger.
For å gi bygningene bedre bevaringsforhold må det gjøres tiltak for å holde grunnvannet på et stabilt høydenivå, slik at eldre kulturlag i grunnen blir liggende stabilt vått, mens trefundamentene blir liggende stabilt tørt. Bygningene heves til dagens gatenivå, og det nye gulvet legges på kote ca. 2,4.
Det store løftet
Bygningsmassen måtte løftes opp med en stor jekkerigg. Her har OBAS’ sideentreprenør Gamle3hus hatt med seg Lofthus LiftJig som underentreprenør.
Først var planen at riggen skulle plasseres på punktfundamenter, men det ville gi for stort trykk mot kulturlagene når man skulle løfte en bygningsmasse på 350 tonn. Det kunne gi ukontrollerbare setninger.
– Da ble rådgivende ingeniør Sweco nødt til å omprosjektere, og heller gå for labankfundamenter. Vi la et langt betongfundament mot sør og i midten av huset, men da vi kom til nordsiden møtte vi en kjellervegg fra 1905 i nabobygget, som ligger på lavere kote enn oss. Vi ble veldig skeptiske til hvordan disse gamle, uarmerte betongveggene ville tåle økt marktrykk. Derfor måtte vi få tillatelse fra Riksantikvaren til å bore stålkjernepeler ned i grunnen langs kjelleren, for å lede trykket riktig vei og unngå last mot veggen i Bryggen 3, sier Nilsen.
Grunnet brannfare er det brukt bolter i mange løsninger. Deriblant valgte de å montere hulprofil-stål på betongfundamentene som de kunne tre søylene fra riggen ned i. 3 x 10 stålsøyler som var 14-15 meter høye måtte senkes ned og boltes fast helt nøyaktig, for mellom søylene skulle det trekkes tverrbjelker som skulle stive av og holde bygget oppe før løftet kunne gjennomføres. Det ble skåret hull i tak og vegger for å tre tverrbjelkene inn. De ble trillet på rullebånd gjennom bygget, og måtte treffe på millimeteren mot søylene i motsatt ende for å kobles sammen.
De nederste tverrbjelkene går oppunder taket i første etasje, og er forbundet med tverrbjelken på loftet via riggen og en rekke gjengestag. Alle nøye plassert etter en hullplan godkjent av Fylkeskonservatoren, slik at de verken skal skade fredede stuer, gå sentrisk på aksene og dermed svekke konstruksjonen, eller skade bærebjelker ved å trekkes gjennom disse.
Ytterligere komplisert ble jobben av at Sjøstuen grunnet skjevhetene lå og hvilte mot to nabobygg, slik at de måtte trekke det noen få centimeter til siden for at det ikke skulle skades av å skrape mot andre fasader.
I februar i fjor ble hele bygget løftet centimeter for centimeter opp til én meters heving. Hele jobben ble gjort med manuell jekking – gjerne ti mann på hver sin jekk, akse for akse, over fire dager.
– I retrospekt er det fantastisk at vi fikk sydd alt dette sammen og at det gikk så bra. Vi har inventar fra 1705 i bygget, for eksempel veggmalerier som har svært liten margin før det kan sprekke opp og bli ødelagt. Det er uerstattelige kulturminner. At bygget nå fortsatt henger i hevet, stabil posisjon og alt er like helt skyldes utrolig dyktige fagfolk som har gjort en formidabel planleggingsprosess og en imponerende jobb, sier Nilsen.
Kontroll på grunnvannet
Med bygget i hevet posisjon, har det blitt rom for å gjøre de nødvendige grunnarbeidene. Det viktigste for at byggene skal stå stabilt, er å få kontroll på grunnvannet. Derfor er det etablert to grunnvannsbassenger under bygningsmassen. De er rammet inn i betong, og har knust teglstein uten nullstoff som drensputer – både fordi det er tidsriktig, og fordi det veier lite og dermed er skånsomt mot kulturlagene under, som nå er dekket med fiberduk for å bevares best mulig.
Under Tasken er det lagt nye steinfundamenter. Analyser av originale steiner gjorde at de klarte å finne nøyaktig samme steintype som var brukt på 1800-tallet i et steinbrudd på Voss. I teglputene ligger det drensør. Tanken er at det skal tilføres vann i disse slik at kulturlagene under holdes fuktige, samtidig som bolverket over holdes tørt. Norsk institutt for kulturminneforskning (Niku) har målebrønner slik at de kan følge med på hvordan systemet fungerer. Skulle det bli for mye vann, har byggene nødoverløp til kummer som pumper vann ut i offentlige avløpssystemer.
– Til sammen skal disse tiltakene i det minste forsinke videre setningsproblematikk vesentlig, sier Nilsen.
Taskens «mage» er også fjernet. Det er gjort ved å kutte bjelkene i bakkant og presse utbulingen inn. Det var for mye motstand i grunnen til å gjøre denne operasjonen mens huset sto på bakken. Teglsteinsfasaden er nøye skannet før den ble plukket ned stein for stein, slik at den kan mures opp igjen helt identisk som den var. På Askøy har de murt opp en mockup av fasaden i målestokk 1:1, komplett med spir, beslag, tak og vinduer. Her tester de et par ulike kalksteiner og gamle kalkpuss-metoder, for å være sikre på at de murer opp den faktiske Tasken med riktige produkter.
Impregneres i saltvann
De nedre delene av Sjøstuen har gjennom år med reparasjonsarbeider blitt skadet og i noen tilfeller gått tapt. Dette skal nå restaureres i tett samarbeid med vernemyndigheter.
– Det er mange gamle synder som må tilbakeføres. Opp gjennom årene er råtne fundamenter byttet ut med betong vi har måttet fjerne, og både bjelkelag og laftekasser er ødelagt av andre ombygginger. Disse inngrepene skal nå reverseres. Blant annet var det etablert en korridor tvers gjennom andre etasje, som absolutt ikke har bidratt positivt til byggets stabilitet. Tverrveggene i laftekassen var kuttet, og det var laget mange åpninger i den opprinnelige langveggen. Nå er bjelkene skjøtet ut, og laftekassene er hele igjen, sier Leif Henrik Holmsen fra Erstad & Lekven. Han er byggeleder for Bergen kommune.
Reparasjoner og utskifting av gamle bygningsdeler er det Gamle3hus i Lindås som står for. De har spesialkompetanse på gamle håndverkstradisjoner, og har blant annet vært med på flere rehabiliteringsprosjekter langs Bryggen tidligere. Alt gjøres slik håndverkstradisjonene var da byggene ble reist.
– For vår del er det som trigger oss mest med slike prosjekter utførelsen av tradisjonelt, tidsriktig håndverk i kombinasjon med avdekking av gamle teknikker og korrekte materialvalg. Desto eldre, mer urørt og tradisjonelt utført, jo mer interessant synes vi det er, sier prosjektleder for Gamle3hus, Roger Knutsen.
Stolpeverkskonstruksjonene økses ut slik tradisjonen var på 1800-tallet. Da de startet på bolverket i forrige uke hadde de over fire kilometer rundstokker av furu som etter 1700-talls standard har ligget i saltvann i et halvt år for å salt-impregneres, klare til å bli kraftige fundament-bolverk. Bolverk er parallelle stokker i kryssende omfar, med hakk for å holde dem på plass – tilnærmet lafteteknikk. I Sjøstuen blir det flere omfar over det laveste grunnvannsbassenget, slik at kotehøyden blir lik og hele første etasje kan få universell utforming.
100 dager sikring
Når vi spør kommunens byggeleder hva han mener er den største ingeniørfaglige utfordringen med prosjektet, klarer han ikke velge én:
− Jekkeriggen i seg selv, og jobben med å heve bygningene uten skader, er imponerende. Geoteknisk er det gjort et veldig godt stykke arbeid for å skape grunnforhold som ikke vil skade verken kulturlag eller bygg. Bygningsfysikken har vært en hard nøtt å knekke, når man skal skape et innemiljø som ivaretar og verner, samtidig som bygningen skal brukes. Ikke minst er det utfordrende for rådgivende ingeniør at dette ikke er et bygg man kan lukke døren til å la stå i fred når vi er ferdig: Det skal være et museumsbygg som skal tåle mange besøkende, sier Holmsen.
Sivilarkitekt Aina Lille-Langøy hos b+b arkitekter har som ambisjon at museet innenfor vernehensyn skal åpne igjen som et moderne museum med samtidige museumsteknologier.
− Dette er et prosjekt hvor du har den sjeldne kombinasjonen av høyeste sårbarhet, høyeste tekniske kompleksitet og svært høye verneverdier. Selv om vi nå både får åpnet opp igjen svalgangen inn til bakgården med et nytt tilbygg, og får flyttet lager og administrasjon ut av Tasken slik at hele arealet kan bli et nytt utstillingssenter med både løftebord og ny trapp, er det bygningene i seg selv som er det viktigste utstillings- og bevaringsobjektet. Dette er vårt Vasaskip, og det er den historiske atmosfæren i verdens eneste bevarte, intakte handelsbygning fra hansatiden som skal prege museet, sier Lille-Langøy.
Men før man kommer til oppbygging, skal byggene senkes cirka 26 centimeter ned igjen til nytt bakkenivå. For at gulvet på Tasken og sjøstuene skal ende på samme nivå, har Sweco gjort nøye beregninger av hvor mye ulike bygningsdeler vil komprimeres når jekkeriggen fjernes. Både steinfundament og laftevegger vil komprimeres, mens stolpeverkskonstruksjonen vil bevege seg lite. Også ekstra last når takstein og inventar kommer på plass er med i disse beregningene.
Når byggene igjen står på fast grunn er det lagt inn en sikringsperiode på 100 dager, slik at de får satt seg i ny posisjon før de starter gjenoppmuring av fasadene på Tasken, blant annet. Klarer de å følge fremdriftsplanen, kan murarbeidene starte høsten 2023.
− Det spesielle med vårt prosjekt at fremdrift ikke går foran fredningsvedtak og kvalitet. Vi kan ikke skyndte oss fortere enn det virkeligheten tillater, men ferdigstillingen av selve restaureringsprosjektet er i 2025, og målet er fortsatt å kunne åpne for publikum i 2026, sier prosjektleder Fredrik Nilsen i OBAS.
Denne artikkelen ble først publisert i TU-magasinet, nr. 1/2022
