Det er vanskelig ikke å legge merke til Odd Richard Valmot:
I det åpne kontorlandskapet på jobben har kolleger foreslått å bygge et lydisolert bur rundt den storvokste trønderen med kronisk utestemme og nysgjerrigheten til et barnehagebarn. Og vi overraskes ikke lenger om det plutselig fyres opp en motorsag borti kroken hans.
TUs publikum møter ham hver uke i podkasten Teknisk sett og kan ha støtt på bylinen i ikke mindre enn 2920 artikler på TU.no – i tillegg til alt som finnes i arkivene til Digi.no, Insidetelecom.no og i Teknisk ukeblads papirmagasin.
Torsdag 12. august fyller journalisten og sivilingeniøren Odd Richard Valmot 70 år, og i et flertall av disse har han virket i teknologiens tjeneste.
Halvannet år under jorda
– I min barndom syntes bare én utdanningsvei å være aktuell: Det var ungdomsskole, videregående og deretter NTH (nåværende NTNU, red. anm). Alle onklene mine var enten ingeniører eller sivilingeniører, mens faren min jobbet som teknologijournalist for Adresseavisen og et bergverkstidsskrift. Spørsmålet var bare hvilken linje jeg skulle velge, sier Odd Richard.
Han fulgte farens eksempel og spesialiserte seg på bergverk.
– I utgangspunktet sto det mellom olje og gruvedrift, og hadde jeg valgt olje, ville jeg blitt blant landets første sivilingeniører på det feltet. Da hadde jeg trolig vært steinrik og sittet som en førtidspensjonert gubbe i Stavanger nå. Jeg er glad det ikke endte slik.
Før studiene var det krav om industripraksis, og Odd Richard fikk prøvd seg i gruver i Sulitjelma, Løkken, Hjerkinn og på Svalbard.
– Av mine 70 år har jeg tilbrakt cirka halvannet år under jorda. Det var en fin erfaring, men etter hvert fikk jeg nok av gruver, sier jubilanten.
Hatet å være leder
Under studiene jobbet han som nattportier ved Prinsen Hotell i Trondheim og dørvakt i Sommerrestauranten.
– Det var byens heteste utested og party, party, party hele tiden. En stund var jeg såpass begeistret for dette livet at jeg vurderte å bytte til hotellfag, men mora mi fikk heldigvis snakket meg til fornuft, og senere har jeg forstått at dette bare var en ungdomsgrille.
Odd Richard sveipet også innom bedriftsøkonomstudiet ved BI – og følte seg en periode etterpå som økonom. Det gikk over, og siden har teknologifokuset aldri sluppet taket. Blant annet jobbet han i 12 år ved SI – det som i dag er Sintef i Oslo. En kort periode var han avdelingsleder, med ansvar for 11 personer, og han hatet hvert minutt.
– Jeg har nok med å lede meg selv, og da jeg kom til TU, ga jeg beskjed om at de kunne vente en oppsigelse dersom de prøvde å gi meg en sjefsjobb.
Møt teknologen Bjørn, som kjemper for at vi ikke skal kaste fullt brukbar teknologi
TU-veteran
Odd Richard fungerte som frilanser i Teknisk ukeblad fra 1985 til 1997, og var samtidig medlem av redaksjonsrådet, før daværende TU-redaktør Claude Olsen endelig fikk overtalt ham til å bli IT-redaktør – med ansvar kun for fag, ikke mennesker.
Siden har han brukt hvert ledige minutt i tog-, fly- og bilseter til å knotte ned det mest spennende han har kommet over det siste døgnet, på vei til neste eventyr.
– Dette yrket er fantastisk varierende, og jeg er takknemlig for at jeg i en alder av 70 år fortsatt kan hoppe fra teknologiblomst til teknologiblomst. Jeg ville ikke ha byttet med noen annen karriere, sier han.
687 favorittemaer
De fleste av Odd Richards hobbyer er tett relatert til yrket hans, for eksempel har han skrudd på så mange engelske biler og motorsykler at han «nesten ble mekaniker». Rett etter 70-årsdagen venter han å få levert en splitter ny Tesla Model Y fra forhandleren.
– Det blir en god nummer 2-bil, etter min kjære 2009-modell Buddy, som alltid vil være nummer 1.
Altså en bil som måler 244 centimeter i lengderetningen, så liten at den lovlig kan parkeres på tvers, til en mann på nesten to meter. Det originale batteriet gir i 2021 rundt syv mils rekkevidde på en godværsdag.
– Jeg synes det er ganske utrolig hvordan de gamle NiMh-batteriene fortsatt yter. Utviklingen av batteriteknologi er ellers noe av det aller mest spennende å følge med på – det forskes mye, og resultatene kommer nesten daglig. Batterier er definitivt et av mine favorittemaer.
TU-sjef Jan M. Moberg introduserer ofte innholdet i ukas podkast som «et av Odd Richards 687 favorittemaer». Men hva hvis han skulle begrense seg til bare to?
– Hmmm. Jeg er glad i dingser, så jeg må nok si en gruppe av klassisk forbrukerelektronikk, som
I min ungdom var folk like redde for en ny istid som for en annen klimakrise
Odd Richard Valmot
telefoner, PC-er, nettbrett, lyd- og bilde-produkter. Også er jeg jo veldig svak for elektriske verktøy.
– Hvor mange elektriske verktøy eier du?
– Det aner jeg ikke. Men jeg har ett hus og to hytter, alle med hver sin verktøybod som nok er bedre utrustet enn de fleste hjem.
– Har du et favorittverktøy?
– Min gamle Bosch GEX 150 slipemaskin, som riktignok er et av ytterst få verktøy i samlingen med ledning, klarer jeg meg ikke uten. Den blir som regel med på ferie.
– Det er alltid noe som skal slipes?
– Det er klart. Man maler ikke en dør på en gammel hytte uten å slipe den ned først. Nylig slipte jeg 70 kvadratmeter terrassegulv, og da er det to ting som gjelder: En god slipemaskin og skikkelig støvavsugning.
– Hvor mange TV-er har du hatt oppigjennom?
– Det vet jeg heller ikke. Akkurat nå har jeg ni, og de er alle ganske nye. Det skjer så mye på den fronten at man bare må holde seg oppdatert gjennom å prøve nyhetene. Nå begynner for eksempel 85-tommerne å bli rimelige, og det må jeg teste ut, for den største jeg eier i dag er bare 82. Jeg mener oppriktig at folk flest har alt for små TV-er – de fleste stuer har plass til minst en 75-tommer, og store skjermer gir mye bedre TV-opplevelser.
– Du er ikke typen som slapper av med en god bok på hytta?
– Romaner er jeg ferdig med, de gir meg ingenting. Men jeg leser faglitteratur, og jeg kan bli oppslukt av dokumentarer på Viasat History eller faglig innhold på YouTube.
Gjerne mens han filer et motorsagkjede – eller fikler med annet verktøy som trenger litt omsorg.
Havvind kan gi en ny mulighet for norsk næringsliv og mye mer elektrisk kraft
Bekymret for klimaet
Odd Richard Valmot har vært fast ansatt i Teknisk ukeblad siden 1997. Å sammenligne hvordan det var å jobbe som teknologijournalist den gangen kontra i dag, er ikke enkelt.
– Det var så mye som ikke fantes i 1997. Riktignok fikk jeg internett gjennom jobben på SI i 1987 eller -88, lenge før weben kom, men det ble mest brukt til å laste ned statiske nyhetsbrev fra California. I dag flommer det over av nye dingser, med informasjonspakker og referanser som man tidligere bare kunne drømme om. Vi får et mye bedre bilde, og det er på mange måter enklere å være journalist i dag.
– Hvilke høydepunkter husker du spesielt fra din lange karriere?
– Jeg begynte å skrive om IT, men fikk etter hvert muligheten til å orientere meg bredere innen teknologi. Det er jeg veldig glad for. Om tematikken hadde blitt for snever over tid, ville jeg nok gått lei. Og så må jeg nevne podkastene som Jan M. Moberg og jeg har produsert ukentlig de siste årene – det har vært utrolig gøy å treffe så mange spennende intervjuobjekter i et nytt format.
– Apropos interessante mennesker du har intervjuet – hvem har gjort størst inntrykk på deg?
– Bill Gates er en veldig hyggelig fyr, og om jeg skal si jeg har én helt i bransjen, må det være ham. Han er dyktig til å formidle utfordringene verden står overfor og gjør samtidig noe med det ved å donere enorme pengebeløp til alt fra vaksiner og sanitære forhold til utforskning av bærekraftige energikilder.
– Er du selv en teknologioptimist?
– Både ja og nei. Når det gjelder helse, er jeg optimist. Jeg tror for eksempel at dødelig kreft er bekjempet innen 20 år. Sensorikken er på vei under huden, slik at vi til enhver tid vil være tilkoblet verdens beste helsetjeneste og i stand til å forebygge det meste. Men med klimautfordringene er jeg dessverre redd det går til helvete.
– Hvorfor?
– Hvis verden hadde gått sammen om å satse på fjerde generasjons kjernekraft, hadde jeg hatt
Barnebarna er jo den egentlige 70-årsgaven, ingenting trumfer dem
Odd Richard Valmot
et håp, men det tror jeg dessverre ikke vil skje. Vind- og solkraft er alene ikke nok til å forsyne verden med energi, og uten større mengder fornybar energi får vi ikke regnestykket til å gå opp selv om vi kutter utslipp fra transport, bygninger, sement- og metallproduksjon og annen industri. På toppen kommer vannkrisen. Dette skremmer meg faktisk – i min ungdom var folk like redde for en ny istid som for en annen klimakrise. Ingen kunne forutse hvor fort dette skulle gå, men nå står vi med begge beina dypt nedi gjørma, og hva skjer om de eneste beboelige stedene på jorda blir rett rundt 60. breddegrad? For meg personlig blir ikke dette et problem, men jeg er oppriktig bekymret for barnebarnas framtid.
Business as usual
Odd Richard Valmot har altså jobbet i Teknisk ukeblad i 24 år, som journalist og redaktør. Nå er han selskapets eldste – og trolig den eldste medarbeideren gjennom alle tider.
– Hvor lenge skal du jobbe?
– Jeg ser for meg ett til to år som fulltidsjournalist, deretter får vi bli enige om arbeidsformen. Det er noen der hjemme, spesielt barnebarn, som mener at jeg snart bør bruke mindre tid på jobb. Jeg tror ellers jeg er en ganske god bestefar – disse barnebarna er jo den egentlige 70-årsgaven, ingenting trumfer dem.
På grenene i slektstreet under Odd Richard Valmot og kona Trine finner vi tre barn og seks barnebarn.
– De eldste er heldigvis interessert i teknologi. De har fått litt hjelp med interessen, det skal sies.
– Som journalist er du fortsatt produktiv og energisk som en ungfole – hva er hemmeligheten?
– Det handler nok om at jeg er veldig interessert i alt jeg skriver om, at det ikke er et ork å lage en ny sak. Hvis du tidlig i livet kommer i en posisjon hvor du kan flette jobb og hobby sammen, får du et bra liv.
– Hvordan planlegger du å feire den store dagen?
– Da skal jeg på et pressetreff med Samsung.
Slik har ingeniørenes rolle endret seg siden starten for 170 år siden
