Kritikken i 1990 var at energisektoren var overutbygget, at man bygget dyre vannkraftverk før billige, at prisene varierte for mye geografisk og at den politiske bestemte statskraftprisen ikke var samfunnsøkonomisk riktig.
Kritikken var riktig og førte til energiloven. Min påstand er at behovet for nytenkning er tilbake.
La oss sammenlikne 1990 med 2025.
For mye kraftproduksjon
I 1990 var det norske vannkraftsystemet dimensjonert for 4 terawattimer (TWh) nettoeksport i normalår, for å sikre at det var nok kraft i ni av ti tørrår med en kald vinter, det vil si forsyningssikkerhet. Inntektene fra eksportenvar langt under kostnaden ved å bygge ut 4 TWh.
I 2025 har vi 20 TWh eksport i normalår, noe som reduserer prisnivået. Energioverskuddet er stort sett vind på land, bygget med støtte, som produserer når det blåser og prisene er lave. Fremover planlegges havvind med statlig støtte og utbygging av effekt i vannkraftsystemet for å sikre kvaliteten i det norske systemet.
Totale systemkostnader med havvind og effekt, pluss nødvendige systemforsterkinger for å ligge i netto eksport, blir trolig vesentlig dyrere enn inntektene fra eksporten, selv om mye av eksporten skjer når prisene er relativt høye.
Geografiske prisforskjeller
I 1990 bygde regionale energiverk ut den kraften de selv hadde kontroll over. Det førte til at dyr vannkraft ble bygget ut før billig. Forbrukerne betalte kostnaden. Derfor varierte kraftprisen med 20 til 40 prosent mellom regioner.
I 2025, med prisområder og forsterkede utenlandsforbindelser, er de geografiske forskjellene radikalt mye større i dag. Forskjellen mellom nord og syd i Norge (NO2 og NO4) er i perioder 20-30 ganger.
Dyr kraft før billig
I 1990 ble det i et visst omfang bygget ut dyr vannkraft før billig, noe som medførte tap av nåverdi.
I 2025 har politikken ført til at vi ikke bygger ut relativt billig vannkraft og særlig vindkraft på land, men prioriterer havvind. For systemet innebærer dette økte kostnader av en helt annen skala enn de nåverditapene som oppsto på 1980 tallet.
Med en flat kraftpris på 40 øre kan jeg bare glemme bergvarme
Politisk styring av kraftprisen
I 1990 var kritikken at statkraftsprisen ikke fulgte langsiktig marginal kostnad for ny kraft, men dekket Statkrafts gjennomsnittskostnad.
Spotprisen som i dag sendes til forbrukerne, er klart lavere enn langsiktig marginalkostnad i det norske systemet – og på vei ned. Prisene er svært volatile fordi energipolitikken er dysfunksjonell i omliggende land. Introduksjon av norgespris innebærer at prissettingen igjen er flyttet tilbake til politikken for å redusere politisk uakseptabel volatilitet og skape forutsigbarhet for investeringer i energieffektivitet.
Det var sammenlikningen. Nå har vi i tillegg nye utfordringer.
.png){kind=logo}
Forsyningssikkerhet
Energiloven skapte åpen handel med omliggende termiske system som løste tørrårsbekymringen og hadde store kostnadsbesparelser.
Klimaendringer gjør at Europa på sikt bygger ned all fleksibel termisk kraftproduksjon, som erstattes av vær-avhengig produksjon. Knapphetsfaktoren blir fleksibilitet. Det skaper nye utfordringer for norsk forsyningssikkerhet, som også får knapphet på effekt. Før hadde vannkraftsystemet alltid nok effekt, og faren for tørrår ble løst med handel i Norden.
På full vei inn på statsbudsjettet
I 1990 ble tilnærmet alle kostnadene betalt av forbrukerne, selv om det var skjevfordelinger mellom forbrukergrupper.
I 2025 er sektoren på full vei inn på statsbudsjettet.
Spotprisene styrer prisen til forbruker. Spotprisen er sterkt påvirket av prissmitte fra land rundt oss, der kapitalkostnadene i stor grad dekkes av støtte, ikke inntekter fra spotmarkedet.
Lykkes Europa med utbygging av planlagt sol og vind, vil spotprisene falle de neste ti årene, slik blant annet Statnetts siste markedsanalyse viser.
Energisektoren er en melkeku
Skal Norge fortsette å bygge ny kraft, vil behovet for statlig støtte trolig øke. Skal forbrukerne effektivisere forbruket, må støtten fra Enova øke.
Skal vi unngå voldsom vekst i nett-tariffene, må man gjøre mer enn å halvere momsen. Senterpartiet foreslår at staten må ta kostnadene, som i jernbaneutbygging.
Energisektoren er en melkeku gjennom skatter og avgifter. Nå skal en del av disse inntektene føres tilbake til sektoren for å styre investeringene.
Samfunnsøkonomiske argumenter for systemendringer er sterkere enn i 1990. Det er mulig å lage et mer markedsbasert system enn vi nå ser rulles ut i EU. Et system som er mer robust med lavere kraftpriser.
Dagens organisering av sektoren peker i en helt annen retning.
Energibransjen tvinges i spagat
