To av verkstedbedriftene som har levd lengre enn Teknisk Ukeblad, har vært med på å utvikle norsk mekanisk industri og teknologi. Det er Aker og Kværner. Nå er de også blitt ett.
Ringen er nærmest sluttet når moldenseren Kjell Inge Røkke etter først å ha sikret seg Aker, deretter Kværner og så slått dem sammen, nå har inntatt sjefstolen i Kværner ASA. Den første Kværner-sjef og grunnlegger kom også fra Nordmøre. Hans vei til suksess var en blanding av kreativitet, dyktig ingeniørkunst og vellykkede oppkjøp. Røkke mangler bare ingeniørutdannelsen.
I 1853 kom Oluf Onsum vandrende fra Nord-Vestlandet og slo seg til ved en kvern i Loelva i Oslo. Der la han grunnlaget for bedriften Kværner, en mekanisk verkstedbedrift som har fulgt Norges industriutvikling tett og dels også staket ut kursen. 151 år etter sitter Røkke i førersetet og erklærer at Kværner - inklusive det tolv år eldre Aker - fortsatt skal ta del i industriutviklingen nasjonalt og internasjonalt.
Startet med smie
Men det begynte så smått. Norge var på terskelen til industrialisering. Oluf Onsum åpnet en smie og utviklet den til et støperi. Vedovner, gorojern og annet kjøkkenutstyr med Kværner Brug og Jøtuls merke i støpegodset, utgjorde sortimentet de første årene. Som smed tok han tak i de leveringsutfordringer industriutbyggingen bød på. Kjeler til dampmotorer, bygningsmaterialer og detaljer i jern ble levert på bestilling, og etter hvert fra lager.
Jordbruket ble mekanisert, og Oluf Onsum var med. Det han ikke selv kunne lage godt nok, fikset han ved å kjøpe opp andre verksteder som kunne. Jernbaneutbyggingen ble også viktig. På 1900-tallet kjøpte Kværner opp Thunes Mek verksted, som inntil 1980-tallet var en av hovedleverandørene av lokomotiver til 150-årsjubilanten NSB, eller rettere: jernbanen.
Møllekverner ga ideen til turbiner, som igjen omdannet vannets fallenergi til elektrisk strøm. Kværner Brug begynte på slutten av 1800-tallet å levere vannkraftturbiner. I løpet av de neste 100 år ble vannkraftutstyr en av hovedpillarene til det etter hvert mangslungne verkstedimperiet. Ingeniørene reiste ut i verden, kom hjem med ny kunnskap og ideer. Kværner og andre bedrifter tok imot og bearbeidet og videreutviklet.
Tøffe oppkjøp
På 1990-tallet, under Erik Tønseth, fikk Kværner rykte på seg for å være et rått konsern som vokste hemningsløst via gedigne oppkjøp. Oluf Onsum bedrev imidlertid samme strategi drøyt 100 år tidligere, og etterkommerne hans fortsatte i samme bane. Forskjellen på oppkjøpene før og nå var først og fremst størrelsen, og dessuten at kjøpene mot slutten av det 20. århundret skjedde mye utenfor landets grenser. Det skapte muligheter for å styrke posisjonen på hjemmemarkedet samt å utvide nedslagsfeltet for norskutviklet teknologi, ikke minst innen treforedling, vannkraft og skipsutstyr.
Mens Aker i hovedsak holdt seg til skipsbygging og allerede fra 1800-tallet kjøpte opp stadig nye verft, hoppet ikke Kværner på skipsbygging før på 1960-tallet. Det skjedde ved oppkjøp. Men der Aker leverte mer eller mindre like frakteskip på løpende bånd, satset Kværner på spesialskip for frakt av gass. Dette krevde spesiell ingeniørkompetanse, og Kværner hadde allerede kjøleteknikerer og gasseksperter.
Elektrifiseringen var viktig, spesielt etter andre verdenskrig, da landet og industrien skulle bygges i Gerhardsens ånd. Det krevde turbiner. For Kværner sto leveranser av vannkraftutstyr for opptil 80 prosent av inntekten på 1950-, 60- og 70-tallet.
Over til olje
Da oljealderen kom til Norge, klarte både Aker og Kværner å dreie sine skipsverft over til å levere oljeplattformer og utstyr til den voksende næringen. Beskyttet av lover og regler kunne Aker og Kværner bygge opp kompetansen, med amerikansk hjelp.
På 1990-tallet sto leveranser til offshoreindustrien for 80 prosent av Kværners omsetning. Akers hovedfokus hadde også skiftet fra skip til offshore. Begge konsernene har vært viktige leverandører til industrier og vekstområder for Norge. De har sett behovene i tiden og har tilegnet seg, utviklet eller kjøpt opp kompetanse for å beholde posisjoner og kapre nye, viktige områder.
Både Aker og Kværner har levd i over 150 år. Fortsatt kreves evne og kunnskap - og teft - for å stake ut kursen i årene som kommer.
