Den 26. februar 2020 skriver Ingrid Schjølberg og John Krogstie i Teknisk Ukeblad at IT-bransjen har like stort klimaavtrykk som flybransjen.
Selv om de forsøker å nyansere dette lenger uti artikkelen, så står det fremhevet i fet skrift at «It-bransjen, som utvikler datasystemene våre, gir like store klima-avtrykk som det flybransjen gjør.» De fortsetter å utdype hvor mye bruken av digitale tjenester har økt i den siste tiden.
Gjenspeiler ikke virkeligheten
Jeg mener at artikkelen gir et unyansert og til dels uriktig bilde av virkeligheten. For det første stiller jeg spørsmål ved betegnelsene «IT-bransjen» og «IT-selskapene» som de bruker. Det er ikke lenger lett å definere hva som kjennetegner IT-bransjen og et IT-selskap. Tradisjonelle, store norske bedrifter som DNB og Equinor definerer seg selv først og fremst som IT-bedrifter nå.
IT-bransjen har like stort klimaavtrykk som flybransjen. Hva gjør vi med det?
Det er ikke lenger et klart skille mellom bedrifter som utvikler digitale løsninger og datasystemer og bedrifter som bruker disse løsningene og systemene. Mange bedrifter innen en rekke ulike bransjer, som for eksempel energi og finans, har sine egne store IT-miljøer med høy kompetanse, og de utvikler sine egne digitale løsninger og datasystemer.
Digitale tjenester erstatter mange tjenester
For det andre er det viktig å merke seg hvor energiforbruket går ned når datarelatert energiforbruk går opp. Som Schjølberg og Krogstie påpeker, går strømforbruket til digitale tjenester kraftig opp, og selvsagt skal vi ha fokus på å ha kontroll på dette.
Men digitale tjenester erstatter mange tjenester og produkter som gjør at energiforbruket går ned på andre områder. Riktignok trekker artikkelforfatterne frem muligheter for Skypemøter fremfør fysiske møter som innebærer reiser.
Men det er viktig å huske at det finnes mange flere eksempler. Det produseres nesten ikke CD- og DVD-plater lenger; produksjonen av trykte bøker, aviser og opplagsverk har gått kraftig ned, samtidig som det blir mindre transport av slike varer. Antall fysiske bankfilialer har gått ned, noe som gjør at det blir brukt mindre energi til oppvarming, nedkjøling og møblering av disse. Det samme gjelder kontorer for reisebyråer, fotobutikker, bokhandlere og posten.
Dette er bare noen få eksempler på hvor digitaliseringen av tjenestene har ført til betydelig lavere energiforbruk i produksjon og levering av en rekke tjenester og produkter. Skal man snakke om klimaavtrykket til de digitale tjenestene så må man ta hensyn også til den reduksjonen i energiforbruk som disse tjenestene har ført til. Dessverre tror jeg ikke at det finnes en komplett analyse av dette.
Problemet ligger i kontinuerlig økonomisk vekst og økt forbruk
Som et eksempel på økt klimaavtrykk av digitaliseringen trekker Schjølberg og Krogstie frem at vi bytter smarttelefoner alt for ofte. Det er jeg helt enig med dem i. Vi bør bruke både smarttelefonene og annet elektronisk utstyr mye lenger enn hva vi gjør i dag. Men poenget de misser er at dette ikke gjelder bare elektronisk utstyr!
Vi er hele tiden oppfordret til å bytte ut fullt brukbart utstyr på alle felt. Vi skal ha nye klær, nye møbler og nye biler, selv om de gamle vi eier er både fungerende og fine. Det skal pusses opp helst hver vår med de nyeste interiørtrendene, det skal kjøpes klær, sko og vesker som er siste mote, og biler skal byttes ut med jevne mellomrom.
Det verste er at dette skjer med støtte fra myndighetene, fordi alt baseres på økonomisk vekst og økt forbruk. Dette henger ikke sammen med bærekraftig utvikling, og problemet er langt fra spesifikt til digitale tjenester og elektroniske produkter.
Veien til bærekraft går gjennom digitalisering
Mine kollegaer ved NTNU, Schjølberg og Krogstie, avslutter heldigvis sin artikkel med å skrive at de har stor tro på at utvikling av ny teknologi og nye løsninger skal gjøre morgendagen bedre. Der er jeg helt enig med dem. Ikke bare vil de gjøre morgendagen bedre, de vil være helt uunnværlige. Vår befolkning blir stadig eldre og vi har en raskt minkende andel av befolkningen som vil være i yrkesaktiv alder.
For Norge vil det være umulig å opprettholde de livsnødvendige produktene og tjenestene og et relativt godt velferdsnivå uten roboter og digitale hjelpere i all yrker og profesjoner. Veien til bærekraft går gjennom digitaliseringen.
Når teknologi og kapitalisme fører til lavere forbruk, gir det håp for en presset klode