Dette er et tilsvar til kommentaren Eldre hvite menn som pusher 50 har verdifull kompetanse, som ble publisert 5. august.
Jeg forstår at formuleringen min om at «eldre hvite menn som pusher 50 år vil trolig bli passé som lederkandidater» i ett lengre intervju om ledelse tidligere i sommer (for abonnenter), har provosert.
Vanligvis er jeg veldig forsiktig med å trekke slutninger basert på ledelse og kjønn, nettopp fordi slike slutninger faktisk ikke har hold i vitenskapen. Det er riktig, som kommentarforfatteren skriver, at «det handler om kompetanse».
Jeg vil føye til at det også handler om personlighet.
Jeg ønsker å utdype og nyansere det jeg egentlig mener, fordi jeg innser at min kommentar er stereotypifiserende og setter mennesker i lite konstruktive båser. Vi er ikke tjent med å definere visse kategorier av ledere som bra eller dårlige, enten de er basert på kjønn, etnisitet eller alder. Jeg er den første til å mene dette, ettersom jeg selv har blitt offer for en uheldig kategorisering, som kvinne med etnisk bakgrunn i ett mannsdominert miljø. Jeg vil derfor takke for et velskrevet tilsvar til intervjuet med meg.
Blomstret under pandemien
Jeg har dog et faglig argument for dette ene sitatet som ble trukket ut av intervjuet, selv om det kom uheldig ut. Jeg skal forsøke å få poenget mitt tydeligere fram:
Det siste halvannet året har ledere og organisasjoner blitt satt på mange prøvelser og utfordringer. Jeg har møtt mange av dem, blant annet gjennom foredrag, seminarer og undervisning i og om ledelse ved Executive Master of Management på Handelshøyskolen BI. Basert på mine erfaringer, ikke vitenskapelige undersøkelser, har jeg observert at en del ledere har oppnådd bedre resultater enn andre. Noen av disse lederne har blomstret under pandemien, av forskjellige grunner.
For meg virker det som om ledere som tidligere har vært mer i skyggen (...), har fått blomstre og utfolde seg mer i en heldigital hverdag
Donatella de Paoli
Det interessante er at mange jeg har møtt som har lyktes godt i denne perioden, har vært yngre kvinner. De har vært flinke til å bygge og utvikle relasjoner digitalt, og de har også vært utradisjonelle i måten de leder på. Jeg har skrevet en artikkel om dette i BI Business Review, den tar for seg hvilke ledere som har klart seg bra gjennom pandemien og hva vi kan lære av erfaringene deres. Dette er yngre kvinner som har oppnådd fremragende resultater med sin avdeling eller sitt team, i en situasjon hvor alle medarbeidere har jobbet hjemmefra og de kun har hatt digitale møter. Dette synes jeg er interessant. For meg faller det seg derfor naturlig å spørre:
Hva er det som gjør at yngre kvinner utmerker seg som ledere i det største arbeidslivseksperiment vi har opplevd i moderne tid?
Jeg har ikke et fullgodt svar på dette nå, for å få det er vi selvsagt nødt til å gå mer i dybden og analysere for å komme fram til et faglig fundert svar. Men jeg synes det er en interessant observasjon som alle bør merke seg.
Ikke enten eller
Mine observasjoner betyr ikke at «hvite menn over 50» ikke har utmerket seg under pandemien. «Norske, hvite menn» har mange verdier som gjør dem meget godt egnet til å utøve digital ledelse. De er i mindre grad status- og eliteorienterte, om du sammenligner dem med ledere i andre land. De er mer respektfulle og behandler kvinner i langt større grad som likeverdige, sammenliknet med mannlige ledere i de fleste andre vestlige land. Norske menn utgjør en del av den nordiske eller skandinaviske ledertilnærmingen som spås som vinneren innen ledelsesfaget i fremtiden.
Tilbake til hovedpoenget mitt: For meg virker det som om ledere som tidligere har vært mer i skyggen, eller som har vært mer ukonvensjonelle ved at de for eksempel er kvinner, er yngre eller av annen etnisk bakgrunn enn norsk, har fått blomstre og utfolde seg mer i en heldigital hverdag. Derfor er ikke poenget mitt å rakke ned på godt voksne menn. Jeg er enig med innsender, mennesker over 50, både kvinner og menn, er en høyt skattet ressurs med sin kompetanse, lange erfaring og ikke minst toleranse. Modning gir mer toleranse for det meste. En er også mer veloverveid og har mindre å bevise i voksen alder. Så la meg slå fast at eldre ansatte og eldre ledere er en meget viktig ressurs. Derfor burde mitt sitat, som ble trukket ut og viet en egen kommentar, heller vært;
Gi plass til yngre kvinner og etnisk mangfold – det er fremtiden!
