En av konklusjonene fra den ferske rapporten: "De elektroniske tennerne får positiv respons fra tunneldriverne for flatere røys, mer framkast og lettere lasting. I enkelte prosjekter har mannskapet kunnet utnytte nøyaktigheten og presisjonen i tenneren til å skyte spektakulære konturer som også var tilstede etter rensk."
Det er den nye tekniske rapporten nummer 19 fra NFF (se ramme) summerer opp erfaringer med elektroniske tennere i tunnelsprengning fra blant annet en rekke veiprosjekter.
Erfaringene er overveiende positive. Men: De elektroniske tennerne er mye dyrere. Ifølge rapporten er innkjøpspris for en elektronisk tenner typisk fem ganger høyere enn en Nonel-tenner (2018-priser). I tillegg kommer utgifter til skyteapparat og loggere.
Er det lønnsomt?
Ut fra rapporten er dette et sentralt spørsmål: "Er det grunnlag for bruk av elektroniske tennsystemer ved normal drift sett i et økonomisk totalperspektiv over tunnelens levetid?"
Kort sagt: Lønner det seg?
For som kara i tunnelbransjen tradisjonelt har vært opptatt av: Inndrift!
Rapporten svarer slik: Det er vanskelig å finne et entydig svar fordi det er komplekst å måle, og sammenhengene mellom de ulike parameterne er komplekse.
Rapporten trekker fram lasting av røys som et typisk eksempel, og beskriver det slik: "Ser man kun på lastetid/syklustid under anleggsperioden, er det liten forskjell mellom en meget godt fragmentert og flat røys fra en salve med elektroniske tennere og en mer normal røys fra en Nonel-salve når man bruker utstyr tilpasset den siste. Hadde man målt drift- og vedlikeholdskostnader hadde man kanskje sett en klarere forskjell."
Stort potensial ved lengre salver
Rapporten konkluderer med at elektroniske tennere har et stort potensial hvis entreprenøren kan drive lengre salver:
- Entreprenøren kan bore og sprenge lengre salver i dårlig berg eller hvor det er restriksjoner til vibrasjoner før man må redusere salvelengde eller dele opp salven.
- Entreprenøren kan muligens bore og sprenge vesentlig lengre salver enn i dag (22-24 fot med 64 mm borkrone) uten at antall omskytinger øker eller at lastbarheten forverres fordi salven blir for høy og kompakt.
På de to områdene har altså elektroniske tennere klart noe for seg. Men er det nok positive faktorer ved de nye tennerne til å bruke dem i tunnelprosjekter i godt berg, der det er få eller ingen restriksjoner i form av vibrasjoner, miljø eller konturkvalitet?
Rapporten sier dette: "Ut fra en kost/nyttebetraktning vil verdien variere fra prosjekt til prosjekt. Erfaring fra utprøvinger, viser viktigheten av å gjøre grundigere forberedelser for å få gode nok målinger. Bas- og byggherrerapporter gir ikke alltid tilstrekkelig informasjon, og det beste er å være tilstede på stuff under forsøkene."
Dette er også en økonomisk ulempe med å bruke de nye tennerne: Det er sjelden at byggherren måler eller premierer bedre konturkvalitet. Rapporten forteller at kun på ett prosjekt har bedre konturkvalitet resultert en annen sikringsklasse med færre bolter og redusert tykkelse av sprøytebetong.
Mange gode erfaringer
Analysene fra bruken av elektroniske tennere i tunnelene viser at erfaringene fra opplæring og problemløsning er mange. Og de fleste er gode.
Og her skal vi sitere litt om de gode erfaringene fra en bransje som var litt skeptisk: "Tunneldrivere har i utgangspunktet vært skeptiske til systemet, men har raskt endret oppfatning når de har lært systemet og sett resultatet fra bruken. ‘Moro’ er et ord som har blitt brukt etter at man har innsett hvor enkelt og fleksibelt systemet er å bruke. På flere anlegg har drivere etter bare noen få salver funnet metoder for lading/logging/kobling som er både raskere og enklere enn det vi har foreslått. Bruken av Nonel har blitt perfeksjonert over år og man skulle tro at man over noe tids bruk også vil kunne se betydelig effektivisering og forbedring med elektroniske tennsystemer."
Men introduksjon og opplæring har sjelden vært en problemfri affære, heter det. Isolasjonen til tennerledningen hos det elektroniske eDev II-systemet har vært et stadig problem i tette og rufsete hull som har vært vanskelige å lade. Problemet skal ha vært stort ved Kjørholttunnelen, der det ble drevet i hornfels med skarpe og spisse steiner.
Rapporten konkluderer slik om tennerledningen: "Etter at man har innsett at man ikke kan håndtere den elektroniske tennerledningen like røft som Nonel-slangen, har problemet blitt mindre. En ny forsterket tennerleding er testet ut med godt resultat og vil være tilgjengelig i løpet av 2019."
Men altså: De elektroniske tennerne får positiv respons fra tunneldriverne for flatere røys, mer framkast og lettere lasting. I enkelte prosjekter har mannskapet kunnet utnytte nøyaktigheten og presisjonen i tenneren til å skyte spektakulære konturer som også var tilstede etter rensk.
Og videre: Enkelte prosjekter hadde en del problemer med omskytinger med Nonel. Ved overgangen til elektroniske tennere ble antall omskytinger redusert til et minimum.
Elektroniske tennere er mye sikrere
Rapporten fremhever at en av de største styrkene til et elektronisk tennsystem handler om HMS og sikkerhet.
Rapporten beskriver det blant annet slik: "Tennsystemet er målbart og det lages en rapport etter at salven er skutt som inneholder status og testdata for alle komponenter i systemet. Antall omskytinger og uomsatt sprengstoff i røys og hull er redusert. Sikten/ladd er bedre, men her må det måles mer før man kan konkludere om også konsentrasjonen av CO og NOx er redusert."
Likeledes er plastforurensning fra tennsystemet dokumentert redusert. Ledninger og blokker synker i sjø.
Du finner rapporten på NFF sine hjemmesider.
- LES OGSÅ: PNC driver to tunneler på fylkesvei 17
