Som mange andre har jeg fulgt atomkraftdebatten med interesse de siste årene, om utredninger som er «kjøpt og betalt», rektorer som går og sprikende tids- og kostnadsanslag.
Sunniva Rose og Jonny Hestehammer har skrevet mange spaltekilometre og har ikke akkurat fremsnakket sol og vind sin plass i Norge. Kanskje er det naturlig at kjernekraft da blir alternativet til de andre energikildene? I alle fall blir det en smule spenstig å anklage den såkalte fornybarbransjen for å skade eget omdømme og bidra til polarisering.
Når andre har sagt at «kjernekraft løser ingenting på kort sikt» og «kjernekraft må ikke bli en sovepute for fornybar energi» er visst dette «til dels grisete grep». Det er frustrerende å se at fokus trekkes vekk fra det som virkelig betyr noe.
Disse norske ordførerne vil ha kjernekraft
Polarisert debatt
Der jeg har bodd de siste tre årene, Australia, er denne debatten faktisk svært polarisert, med god grunn. Australia er likt Norge i at det er rikt på fornybart potensial med lav befolkningstetthet, har en stor og mektig «fossil»-industri og er helt uten kjernekraftverk.
Videre består høyresiden, som hadde makten fra 2013-2022, av et «Høyre» med et «Frp» til høyre for seg, eller Liberal og National Party, som de egentlig heter. Ulikt er at det her nede har vært vesentlig større innslag av klimaskeptikere i disse partiene, og de ligger en del lenger til høyre, delvis drevet av et medielandskap som er dominert av Newscorp (eier også Fox News, tenk Murdoch). Uansett årsak, koalisjonspartnerne har ikke løpt skoene av seg for å gjøre seg grønne.
Vant på manglende klimapolitikk
En viktig grunn til at Labour i 2022 kom til makten, med hjelp av mange som stilte som uavhengige, var nettopp manglende klimapolitikk fra den sittende regjeringskoalisjonen. Dette førte i tur koalisjonen på søken etter en ny strategi. Kanskje ikke overraskende har løsningen blitt det samme som i Norge: små modulære kjernekraftverk.
Dette presenteres som sølvkulen vi har ventet på: billig, raskt og uten behov for både nye kraftlinjer og naturinngrep.
Selv om statens forskningsinstitutt, CSIRO, og ganske mange andre, har sådd en rimelig dose tvil om realismen i anslagene. Og til tross for at teknologien ble ignorert i ni sammenhengende år med makt. Mens vi venter på kjernekraften, som er rett rundt hjørnet, får vi vite at det ikke er behov for storstilt utbygging av fornybare kilder, og dermed utslippskutt. Motstanden mot sol og vind er tidvis heftig.
Ap skal utrede kjernekraft i nytt partiprogram
Unnskylder manglende handling
Hvorfor skriver jeg alt dette? Jo, fordi det viser hvor effektivt løfter for fremtiden kan brukes til å unnskylde manglende handling nå. I tillegg er det et tankekors at såkalte klimaskeptikere så lett ser ut til å omfavne akkurat kjernekraft.
Er man oppriktig bekymret for klimaforandringer så må da målet være å bygge så mye lavutslippskraft som mulig, så raskt som mulig, uten å ødelegge naturen.
Da skjønner ikke jeg noe annet enn at vindkraft på land må prioriteres i Norge, siden dette er hyllevare som kan bygges raskt og produsere mye energi. Det passer som hånd i hanske i vannkraftsystemet: det blåser mest når vi trenger det mest (vinter), det har høy kapasitetsfaktor, lavest pris for ny kraft, balansekraften finnes allerede og vi er naturgitt enormt gode ressurser.
Positiv til kjernekraft - når den måtte komme
Personlig har jeg siden studiedagene, ved fysikk på UiO og med tilgang på atomreaktor på Kjeller, vært positiv til kjernekraft. Det er en viktig brikke for å dekarbonisere en fossildrevet verden. Men jeg må si at jeg er bekymret for at et lite land som Norge, med en allerede dominerende olje- og gassindustri, ikke har båndbredde til både å utvikle en ny industri fra bunn av og samtidig bygge ut ny kraft. Ja, derfor er jeg også bekymret for at kjernekraft blir en hvilepute som suger oksygen fra det som virkelig betyr noe, utslippskutt her og nå. En slik bekymring oser vel ikke av hersketeknikk og polarisering?
Ny rapport: Billigere energi nøkkel til å styrke Europas konkurransekraft
