Med lov skal landet bygges, heter det i Håvamål. Forskrifter ser ikke ut til å hjelpe byggekulturen.
Klimatilpassing kan ikke vedtas sentralt.
– God lokal tilpasning er avhengig av lokalkunnskap. God tilpasning følger ikke nødvendigvis av forskrifter og regelverk, sier Siri E.H. Eriksen, som er post-dok. stipendiat og samfunnsgeograf ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, Universitetet i Oslo.
Kommunene må på banen
– Klimatilpasning bør være et tema i det lokale planverket, og kommunene bør tenke mer på klimasoner og ulike løsninger for forskjellige klimasoner, sier Eriksen.
Cecilie Flyen Øyen ved SINTEF Byggforsk er enig. Hun har prosjektet som en del av sitt doktorgradsarbeid:
– Forskningsinstitusjonene må bidra til å videreutvikle klimasonekart, og kommunene må på banen og bidra til at det prosjekteres i henhold til disse sonene. I tillegg må de styrke samarbeidet med aktørene, og bruke aktivt de kunnskapsnettverkene som er tilgjengelige også utenom kommunegrensene, sier hun.
Stiller ikke krav
Sammen med tre medforfattere har hun gjennomført prosjektet "Klimatilpasning og fuktsikring i typehussektoren", under FoU-programmet Klima 2000 ved SINTEF Byggforsk. Her tar de også for seg hvilke hensyn som tas til klimaendringer i kommunal plan- og byggesaksbehandling.
Representanter fra de seks kommunene Bergen, Elverum, Hammerfest, Randaberg, Trondheim og Øystre Slidre er intervjuet i prosjektet. Sluttrapporten viser at disse kommunene i liten grad har innarbeidet retningslinjer eller krav i sine virkemidler for å ivareta klimatilpasning. Forfatterne mener dette er skuffende, selv om det ikke finnes krav om at kommunene skal ivareta klimatilpasning i byggesaker.
Nedarvet kunnskap
Eriksen mener det er flere grunner til at forskrifter og lovendringer ikke er veien å gå.
– For det første fordi lokalt klima er så variert at det ikke er mulig å lage forskriftene detaljerte nok, og for det andre fordi lokale tilpasninger må skje gjennom lokal praksis og kunnskap, sier hun.
Men kommunenes folk er ofte ikke bevisst sin egen kompetanse.
– Vi har sett at de ansatte i plan- og bygningsavdelingene ofte ikke er bevisste at de sitter på kunnskap. De ser ikke på det som noe spesielt, men har det implementert at det bygges på en bestemt måte i deres kommune. Det virker som de lokale forskjellene er nedarvet i norsk byggeskikk, sier Eriksen.
Oppfordrer til samarbeid
Siden det er stor forskjell på kommunenes ressurser og antall ansatte, mener forskerne at mange kan tjene på samarbeid.
Ingen av kommunene de har snakket med har hatt slike samarbeid når det gjelder klimahensyn – men flere lærer av sine feil. Det er nemlig en klar sammenheng mellom hvor utsatt et område er, og hvor stort hensyn de tar til klima i plan- og byggesaksbehandlingen.
.png){kind=logo}
– Jo tøffere utfordringer et område har, jo mer bevisste er de på temaet, sier Cecilie Flyen Øyen.
Blant annet har Elverum fått helt klare retningslinjer for bygging i mulige flomområder etter storflommen i 1995, og Bergen har økt fokuset på rasutsatte områder etter det tragiske jordraset i Fana i september i 2005.
