Det er ikke hemmelig at Old Trafford står for fall. Én ting er kvaliteten på fotballen som spilles der, men det skal vi la ligge. Noe annet er nemlig at Old Trafford, ofte referert til som «Drømmenes teater», nå står overfor behovet for betydelige oppgraderinger for å møte forventninger til sikkerhet og komfort.
Old Trafford ble designet av Archibald Leitch og åpnet i 1910, og det har gjennomgått flere renoveringer siden den gang. Men stadionets aldrende infrastruktur har blitt stadig mer problematisk, og det rapporteres om lekkasjer når det regner, om utslitte seter og utdaterte fasiliteter som ikke oppfyller forventningene fra fans og fra regulatorisk hold.
Behovet for omfattende reparasjon eller en helt ny arena har lenge vært oppe til diskusjon. Det estimeres at et stadion kan koste rundt to milliarder engelske pund, mens renovering av den eksisterende strukturen kan koste omtrent halvparten.
Gode fotballspillere er dyre, men for mellom 42 og 21 milliarder kroner kan man få en og annen forsterkning. For å si det forsiktig. Og hva vil være de miljømessige og sosiale utfordringene ved å reparere på tradisjonelt vis eller bygge helt nytt med jomfruelige materialer?
Skal det være en vill idé?
Disse spørsmålene stilte Fredrik Barth og hans kollegaer i bergensselskapet Vill Arkitektur seg, og de trakk inn oss i disse diskusjonene. For hva om vi kunne skape en ny visjon for et stadion for Manchester United? Sentralt i visjonen til Barth og kollegene hans, Anders Sletten Eide og Bjørnar Andersen, var at et nytt stadion burde ta på alvor den historiske identiteten til klubben og byen, spille på lidenskapen og stoltheten knyttet til disse og forene det med fremtidens krav til bærekraft, likhet og sirkulær økonomi.
Syrlige tunger vil si at den globale fotballindustrien ikke først og fremst er preget av sosiale og miljømessige idealer. Tvert om, mener mange, er den drevet av olje- og oligarkpenger, styrt av de mektige og krydret med korrupsjon, menneskerettighetsbrudd og stadig mer kreative forsøk på å omgå spillereglene fra de rikeste klubbene. Og midt oppe i dette universet vokser altså ideen om en ny, sirkulær arena frem. Sentralt i dette var tanken om å bygge på de stolte tradisjonene til byen Manchester. Som Fredrik Barth liker å si: «Heller enn 'Stretford End', en ny begynnelse!»
Denne ville ideen om en sirkulær stadion fikk nylig et stort oppslag i byens storavis Manchester Evening News, etter at vi kom i dialog med avisen om disse ideene. I Manchester og omegn har nemlig diskusjonen om en ny stadion vært på agendaen lenge, men tidligere eiere har ikke vært interessert i å gjøre den enorme investeringen som er nødvendig. Men bildene fra Premier League-sesongens siste hjemmekamp, hvor vannet bøttet ned på supporterne, og sågar fra taket i bortelagets garderobe, har aktualisert temaet ytterligere.
Nå blir denne trebrua erstattet med betongbru
Det har selvsagt ikke stått på ideer om hvordan en slik ny stadion kan se ut og hvor den bør ligge. Men journalisten i avisen fortalte oss at noe som dette hadde ingen vært inne på tidligere. Den grunnleggende ideen vår er å spørre oss hva Manchester egentlig er og hvordan vi kan gjenbruke gamle skip og oljeplattformer og oppsirkulere disse til en helt ny og moderne stadion til det som kan være en langt rimeligere løsning enn de som har vært foreslått før. Og dette baserer seg på ideer og prosjekter vi har jobbet med lenge, gjennom selskapet Nordic Circles og Grønn plattform-prosjektet Oppsirk, hvor vi arbeider med oppsirkulering av gamle skip og oljerigger til nye bygningsmaterialer. Som altså for eksempel kan bli til et fotballstadion.
Ny og sirkulær industriell revolusjon
Manchester, byen som en gang ble hyllet som «Verdens verksted», var verdens første industriby. Den har derfor en rik industriell og økonomisk historie. Da Leitch designet Old Trafford i 1909, var den blant de første arenaene som hadde et konsolltak, som ga uhindret utsikt for tilskuerne og satte en ny standard for stadiondesign. Slik klarte Leitch å nyttiggjøre seg byggemetodene som ble skapt under den industrielle revolusjonen. Stadionet ble bygget med lokale materialer og stil, som røde murstein. Arenaen ble bombet i 1941 og bygget opp igjen i en annen drakt, men fremdeles med arven fra det første designet.
Old Trafford har på ingen måte tålt tidens tann, og eierne er nødt til å ta grep. Da kan det sikkert høres utopisk ut å gjøre det ved å oppsirkulere utrangerte skip og plattformer. Men vi hevder at et sirkulært fotballstadion ikke er en utopisk drøm. Tvert imot, en av de 11 strategiske prioriteringene til UEFA er å gjøre fotballstadioner og arrangementer mer sirkulære. Dette er nødvendig for å bevare de knappe ressursene som går inn i bygging av stadioner, baner, klær og utstyr, og samtidig skape magiske opplevelser på banen. UEFA finansierer derfor allerede et annet prosjekt i samarbeid med SK Brann for å gjøre fotballen mer sirkulær.
Vi forestiller oss at det sirkulære fotballstadionet kan bli laget av oppsirkulerte ressurser – betong, stål, tre, metaller og andre innsatsfaktorer som har blitt brukt før. Det kan bli bygget for lang levetid, ved å sikre muligheten til å vedlikeholde, oppgradere og pusse opp på lang sikt. Og alle andre kortvarige ressurser som flyter gjennom stadionet, fra varene som selges i kiosken til merchandise som selges i klubbens butikk, kunne være designet for lang levetid, for å minimere avfallsgenerering og maksimere ressursutnyttelsen.
Den sirkulære hansken er kastet, sir Ratcliffe!
Derfor har vi nå utfordret klubbens nye deleier, sir Jim Ratcliffe, grunnleggeren av Ineos, som har betydelig erfaring innen hydrogenproduksjon, styrénproduksjon, energi og shipping. Kanskje det er mulig å skape en industriell symbiose på tvers av disse og andre virksomheter, og kan et slikt økosystem lage et sirkulært stadion for Manchester United? Dette kan gjøres lokalt, og Manchesters stolte industrielle historie kan brukes som et fundament for å skape nye jobber, ny identitet og det nye stadionet.
Så får det vise seg om vi får med sir Ratcliffe og hans kumpaner på en slik sirkulær reise, og om vi kan ta gamle skip og rigger og skape stål til det nye stadionet, slik vi allerede har gjort med norske skip og oljeplattformer i andre prosjekter. Hva om vi bruker overflødige ressurser fra styrénproduksjon til å skape nye installasjoner i stadionet? Hva med å resirkulere plastavfall fra havet til å lage nye seter på stadion?
.png){kind=logo}
Hva med å bygge det nye stadionet med lokal arbeidskraft, skape lokale arbeidsplasser, en lokal økonomi og lokal identitet? Og hva med å skape en ny sirkulær drøm – det nye Old Trafford? En ekte «Drømmenes katedral» basert på inkludering og bærekraft? Er det da kanskje mulig å bygge det nye Old Trafford som De sirkulære drømmenes katedral?
Å jobbe med bærekraft kan føles som å være de kjipe som nekter kidsa hjemme-alene-fest
