Stavanger: Hvem husker ikke plastdukken Anne som lå på kateteret og som vi skulle blåse liv i etter tur?.
Gustenblek i ansiktet og lealaus under den blå joggedrakten. Dagens Anne er en sofistikert kvinne full av avanserte materialer, elektronikk og mekanikk, med det internasjonale navnet Resusci Anne.
- Se her, sier Ingrid Di Valerio og setter sprøytespissen mot armen. Den blå blodåren er godt synlig. Huden yter litt motstand i det hun stikker, men så glir spissen inn i blodåren. Rødt blod trekkes opp i sprøyten. Hun trekker spissen ut og tørker vekk bloddråpen utenpå huden.
Slik gjør alle sykepleierstudenter på hverandre for å trene på å sette kanyler eller ta blodprøver. Gruppeleder for plastmekanikk Ingrid Di Valerio gjør det samme på en av Laerdal Medicals nye treningsdokker for livredding. Mange studenter vil være glade for å få avlastning på sine oppstukne armer.
Med mye prøving og feiling har Laerdal funnet frem til et materiale som har samme motstand som menneskehud når du stikker inn sprøyten. Og med samme farge. Huden der sprøytene settes er bygd opp av to lag naturgummi med skumgummi og "blodholdige" gummislanger mellom.
Myk plast
Tidligere var dukkene laget av PVC, et billig og solid materiale. Men det er stivt og ikke særlig likt hud. Laerdal har gått over til termoplastiske elastomerer (TPE). Dette materialet har gummiegenskaper, men i motsetning til gummi kan det smeltes om og gjenformes. På dukkeansiktet til den nye Resusci Anne Simulator legges et lag med elastisk TPE som skal kjennes som hud, med samme mykhet og strekkfasthet.
Inne i munnhulen brukes en annen variant av TPE som skal minne om slimhinnene i munn og svelg. Tungen er en ekstra utfordring. Den skal være passe slapp, men også yte motstand. Og den skal gli tilbake.
Alle førstehjelpere vet at tungen alltid er i veien. Helsepersonalet kan trene på å åpne luftveiene og stikke en luftslange ned i svelget. Nede i "luftrøret" er det lagt inn en forsnevring som skal gi samme motstand som stemmebåndene når du skyver luftslangen ned. Munnhulen og svelget blir sprayet med glyserol for å simulere spytt.
På brystkassen er en tredje variant av TPE. Brystskinnet skal både være fleksibelt nok til at det utvider seg naturlig når lungene fylles med luft og hever seg, og fast nok til at det hjelper med å få brystkassen til å presse luften ut.
- Det er en utfordring å finne materialer som tåler røff behandling. Vi må finne materialer som er et kompromiss mellom mykhet og fasthet. Mens bilindustrien vil ha sterke og stive plastmaterialer, vil vi ha myke og slappe, sier Di Valerio. De er ikke standard hyllevare hos plastleverandørene.
Hos materialleverandørene får TPE-plasten tilsetningsstoffer som skreddersyr egenskapene. Sammensetningen er utviklet og utprøvd over lengre tid i samarbeid med leverandørene. Talkum brukes for eksempel til å gjøre "huden" mattere. Og antiluktstoffer tilsvarende de som er i X-it, hindrer plastlukt.
Fargen er en utfordring når du skal etterligne huden. Det nytter ikke å bestille "hudfarge" hos fargeleverandørene. Da kommer alle varianter av beige og lyserødt.
Laerdal har vært nødt il å måle den eksakte sammensetningen og bestille en bestemt fargekode. Ingen like å trene på en dokke som ser ut som en solbrent nordboer. Fargene på dokkene tilpasses brukerne: hvite, søreuropeisk/meksikanske og fargede.
Lever hun?
Resusci Anne Simulator som kommer på markedet i disse dager, er nesten levende. Hun kan puste selv og har puls.
Et bibliotek av hjerterytmer setter førstehjelpspersonellet på prøve når de lytter etter hjertelyder. En arm brukes til å måle blodtrykk, en annen til å sette intravenøst.
I Annes hals befinner det seg ikke bare et luftrør, men også den øverste delen av spiserøret. Førstehjelperne eller anestesipersonale lærer å få slangen ned i riktig rør. Anne kan sågar snakke, med forhåndsinnspilte beskjeder. Dersom instruktøren vil legge inn litt ekstra, kan hun snakke gjennom dukken fra et annet rom.
Brystkassen er formet slik at den gir samme motstand som brystkassen på et menneske når førstehjelperen gir hjertekompresjon.
Når hjertet er stanset, setter førstehjelperen på elektroder og kobles til en hjertestarter. Hjertestarteren leser av EKG og gir muntlige beskjeder om hva som skal gjøres og klarsignal til å gi elektrosjokk. Her skal alt være så realistisk som mulig.
Resusci Anne Simulator er en treningsdukke for førstehjelpspersonell og koster 40-45 000 kroner. De som jobber med mer avansert akuttmedisin har atskillig mer avanserte dukker med flere sensorer, mer datakraft og programvare. De koster mange ganger så mye.
På verdensmarkedet for treningsdukker har Laerdal Medical tre hovedkonkurrenter:
Amerikanske Simulaids har en dukke på omtrent samme nivå og til omtrent samme pris som Resusci Anne. Amerikanske Meti selger dukker i den øvre del av skalaen til 200 000 dollar per stykk. Danske Ambu har simulatorer på mellomnivå.
Forskningstunge
Di Valerio er sivilingeniør fra NTNU og har vært ti år i Laerdal Medical. I dag er hun gruppeleder for materialer og mekanikk i produktutviklingsavdelingen. Hun har med seg sivilingeniør Sandra Gustafsson fra Stockholm som lot seg friste til å komme til Stavanger fordi jobben med materialer så spennende ut. - Det hjalp også at Laerdal Medical lager noe som redder liv, sier hun. Nå er det blitt tre år i Stavanger.
Av de 350 som jobber hos Laerdal Medical i Stavanger jobber 50 i utviklingsavdelingen med design og konstruksjon, materialer, elektronikk, programvare, mekatronikk og laboratoriearbeid.
I 2000 kjøpte Laerdal Medical Texas-selskapet Medical Plastics Laboratories Inc. Det ga både et produksjonsfotfeste i USA og flinke modellører. - De er menneskemodellørene våre, sier Di Valerio.
Modellene av anatomiske detaljer lages i Texas. De skannes og dataene sendes inn i DAK-systemet i Stavanger. En egen avdeling lager støpeverktøy for produksjonen. Støpeverktøyene til rundt 700 komponenter er så verdifulle at de oppbevares i et brannsikkert rom i underetasjen. Et verktøy kan koste en halv million kroner
Selskapet lager treningsdukker i alle størrelser, fra en velvoksen mann til et spedbarn. Så små dukker er en ekstra utfordring for materialekspertene og konstruktørene. Rivfastheten og elastisiteten blir ekstra kritisk på små kroppsdeler og rundt munn- og svelg, i tillegg til at det er trangt å få plass til alle komponentene inni den lille kroppen.
Laerdal Medical gjør omtrent alt selv. Råstoffene inn er plast og elektronikk. Ut eksporteres ferdige dokker og medisinsk behandlingsutstyr. Produksjonslokalene midt i Stavanger går over fem etasjer. Her ligger løse armer og ben, barnehoder og brystkasser. Alle plastdelene støpes, bearbeides og monteres i fabrikken i Stavanger.
Leketøy
Helt til i år har Laerdal Medical trykket håndbøker og brosjyrer selv. Det er en arv fra opprinnelsen til selskapet.
Åsmund S. Lærdal startet boktrykkeri i 1940. Snart ble treleker hovedbeskjeftigelsen, og da PVC kom på 50-tallet, ble Lærdal en storprodusent av plastleketøy, spesielt biler og dokker. Til og med Kina importerte leker fra Lærdal den gangen.
I 1960 så den første "Anne" dagens lys til bruk for å trene førstehjelpspersonell og menigmann i livredning. Anne og andre medisinske produkter tok over, og i 1973 ble lekeproduksjonen lagt ned. På 80- og 90-tallet utvidet Lærdal produktspekteret og leverer i dag en rekke produkter for trening, simulering og livreddende behandling både utenfor og i sykehuset. Deriblant hjertestartere (defibrillatorer). Selskapet har i dag rundt 1000 ansatte verden over, av dem holder 350 til i Stavanger der en stor del av produksjonen foregår. De øvrige fabrikkene ligge ri Texas og Kina.
Konsernomsetningen var 1,5 mrd. kr. i 2003 med et overskudd på 140 mill.kr.
