Det nærmer seg 20 år siden fregatt- og kystvakthelikoptrene NH90 ble bestilt, og fortsatt er den problematiske innfasinga et brennhett tema.
Stortinget ba i fjor regjeringen om å vurdere hvorvidt det finnes andre helikoptre som kan fylle Forsvarets maritime helikopterkapasitet, det vil si øke flytid og redusere flytimekostnadene.
Det gjør det, konkluderte regjeringen i forbindelse med at investeringsproposisjonen for Forsvaret for 2021 ble sendt til Stortinget før påske. Dette støtter seg på en ny vurdering som Forsvaret, med bidrag fra Forsvarets forskningsinstitutt (FFI), har gjort,
– Regjeringens konklusjon er at det finnes alternativer, men at en annen helikoptertype kan være et tillegg og at den ikke kan erstatte NH90 fullt ut. Regjeringen vil sørge for at innleie blir vurdert nærmere for det behovet som ikke krever et like spesialisert og høyteknologisk helikopter som NH90, het det 26. mars.
I respons til dette har produsenten NH Industries torsdag 8. april sendt ut en pressemelding som etter eget sigende skal bidra med noen fakta for å klargjøre situasjonen.
Ny reservedelsavtale
Her kommer det fram det som allerede var kjent, at 11 av de 14 bestilte helikoptrene er levert til Norge. Mottakskontrollen på Norges NH90 nummer tolv, skulle startet på Tessera-fabrikken ved Venezia i Nord-Italia i mars i fjor, men ble utsatt på grunn av koronapandemien.
– Dette vil starte opp igjen nå i april, og de siste to helikoptrene vil følge umiddelbart etterpå, Alle tre helikoptrene vil kunne leveres til Norge fra juni, skriver NHI.
Ifølge produsenten har de lykkes med å holde hjulene igang på de ulike NH90-anleggene og leverte 28 helikoptre i fjor, slik at det totale antallet er 444.
At andre kunder har mottatt sine helikoptre har trolig mindre interesse for Norge, som har størst utfordringer på kort sikt med anskaffelse og leveranse av et tilstrekkelig volum av reservedeler for å understøtte driften av NH90.
Reservedelsutfordringene, sammen med forskyvninger i leveransene, betyr lavere helikoptertilgjengelighet enn planlagt. Dette innebærer at Forsvarets evne til å produsere flytimer med NH90 i 2021 blir noe lavere enn planlagt, kom det fram i Forsvarsbudsjettet i fjor høst.
NHI erkjenner at dette ikke har vært godt nok, men mener nå at situasjonen vil bedre seg:
– Etter flere måneder med forhandlinger har vi nylig inngått en ny kontrakt vedrørende ekstra reservedeler som vil bidra til ytterligere å øke tilgjengeligheten på Norges NH90-flåte, skriver produsenten som eies av Airbus, Leonardo og Fokker.
NHI påpeker også at samarbeidet med norsk industri, det vil si hovedsaklig Kongsberg Aviation Maintenance Services (Kams), er fruktbart og at vedlikeholdet er i ferd med å bli enda mer effektivt ved at de nå vurderer om reparasjoner av halerotorgirboksen og en del andre sentrale komponenter også kan gjennomføres i Norge – i tillegg til hovedgirboksen (MGB).
De seks første helikoptrene ble levert i foreløpig versjon (IOC) og skal oppgraderes til endelig versjon (FOC). NHI sier ikke om dette arbeidet vil være ferdigstilt neste år slik den siste planen tilsa.
Tilbyr også TTH-versjon
Det er velkjent at NH90-systemet har vist seg å være svært vedlikeholdskrevende, noe som gir færre flytimer med mye høyere driftskostnader enn planlagt.
Forsvarsdepartementet har de siste månedene jobbet med alternative driftsmodeller for å redusere det estimerte utgiftsnivået, samtidig som altså Stortinget ba regjeringen om å vurdere hvorvidt alternative helikoptre kan være mer formålstjenlig for deler av Luftforsvarets behov grunnet forventede driftsutgifter og flytid.
Konseptet har hele tiden vært å fordele de 14 helikoptrene på fregattvåpenet og Kystvakten, men NH90 er ikke i stand til å levere flytimer nok til begge.
– Det vil ikke være mulig å produsere og levere det antall timer som tilfredsstiller Sjøforsvarets behov i begge rollene. Planen for hvor mye som er realistisk å få ut av systemet gjennomgås nå på nytt, opplyste luftforsvarssjef Tonje Skinnarland i september.
Forsvarets såkalte NH90 «gapsanalyse» ble presentert for Forsvarsdepartementet for litt over tre år siden. Denne ble basert blant annet på erfaringer fra andre NH90-brukere, og anslo at det kun kan forventes en årlig leveranse på cirka 2.100 flytimer når helikoptrene er operative.
Til sammenligning er det totale operative behovet til fregatt og Kystvakt, inkludert landbasert trening, anslått til cirka 5.400 timer i året.
I Forsvarssjefens fagmilitære råd (FMR) fra oktober i 2019, ble det foreslått at samtlige 14 NH90 blir dedikert fregattene og at det i stedet kjøpes inn ytterligere ti nye maritime helikoptre for Kystvakten.
Resonnementet er at det er fullt mulig å løse Kystvaktens behov med mindre avanserte helikoptre, mens det ikke bare er å sette inn en hvilken som helst vikar til mer sofistikert anti-ubåtkrigføring.
Luftforsvaret sikter seg inn på å oppnå første operative evne (IOC) med fregatthelikoptrene i 2022 og at de skal være fullt operative i begge roller i 2024. En forutsetning for dette er imidlertid at de får tilgang på de resterende helikoptrene og at reservedelflyten åpner seg som planlagt.
For øvrig vil NH90 også tilbys Norge som nytt helikopter for Hæren og spesialstyrkene. Da snakker vi om taktisk transporthelikopter-versjonen (TTH) og ikke den maritime versjonen (NFH) som Norge har i dag.
Norge er ikke skyldfri
I fjor høst kom det en ny bekreftelse på at produsenten fortsatt strever med å levere ferdige helikoptre og tilstrekkelig med deler til Norge, slik at Luftforsvaret tvinges til å fly enda mindre enn planlagt i 2021.
Men ser man generelt på NH90-problemene i Norge, blir det for enkelt å bare skylde på leverandøren, noe Riksrevisjonen påpekte for to og et halvt år siden. Deres gjennomgang hektet deler av ansvaret for at anskaffelsen skled ut på Forsvaret selv, blant annet på grunn av mangler i kontrakten, dårlig planlegging og manglende koordinering og styring i lange perioder.
Riksrevisjonen påpekte at NH90-prosjektet har manglet én aktør, overordnet alle de andre, som tok ansvaret for effektiv samordning og beslutningstaking. Rapporten beskrev Forsvarsdepartementet som en «distansert og utydelig» prosjekteier som ikke har hatt god nok styring til å fange opp utfordringene slik at det ble iverksatt tiltak i tide.
