Iskanten har vært mye debattert – både hvor og hvordan iskanten skulle defineres og hva den skal bety for videre næringsaktivitet i Barentshavet. På mange måter ble debatten om iskanten landet ved fremlegging av Forvaltningsplanen – som formelt var en melding fra regjeringen til Stortinget og kalt Meld. St. 20 (2019 – 2020).
Iskanten – egentlig iskantsonen – er viktig fordi den er definert som et SVO-område, i Stortingsmelding 20 definert som «Særlig verdifulle og sårbare områder, som er områder som har vesentlig betydning for det biologiske mangfoldet og den biologiske produksjonen i havområdet, også utenfor områdene selv».
I en SVO er altså biologien viktig. Geologer vil hevde at også geologien er viktig i SVO’er. Og er man ekstra geologisk anlagt, kan man finne på å hevde at geologien kan være styrende for biologien. Kanskje det er å trekke det litt langt, men generelt kan nok biologi og geologi ha en viss sammenheng. Både biologi og geologi gir oss naturressurser – typiske eksempler er fisk og petroleum. Den første ressursen er biologisk, den andre er geologisk.
Kartlegging av olje- og gassressurser
La oss starte med geologien og vende tilbake til biologien etterpå.
For geologer er bergartene under havbunnen viktige for å forstå hvor petroleum, det være seg olje eller gass, kan befinne seg og hvor mye av denne ressursen som kan finnes. En av hovedoppgavene til Oljedirektoratet (OD) er å kartlegge olje- og gassressurser på hele norsk sokkel.
Det benyttes en rekke metoder for å kartlegge undergrunnen på jakt etter olje og gass. Observasjoner av petroleum på overflaten vil kunne fortelle oss om det blir dannet petroleum i berggrunnen under oss. Denne typen naturlige oljeutslipp fra undergrunnen finnes over hele verden og kan observeres både på land og til havs. De siste årene har tilgang til satellittdata av høy kvalitet gjort det mulig å gjøre slike observasjoner over store havområder.
Gjennom kartlegging av ressursene på sokkelen har vi i Oljedirektoratet benyttet slike satellittdata, som for øvrig er offentlig tilgjengelige. Et nylig gjennomført studie av slike data over det nordlige Barentshavet påviste flere store naturlige utslipp av olje som fløt rundt på havoverflaten. Vi har observert mange oljeflak, opptil ti kilometer lange og et par hundre meter brede, også i området omkring og sør for iskantsonen. Satellittdata fra flere år tilbake viser at mange av lekkasjepunktene er stabile over tid. Størrelsen på utslippene er så langt ikke kvantifisert, men de ser ut til å kunne være like store som naturlige oljeutslipp til havs andre steder i verden.
Gass siver ut
Det er ikke bare olje som kommer opp, det blir også observert gass som siver ut. Veldig mye gass. Ved hjelp av havbunnsundersøkelser er det dokumentert mange tusen naturlige lekkasjepunkter for gass på havbunnen i Barentshavet. Og foreløpig er bare en liten del av dette store havområdet kartlagt. Dette er først og fremst antatt å være metangass som kommer ut fra havbunnen og blandes ut i sjøvannet. Barentshavet er et sokkelhav med en gjennomsnittdybde på 230 meter, og trolig er det ikke så mye av gassen som når helt opp til havoverflaten og ut i atmosfæren. Men vi vet at den når overflaten noen steder, og der vil metangassen kunne bidra i det globale klimaregnskapet.
All gassen som blander seg i sjøvannet, vil bidra i karbonsyklusen i havet og kan slik være viktig for næringskjeden. Ja, faktisk så er det indikasjoner på at der det lekker mest, er det et rikt liv på både havbunnen og i sjøvannet over. I områder hvor metangass kommer opp til havbunnen kan det finnes store mengder bakterier og andre organismer som lever av metan. Disse organismene er næring for høyere organismer, f.eks. reker, som så spises av andre som er ett hakk opp næringspyramiden, og så videre opp helt til vi når de viktige fiskeslagene i Barentshavet. Det er ikke umulig at de store naturlige gasslekkasjene i Barentshavet kan bidra i regnskapet over livet i dette produktive havet.
Økt biologisk produktivitet
Full rulle på alt-å-tape-casinoet
En annen faktor som så langt er lite undersøkt, er sammenhengen mellom lekkasjer av metangass ut i vannmassene og økt opptak av CO2 i havet. Det er publisert vitenskapelige artikler som indikerer at økte utslipp av metan fører til økt biologisk produktivitet, som igjen fører til økt opptak av CO2 i havet. Det vil i praksis si at CO2-opptaket i havet er så stort at det mer enn oppveier effekten av metanutslipp fra havet til atmosfæren. Den totale drivhuseffekten kan altså bli mindre enn det metanutslippene i utgangspunktet skulle indikere.
Naturen er mangfoldig, og vi geologer blir ofte overrasket over hvor mye vi fortsatt ikke har observert, kartlagt og systematisert. Vi lærer stadig mer om hva naturen – for oss geologien – driver med, for eksempel at det finnes naturlige olje- og gassutslipp mange steder i Barentshavet, også midt i iskantsonen. Nå vet vi at dette skjer, helt naturlig, og at det sannsynligvis har pågått lenge – også i et geologisk tidsperspektiv, og da kan vi kanskje snakke om mange millioner år. Det vi ikke vet, er hvordan slike langvarige naturlige oljeutslipp påvirker livet i området, for eksempel under isen. Men vi vet nå at det er naturlig med oljeutslipp i SVO-iskantsonen, et område som også har stor betydning for biologisk produksjon og mangfold.
Ved starten av forståelsen
Kartlegging av ressurser på norsk sokkel – det være seg reker, fisk, mineraler, olje og gass, eller annet – er viktige for hvordan vi i Norge skal forvalte våre verdier og naturressurser. Basert på de nye observasjonene vi i Oljedirektoratet har gjort, kan det kanskje også være en sammenheng mellom ulike typer ressurser. En sammenheng som vi bare så vidt har begynt å forstå.
Dette debattinnlegget ble først publisert i Teknisk ukeblads månedsmagasin, 6/2021.
Hydrogen-prosjekter: – I dag er verken tilbud eller marked på plass
