Karl S. Fredriksen, tidligere prosjektleder i Vegdirektoratet, har skrevet et svar på min kronikk i TU om at vegbyggingen bør nedskaleres og bedre tilpasses kapasiteten.
Fredriksen og jeg er grunnleggende enige, og slik sett krever hans innlegg ikke noe tilsvar fra meg.
Det er likevel to problemstillinger han tar opp som er vesentlige. Det ene gjelder klimaavtrykket ved å bygge nye veger, det andre hvorvidt den totale ressursbruken til vegsektoren er for stor i dag.
Jeg er for det første enig i at klimabelastningen ved å bygge nytt har vært for lite med i debatten. Som Fredriksen sier, er klimabelastningen direkte relatert til kostnadene for vegene.
Får vi ned kostnadene og fortsatt benytter deler av den gamle vegen, oppnår vi å redusere klimaavtrykket og kan spare sårbar natur.
Behov for kraftig opprustning – men til hvilken standard?
Det neste punktet er omfanget av dagens vegbygging. Jeg er overbevist om at det i dag foregår en gedigen overinvestering i det jeg vil kalle «det regionale hovedvegnettet», med krav til 110 km/t og fergefrie fjordkryssinger.
Jeg ser at på de fleste av disse vegene kreves det en kraftig opprustning. Men til hvilken standard?
Det finnes også en rekke veger under dette nivået som i dag nærmest blir glemt på grunn av overinvesteringen på hovedvegnettet.
Et nylig eksempel er broen som kollapset på E6 i Kvænangen i Nord-Troms og førte til omkjøring via Finland.
Denne strekningen er riktignok en del av hovedvegnettet, men befinner seg i en landsdel som lenge har kommet i skyggen av den overdimensjonerte vegutbyggingen lenger sør.
Vedlikehold og oppgradering av vegnettet vi allerede har, må for all del ikke bli glemt.
Hvorfor så stille?
Et lite tankekors til slutt. Jeg har skrevet om dette temaet i snart tre år. Ennå har ikke én representant for Statens vegvesen eller departementet svart på innlegg.
Er det slik at en må slutte i Statens vegvesen for å være interessert i utbygging av vegnettet eller få lov til å uttale seg om temaet?
