Noen ganger frontkolliderer byantikvarens viktige oppgaver med en huseiers velbegrunnede ønsker om frihet og å bidra til gode klimaløsninger. Eksemplet fra Eiganes i Stavanger er velkjent, men det finnes mange flere.
«Vi må hjelpe de som lager moderne energiløsninger – ikke stoppe dem», skrev TU i en kommentar 22 mars i år. Det er et klok holdning men jeg vil legge til at vi må også være restriktive med å gi tillatelser.
Eksemplet i Stavanger er ikke generisk, fordi det er satt opp solceller på et trehus innenfor grensene av Trehusbyen, ifølge media, og uten å søke om byggetillatelse og uten å sende nabovarsel, noe som sikkert både leverandøren og huseieren nå angrer på. I slike tilfeller må noen utøve en viss paternalisme.
8.000 trehus
Stavanger har med sine 8.000 trehus Europas største sammenhengende trehusbebyggelse, og består av mye mer enn Gamle Stavangers 173 vernede trehus. Trehusbyen består av stilarter fra empire til jugend og funksjonalisme. Hovedtyngden er bygget før andre verdenskrig.
Eksemplet Stavanger er imidlertid generisk i estetisk forstand. Sola er verdens største energikilde og den tas i bruk raskt. Hvis utviklingen fortsetter vil 30 prosent av verdens elektrisitetsbehov dekkes av solenergi innen 2040, ikke minst i byggesektoren.
Debatten i Norge kommer imidlertid først nå fordi Oljelandet Norge har ligget så håpløst bak andre land i å ta i bruk solenergi. Vi ligger mange tiår bak andre og derfor har vi ennå ikke gjort nok feil til å lære. Vi bør derfor takke huseieren i Stavanger, Fergus Tait, som har gjort feil slik at debatten kan reises.
Dette er forøvrig en debatt som også kom opp for noen år siden da Torfinn Ingeborgrud, en huseier på Storhaug, møtte det kommunale byråkratiet «head on» av lignende grunner. Den gang var det muligens verre å tolke regelverket.
Begge eksemplene er historiske og et uttrykk for en by med ofte oljete innbyggere og politikere som uansett politisk farge har neglisjert det enorme potensialet solenergi har. Dette har ført til at prisene på å installere solenergianlegg i Norge, inntil får få år siden, har ligget 75 prosent over prisene i våre naboland, hvor sol har blitt rullet ut i enorme mengder de siste par tiårene. Eksempler er Tyskland, Storbritannia, Danmark og Sverige. Men nå våkner vi altså og interessen blant huseiere, bedriftseiere og leverandører øker i takt med utfordringene.
Sent ute
Den internasjonale debatten om bygningsintegrasjon av solenergianlegg startet allerede på 1970 og -80-tallet (Figur 1). Samtidig fant Norge olje, og debatten nådde aldri hit.
Etter å ha arbeidet internasjonalt med dette tok jeg fatt i problemstillingen også i Norge ved å tegne enkelthus for motiverte byggherrer i Stavanger og Oslo hvor bygningsintegrasjon stod sentralt på 80- og 90-tallet (Figur 2). Men debatten uteble fordi heller ikke arkitektene var interessert i dette i Norge. De så ikke potensialet.
Selv de mest politisk radikale som ML-arkitektgenerasjonen var mer opptatt av å skaffe seg oppdrag ved å tegne prestisjebygg fra den rike oljeindustrien. Derved stoppet også snakket om væpna revolusjon fra arkitektenes side. Arkitektstanden ga lite drahjelp med få unntak som Chris Butters, Dag Borgen, SINTEFs Johannes Gunnarshaug og Anne Grete Hestnes.
Snøhetta som i dag figurerer som en av solenergiarkitektene har først nå kastet seg på bølgen, mange tiår for sent, og gjør bare det som allerede er standard i EU – hvor alle nye bygg fra desember 2020 skal være nær nullenergibygg. Da kommer man ikke utenom solenergi.
Typisk nok har Norge ennå ikke innført dette nye bygningsdirektivet som ble annonsert allerede i 2010 – 31/2010. Tregt som vanlig. Så er vi altså her, skriver 2021 og skal starte en debatt som startet i utlandet for femti år siden. Så ille er det.
Eksisterende bygg skaper utfordringer
Etter årtusenskiftet er det særlig de siste ti år bygget flere større solenergibygg som indikerer retningen vi nå går i hvor hele fasader har erstattet andre byggematerialer med solceller.
Hvilke utfordringer er det vi nå i dag må forholde oss til?
Nybygg vil, etter hvert som arkitektstanden og konsulentene i byggebransjen nå oppdaterer seg, bli mer eller mindre nullenergibygg. Så den sektoren kan vi glemme takket være EU som på grunn av vår EØS-avtale kommer til å tvinge gjennom det nye Bygningsdirektivet. Det er da også nokså klart at bygningsintegrert solenergi allerede er konkurransedyktig med de fleste tradisjonelle energikilder, noe som blant annet er vist i PhD-arbeidene til Hassan Gholami ved UiS (ekstern lenke).
Det er de eksisterende byggene som skaper utfordringer enten det er snakk om solenergisystemer integrert i omhyllingsflaten, nær bygget eller i landskapet/hagen. Bare gjennom å utføre mange leveranser kan vi trene oss på å gjøre dette bedre og bedre.
Det store dilemmaet er imidlertid spørsmålet om vi degraderer helheten i typiske arkitektur-helhetlige byer i Norge ved forstyrrende solenergielementer?
Vanskelige vurderinger
Det vil med tiden utvikles konkurransedyktige og vakre solceller i forskjellige farger. En del hele tak vil ta kunne ta i bruk solceller, slik som på den frittliggende Strand kirke i Rogaland hvor solcellene erstatter skifertaket, eller fasader med integrerte solceller som på Oljedirektoratet ved UiS campus Ullandhaug (Figur 4). TU har også tidligere vist slike eksempler i sine reportasjer blant annet fra et universitet på Kypros og et kompakthus i Norge.
Inntil vi kommer dit må det gjøres vanskelige vurderinger. Enten må det stilles strenge estetiske krav til byggemelding av solenergianlegg eller så må man via en helhetlig offentlig klima- og energistrategi, hvis mål må være å produsere mest mulig energi fra sol, vurdere om man skal forby litt solceller på et tak her og der og heller satse å store anlegg.
Problemet er at kommunene heller ikke har satset på store anlegg. De kunne jo ha vedtatt alle store bygg kan ha solcelle-omhyllingsflate. Store varehus har jo enorme tak og mange offentlige bygninger har også det. Mange slike bygg er dessuten av nyere dato og fasadene kan endres ved ombygging og rehabilitering.
Da solceller som fasademateriale ved store leveranser i dag ikke er stort dyrere enn de middels kostbare eller dyre fasadeløsningene solcellene erstatter, vil solcellefasader være en økonomisk løsning. Ved en slik helhetlig tenkning, gjerne koblet med en økonomisk stimulerende politikk i starten, vil man kunne produsere enorme mengder solenergi og derved bidra til lavere strømpriser for hele samfunnet uten å ta trehusene i bruk.
Gode alternativer
Eksemplet i Figur 5 underbygger en slik strategi fordi folk i typiske trehus i tette trehussmåbyer gjerne setter opp et solcelleanlegg som dekker for eksempel en tredjedel av taket fordi det kanskje ikke har ideell solvinkel, trær eller nabohus skygger og lignende.
Et trehus uten store Enøk-tiltak kan ha et årlig energibehov på 25.000 kWh. Et 20 kvadratmeter solcelleanlegg på taket vil årlig gi cirka 120 kWh/m2, det vil si at totalt leverer hele anlegget 2400 kWh. Dette er mindre enn 10 prosent av husets årlige energibehov og neppe noe det er verdt å forstyrre trehusby-arkitekturen for, enten det er 10 eller 20 prosent.
Det er minst to gode alternativer til dette:
Enten å gjennomføre Enøk-tiltak først, som ofte er rimeligere. Ifølge NVE er Enøk-potensialet i bygg i Norge 10-15 TWh, opptil 14 prosent av dagens enorme vannkraftproduksjon og like mye som all norsk vindkraft (2020).
Eller å ta i bruke store bygningers tak- og veggflater eller landskapet. I fremtiden vil dessuten vinduer som produserer solstrøm, samtidig som du kan se gjennom dem (Figur 6), bli rimeligere – og sykkelstier og noen veiflater vil kunne bestå av solceller som tåler bilvekt. Det er neppe verd å skade trehusbyen inntil det skjer.
