Det heter seg at man ikke bør henge med huet når man står med dritt opp til halsen. Helst skal man sikkert finne en måte å dra seg selv opp etter jakkekragen på i slike situasjoner. Og noen var en gang frekke nok til å påstå at nød lærer naken kvinne å spinne.
Det er jo spinnvilt å si, ikke sant? Både at man skal ta seg sammen når livet er på det verste, og at slike situasjoner liksom skal føre noe godt med seg. Ideen om at det er nød og mangel som leder til innovasjon, har slik sett møtt velfortjent motbør. Det finnes vel så mange eksempler på at de største fremskrittene kommer i samfunn hvor ressursene flommer over, hvor det finnes rom for å eksperimentere og hvor kunnskap deles fritt.
For de største fremskrittene skjer kanskje ikke når vi står nakne med dritt opp til halsen, men når vi har tid og overskudd til å samarbeide og bygge videre på det vi allerede vet. Likevel er det noe fascinerende med hvordan det ukjente – ja sågar det mørke – kan fungere som en katalysator for nytenkning. Som vi diskuterte med Peder Kjøs i en nylig episode av podcastserien Bærekraftseventyr, krever slike situasjoner en dyp erkjennelse av både egne styrker og svakheter. Å kjenne seg selv og knytte sterke relasjoner kan gi mennesker superkrefter.
Å omfavne det ukjente
Donald Rumsfelds begrep om «known unknowns» og «unknown unknowns» kan hjelpe oss å forstå dette bedre. Det vi vet at vi ikke vet, kan vi kanskje løse med eksisterende metoder. Men det vi ikke vet at vi ikke vet – det virkelig ukjente – krever noe helt annet. Det krever at vi beveger oss utenfor komfortsonen, tar risiko og våger å tenke utenfor de etablerte rammene. Innovasjonens mørke rom handler ikke bare om ressursknapphet eller nød, men om en form for kognitiv dissonans – en ubehagelig tilstand hvor vi tvinges til å utforske det vi ikke forstår.
Her har vi lenge latt oss fascinere av psykologen Mihaly Csikszentmihalyis forskning på kreativitet. Hans studier viste at virkelig kreativitet ofte handler om evnen til å formulere gode problemer, ikke bare finne løsninger. Å stille de rette spørsmålene – og tåle ubehaget i ikke å ha umiddelbare svar – hevder han er en kjerne i kreativiteten. Som Monica Rydland har fortalt oss i en episode av podasten vår, handler kreativitet om å tenke det utenkte. Det er nettopp dette arbeidet med å formulere problemer på nye måter som gjør det mulig å finne løsninger vi ikke tidligere har vurdert.
Dette ubehaget kan være forvirrende, men det er også frigjørende. Det åpner for flyt, en tilstand Csikszentmihalyi beskrev som en perfekt balanse mellom utfordringer og ferdigheter. Når vi opplever flyt, blir det ukjente mindre skremmende og mer inspirerende. Men flyt oppstår ikke av seg selv. Det krever ofte hardt arbeid, struktur og støtte – ikke bare individuell innsats, men også samarbeid i team og tilgang til nødvendige ressurser.
Først tok de solcellemarkedet. Nå vil Kina ha hydrogenfabrikker i Europa
På godfot med mørket
Nettopp dette kollektivets rolle i å skape flyt var noe Nils Arne Eggen forsto og praktiserte til perfeksjon. I boken Godfot-teorien beskriver han hvordan han arbeidet for å få Rosenborg-spillerne til å «spille hverandre gode». Dette var ikke bare en taktisk tilnærming, men en filosofi om samspill og kollektiv kraft. Når alle bidrar med sitt beste og samtidig hjelper hverandre til å yte sitt beste, oppstår en form for kollektiv flyt. Eggen beskrev det som en rytme og samstemthet i laget – hvor hver pasning og bevegelse nesten føles instinktiv.
Men dette skjer ikke uten målrettet arbeid. Eggen la vekt på klare roller, felles forståelse og grunnleggende tillit mellom spillerne. På samme måte krever kollektiv flyt i innovasjon gode systemer og strukturer som legger til rette for samhandling. Ingen finner lysbryteren alene – det krever et fellesskap som tør å feile sammen, lære sammen og bygge løsninger sammen.
Kollektiv flyt er kanskje en av de kraftigste kreftene vi kan mobilisere i arbeidet med komplekse problemer. Når team oppnår denne tilstanden, kan de skape løsninger som overgår hva enkeltindivider kunne gjort alene. Og akkurat som Eggen visste at fotball var et lagspill, vet vi at innovasjon og endring for bærekraft også er det. Derfor er det avgjørende å investere i samarbeid, ressurser og støtte – for å finne den flyten som kan ta oss til løsningen på selv de største utfordringene.
Erkjennelsens kraft
Da vi skrev boka Restart, utviklet vi et rammeverk som forsøkte å ta dette elementet inn i seg. Vi kaller denne fasen for «Erkjennelse», og kort fortalt handler det nettopp om å formulere hva som egentlig er problemet og hva virksomheten ønsker å oppnå. I denne sammenheng bruker vi gjerne metaforen om å gå inn i det mørke rommet og finne lysbryteren.
Det mørke rommet er ikke bare stedet hvor vi famler etter lysbryteren, det er også stedet hvor vi finner ut hva slags lys vi trenger og hvorfor det er verdt å lete. Å innovere i mørket handler ikke nødvendigvis om desperasjon, men om nysgjerrighet, utholdenhet og evnen til å omfavne det ukjente.
Vi må ofte minne oss selv på dette, særlig i situasjoner hvor det føles mørkt og hvor den kollektive dritten kryper oppover halsen. Det er lett å miste motet når vi står overfor enorme bærekraftsutfordringer – klimaendringer, tap av biologisk mangfold, sosial ulikhet og økonomisk usikkerhet. Disse problemene kan virke uoverkommelige, og det kan være fristende å la seg lamme av omfanget. Men nettopp i dette mørket ligger også muligheten til å finne nye løsninger, løsninger som til nå har vært helt utenkte.
Erkjennelsen handler om nettopp dette: å definere problemene på en måte som åpner for nye perspektiver. Det krever at vi tar et steg tilbake og ser det større bildet. Vi må våge å stille spørsmål som ikke bare handler om hvordan vi reduserer utslipp eller avfall, men også hvordan vi fundamentalt endrer måten vi lever, produserer og konsumerer på. Vi må spørre oss selv: Hva er det egentlig som skaper disse problemene? Og hvordan kan vi bryte med de strukturene som opprettholder dem?
Å selv skape lys i den mørke tunnelen
For å komme dit trenger vi noe mer enn teknologiske løsninger eller enkel problemløsning. Vi trenger samarbeid som bygger på tillit og delte mål, på tvers av sektorer og fagfelt. Vi trenger å mobilisere ressurser som gir oss handlingsrom, ikke bare til å møte dagens utfordringer, men til å eksperimentere med radikalt nye måter å tenke og handle på. Og viktigst av alt, vi må akseptere at veien ut av mørket ikke er lineær. Den krever utholdenhet, evnen til å feile og motet til å prøve igjen.
Som i Eggens filosofi handler det om å spille hverandre gode – ikke bare i små team, men i fellesskap som tør å utforske det ukjente sammen. Det er ofte ikke svarene vi mangler, men de riktige spørsmålene. Når vi våger å stå i mørket, kan vi kanskje finne lyset – ikke som en ferdig løsning, men som en bedre forståelse av hva som må til for å møte fremtidens utfordringer.
En helt ny logikk for bærekraftig vekst
