.jpg)
Han er en avfallsnerd, Pål Mikkelsen. Få nordmenn – om noen – har mer erfaring og kunnskap om håndtering av avfall enn denne «særpingen». Nå har han fått en oppgave han ikke vil bli ferdig med før han går av med pensjon.
Mikkelsen skal rydde opp etter nesten 70 års produksjon av norsk kjernekraft i fire forskningsreaktorer på Kjeller og i Halden. Han skal lede arbeidet med å plukke fra hverandre bygninger og utstyr som skal måles for radioaktivitet. Men den aller største utfordringen hans vil bli å bygge et underjordisk lager for nesten 17 tonn med høyradioaktivt brukt brensel, hvorav ca. 10 tonn er brannfarlig metallisk uran.
Pål Mikkelsen er forberedt på at hans tålmodighet vil bli satt på prøve av regjeringen og Stortinget – atomavfall er kontroversielt fordi det handler om miljø, helse og mange milliarder kroner.
Miks av teknologi, økonomi og politikk
Nå har Mikkelsen samlet rundt 25 medarbeidere med høy kompetanse i Storgata 2A midt i Halden sentrum.
Rundt kaffemaskinen denne dagen er det knapt en medarbeider å se. Som direktør for Norsk Nukleær Dekommisjonering (NND) har Mikkelsen innført koronastrenge tiltak slik at det bare er noen få medarbeidere på jobb samtidig. Teknisk Ukeblad fikk innvilget et unntak fra besøksforbudet.
– Jeg er ydmyk for oppgaven. Vi har fått et stort samfunnsoppdrag av myndighetene og skal bruke skattebetalernes penger. Dette er ingen jobb for nybegynnere. Her får jeg bruk for alt jeg har lært om teknologi, politikk og økonomi. Og alt må utredes grundig før man får tatt beslutninger. Nettopp alle utredningene kan tære på entreprenørgenene i meg. Noe av det mest krevende vil bli å få trøkk i fremdriften.
– Frykter du at byråkrati og treghet i beslutningsprosessen skal forsinke oppryddingen?
– Ja, men samtidig må det også være sånn. Alt vi jobber med her dreier seg om sikkerhet. Så det ligger ikke en kritikk i dette fra min side, men min jobb er å sørge for fremdrift i tillegg til å opprettholde befolkningens tillit. Det er nesten ingen som forstår at dette skal ta så lang tid, men det vil gå mange år før vi har fått plukket alt fra hverandre og plassert dette i et nytt underjordisk anlegg. Vi har sagt at dette bør være gjort i løpet av ca. 20 år, sier Mikkelsen.
.jpg)
Kompetansetap
En konsekvens av manglende fremdrift kan være at kompetansen fra Institutt for energiteknikk (IFE) forvitrer eller forsvinner. Rundt 200 medarbeidere ved IFE i Halden skal etter planen overføres til NND innen 2024. Etter at atomreaktoren i juni 2018 ble stengt for forskningsvirksomhet må fortsatt ca. 70 ansatte sørge for døgnbemannet drift og sikkerhet ved reaktoren, som står i driftshvile modus.
– Vi har en spesiell situasjon i Norge og som vi ikke har sett i andre land der det normale er at anleggene er stengt, men Halden-reaktoren er jo faktisk i en form for drift. Her er verken brensel eller tungtvann tatt ut fordi IFE må få frigjort midlertidig lagerplass og få tillatelse fra Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet (DSA) før reaktoren kan tømmes. Og IFE som har ansvaret for å drifte reaktoren i dag, ønsker å få overført anlegget til NND. Vi er helt avhengige av å opprettholde denne kompetansen for å gjøre en vellykket ryddejobb, sier Mikkelsen.
Da han var på plass som den første ansatte i NND, laget lokalavisa et stort intervju der de skrev at «dekommisjonæren» hadde kommet til Halden.
Mikkelsen er mentalt forberedt på at oppryddingen i atomanleggene vil ta mange år. Derfor har han og kona Astrid Kordahl Mikkelsen også flyttet til byen. De solgte huset sitt på Kråkerøy i Fredrikstad og kjøpte et forfallent verneverdig trehus fra 1850-tallet i Pistolstredet. Gatenavnets opphav vet ikke Mikkelsen, bare at dette er et idyllisk trehusområde i Sør-Halden, nær sjø og sentrum. Nå er huset totalrenovert og bygget ut.
Ingeniør-foreldre
Det var ikke gitt at Mikkelsen skulle bli sivilingeniør selv om han er sønn av foreldre der både mor og far var kjemiingeniører. Far på Borregaard i Sarpsborg, mor på daværende Østfold Ingeniørhøgskole.
.png){kind=logo}
– Nå er pappa død, men mamma er fortsatt sprek. Hun var egentlig en pionér på sitt område ettersom hun også i mange år ledet bioingeniør-utdanningen ved høyskolen i Østfold. Det var ikke vanlig på 60-tallet at begge foreldrene var i arbeid så jeg var et såkalt nøkkelbarn som kunne gå til naboene om ingen var hjemme. Det fungerte fint det.
Mikkelsen sier at det på den tida var lov å «tulle litt rundt» en periode etter videregående. Han var veldig interessert i data tidlig på 80-tallet og han vurderte juss, men endte opp på det som den gang ble kalt «Tunetekniker'n», det vil si Østfold Ingeniørhøyskole.
– Der ble jeg kjent med veldig mange flinke lærere, og elever som jeg den dag i dag har kontakt med. Den var toårig, men jeg tok et tredje år med vekt på statistikk og matematikk for å klare kravene til studieplass på maskinteknikk ved NTH. Jeg husker at jeg måtte jobbe knallhardt det året der, men så var det også verdt slitet for å bli maskiningeniør.
Mikkelsen trodde yrkesveien lå åpen da han var ferdig i 1988, men fikk ikke jobb. Finanskrisen gjorde at over 60 prosent av ingeniørene i Mikkelsens kull gikk ut i ledighet.
– Svensk arbeidsformidling drev rekruttering i Norge og det var flere av mine ingeniørvenner som reiste til Sverige for å jobbe, mens jeg måtte flytte hjem til gutterommet i Sarpsborg. Pappa fikk etterhvert ordnet meg en jobb på Borregaard Finkjemi, men alt dette var en skjellsettende opplevelse for en nyutdannet ingeniør.
Lidenskap
Pål Mikkelsen fikk egentlig aldri utnyttet utdanningen i maskinteknikk ettersom han tidlig ble fascinert av det som skulle prege det meste av hans yrkesliv, nemlig forbrenning og termisk energi. Det begynte allerede da han i 1992–93 fikk oppgaven med å starte et prosjekt med reaktivering av aktivt kull ved Nedre Romerike Vannverk.
Vi skulle prøve å reaktivere kullet ved å brenne det rent, slik at vi unngikk å kaste det
– Jeg måtte lære meg faget vann og avløp, noe jeg syntes var veldig spennende. Rent vann dreier seg jo om helsa til absolutt alle folk, mens å rense avløp kan være komplisert. At vannverkene bruker aktivt kull for å rense vann er jo helt vanlig, men jeg var med på et prosjekt hvor vi skulle prøve å reaktivere kullet ved å brenne det rent, slik at vi unngikk å kaste det, men kunne bruke det om igjen. Den gang ble det vel også sett på som et beredskapstiltak, men jeg vet ikke om det fortsatt gjøres.
For allerede i 1994 vendte Mikkelsen tilbake til Østfold, han hadde giftet seg og ventet barn – da var det best å bo nærmere familien. Det var fortsatt dårlige tider i landet, men ekteparet Mikkelsen fant seg en bolig på Kråkerøy og hos det kommunale foretaket Fredrikstad Vann, Avløp og Renovasjon (Frevar) ventet jobb som driftssjef for avfallsforbrenningen. Og ja, da fikk Mikkelsen igjen utløp for sitt lidenskapelige forhold til forbrenning.
– Her fikk jeg også testet meg som leder. Mange av mine medarbeidere var tidligere maskinister fra Fredrikstad Mekaniske Verksted og måtte omstille seg. Men det gikk veldig fint og etter seks år fikk jeg også utløp for min interesse for vann og avløp i og med at jeg ble direktør for hele selskapet.
Men i 2007 fikk Pål Mikkelsen et tilbud han ikke kunne motstå. Hafslund skulle starte med avfallsforbrenning inne på Borregaards anlegg.
– Jeg hadde hatt ansvaret for 73 ansatte, men nå var jeg plutselig helt alene som den første ansatte. Jeg måtte starte med å kjøpe binders og kontorutstyr. Vi sto midt oppe i en ny finanskrise og skulle tenke økonomi. Det var på denne tida vi fikk en enorm satsing på fjernvarme, og selskapet hadde mange spennende planer. Vi endte med å bygge et anlegg med en forbrenningsteknologi fra det norske selskapet Energos der vi kunne selge dampen til Borregaard. Dette er etter mitt syn en økonomisk gunstig og undervurdert teknologi.
En fadder for karbonfangst og lagring
En fusjonsprosess i Hafslund endte med at Pål Mikkelsen søkte og fikk jobb som direktør for Drammen Fjernvarme. Etter 10 måneder ble fristelsen for stor når en jobb som direktør for Energigjenvinningsetaten i Oslo kommune eller «EGE» som han sier, dukket opp.
– Her fikk jeg brukt alle mine evner, ikke minst forretningsutvikling ved at vi etterhvert etablerte en kommersiell enhet, Klemetsrudanlegget, for å selge behandlingstjenester for restavfall både i det norske og internasjonale markedet.
Mikkelsen fikk jobben som direktør for Klemetsrudanlegget, som i dag heter Oslo Fortum Varme.
Jeg mener CCS er helt nødvendig, og jeg tror det blir lønnsomt fordi det vil bli dyrere å slippe ut CO₂ gjennom EUs Emissions Trading System
Med god grunn er det kilder, ikke minst blant dem som nå leder anlegget på Klemetsrud, som mener Pål Mikkelsen må regnes som en fadder for at dette anlegget nå har en teknologi klar for fangst og lagring av karbon (CCS).
– Da jeg fikk høre at sementprodusenten Norcem kunne fange CO₂, tenkte jeg at vi kunne gjøre det vi også, det dreier seg jo om det samme, rensing av røykgasser, sier Mikkelsen.
Han ledet satsingen med å kjøre en tidlig pilot sammen med Aker Clean Carbon, og ble etterhvert CCS-direktør i Fortum Oslo Varme.
.jpg)
– CCS vil bli lønnsomt
– Vi vurderte flere teknologier, men etterhvert valgte vi aminteknologien til Shell Cansolv, blant annet fordi de hadde gode resultater fra et av de få full skala-anleggene som er bygget for CCS, ved kullkraftverket Boundary Dam i Canada.
– Tror du vi står overfor et gjennombrudd med CCS?
– Ja, jeg er entusiastisk tilhenger. Jeg mener CCS er helt nødvendig, og jeg tror det blir lønnsomt fordi det vil bli dyrere å slippe ut CO₂ gjennom EUs Emissions Trading System. Verdien av biologisk CO₂ vil bli mer verdifull og anleggene vil bli billigere.
– Hva synes du om at regjeringen sa ja til å finansiere Norcem, men nei til Klemetsrud?
– Det mener jeg var veldig uklokt. Jeg mener det er feil å bygge opp hele verdikjeden basert på bare en stor norsk kilde. Nå er jo CCS høyt på agendaen overalt.
Store utfordringer
Som direktør for NND får ikke Pål Mikkelsen jobbe med sin store lidenskap, forbrenning. Nå er det brukt brensel han må forholde seg til. Og helt konkret dreier den aller største utfordringen seg om å finne en løsning for 17 tonn brukt brensel, noe av det metallisk uran. De fordeler seg på ca. 10 tonn i Halden og 7 på Kjeller.
Atomreaktoren i Halden kan ikke tømmes for tungtvann og brukt brensel før man har frigjort mer plass i lageret utenfor reaktorhallen. Det er for tiden helt fullt. Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet ønsker at IFE skal utrede tilstanden for alle lagre både i Halden og på Kjeller. Å bygge et mellomlager begge steder kan være en løsning inntil man har besluttet å bygge et stort underjordisk lager der man kan samle alt radioaktivt materiale også fra industri, forskning og forsvar.
– Et alternativ kan også være å lagre det farlige avfallet i spesielle beholdere i noen tiår inntil det kan sendes til et underjordisk lager. Med de utredningene vi har gjort hittil, mener vi i NND at det brukte brenselet bør stabiliseres gjennom en kjemisk prosess, enten hos Orano i Frankrike eller Studsvik i Sverige.
Svenskenes metode dreier seg om å konvertere metallisk uran til uranoksid (UO2) som brukes i nyere atomreaktorer og er mer lagringsvennlig. Metallisk uran er brannfarlig om det korroderer. Ifølge Mikkelsen har Studsvik gjennomført en vellykket behandling på gramnivå av brukt metallisk brensel.
Oranos metode er velkjent, det er reprosessering der man løser avfallet opp i syre for å gjenvinne uran og plutonium til bruk i nytt atombrensel. Uansett behandlingsløsning må restavfallet fraktes tilbake og deponeres i Norge. Utredningene så langt viser også at begge metodene vil ta mellom 5 og 10 år og koste rundt fire milliarder.
– Det er Stortinget som må ta avgjørelsen om hvilken behandlingsmetode vi skal velge for det norske avfallet, sier Mikkelsen.
.jpg)
Utredninger i 30 år
– Er du forbauset over at så få norske politikere engasjerer seg i oppryddingen?
– Jeg synes de viser stor interesse. Vi har hatt møter med alle partiene og de er samstemte om at dette må det ryddes opp i.
– Hva burde tidligere regjeringer gjort for at denne oppryddingen hadde blitt lettere å gjennomføre?
– Det har pågått utredninger helt siden 1991, men her vil jeg svare litt politisk og si at jeg er fornøyd med at dagens regjering har tatt tak i problemene, slik de har gjort i den nye stortingsmeldingen. Men jeg er også enig med IFEs direktør som har gitt uttrykk for at vi trenger en nasjonal handlingsplan for oppryddingen.
– Hva er din visjon?
– Visjonen er nasjonalt anlegg for underjordisk lagring, et dypdeponi som kan ta hånd om alt det gamle brenselet og det nye fra industri, forskning og forsvar, gjerne kombinert med lagring av det farligste avfallet i dype borehull på 2000–3000 meter.
Underjordisk lager innen 20 år?
Mikkelsen mener et slikt underjordisk lager vil kunne bygges innen 20 år og at man i mellomtiden trenger mellomlager på ca. fem mål både i Halden og på Kjeller. Bare den fysiske demonteringen av reaktorene og alt utstyret i disse bygningene vil ta minst 10–15 år.
Mikkelsen innrømmer at det kan være krevende å forholde seg til så langsiktige løsninger, men at det gjelder å skynde seg langsomt. Det gjelder ikke minst spørsmålet om hvor et slikt permanent lager for atomavfall skal plasseres i Norge.
– Vi må gå sakte fram og vi må få et oppdrag fra Nærings- og fiskeridepartementet før vi kan lete etter lokaliseringsområder. Men jeg vil håpe at flere kommuner er interessert i et anlegg som vil gi mange arbeidsplasser. Selv ville jeg tenkt at dette ville være noe å ønske seg – det finnes neppe noe som er tryggere. Halden kommune har for øvrig allerede vedtatt at de ønsker en dialog med om en mulig lokalisering, sier Pål Mikkelsen som har hatt hendene fulle med å restaurere det gamle huset fra 1850-tallet de siste to årene. I byggeperioden har han og kona bodd i hytta i Svalerødkilen bare 15 km fra Halden.
Til sommeren kan det kanskje bli tid til andre fritidssysler igjen – som sykling, båt, golf og motorsykkel. Både køllene og sykkelen har vært stuet bort under restaureringsarbeidet.
Artikkelen ble først publisert i Teknisk Ukeblads månedsmagasin 11/2020.
.jpg)
