Det norske lovverket krever at vi må gjennomføre en konsekvensutredning, søke om konsesjon etter atomenergiloven og energiloven, samt få tillatelse etter forurensningsloven.
Hensikten med en konsekvensutredning er å vurdere hvordan bygging, drift og avvikling av kjernekraftverk vil påvirke omgivelsene. Konsekvensutredningsforskriften slår eksplisitt fast at kjernekraftverk skal konsekvensutredes. Vi vil være ansvarlig for å lage utredningen. Olje- og energidepartementet vil ha ansvar for å behandle konsekvensutredningen fra myndighetenes side.
Flere lokasjoner i Norge
Det første steget i prosessen er at vi leverer en melding med forslag til utredningsprogram til Olje- og energidepartementet. Dette vil vi etter hvert gjøre for flere mulige lokasjoner i Norge.
Parallelt med konsekvensutredningene, vil vi starte arbeidet med å søke om konsesjon etter atomenergiloven. Hvert kraftverk må ha sin egen konsesjon. Mens konsekvensutredningen tar for seg påvirkningen fra kraftverket på omgivelsene, handler en konsesjonssøknad i større grad om å sikre at anlegget bygges og driftes på en trygg måte.
Atomenergiloven slår fast at Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet (DSA) skal behandle konsesjonssøknader og fremme en innstilling overfor Helse- og omsorgsdepartementet.
Stortinget må gi samtykke
Konsesjon tildeles av kongen i statsråd, som i praksis betyr regjeringen. Loven slår fast at konsesjon ikke bør tildeles før Stortinget har gitt sitt samtykke, og at saken bør forelegges Stortinget når forslag om byggested foreligger og eierforhold er klarlagt. Tilsvarende krav gjelder for bygging av store vannkraftverk og høyspentledninger.
Atomenergiloven ble opprettet i 1972 og har blitt jevning oppdatert opp igjennom årene, blant annet i 2007, som følge av at Norge undertegnet tilleggsprotokollen til Parisavtalen om erstatningsansvar på atomenergiens område.
Fire forskrifter har blitt underlagt loven og blitt holdt oppdatert siden loven ble innført. I 2018 utarbeidet DSA generelle vilkår for konsesjon etter atomenergiloven. Vilkårene er basert på internasjonale standarder, og er svært like vilkårene som gjelder for kjernekraftverkene i Storbritannia. Senest i fjor ble de norske rammebetingelsene oppdatert, da DSA utga en veileder til konsesjonsvilkårene.
Kan bygges i Norge
Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA) lager sikkerhetsstandarder for kjernekraftverk. Standardene reflekterer en konsensus for sikkerhetskrav i så godt som alle land i verden. I veilederen til de norske konsesjonsvilkårene, skriver DSA:
«Driften og sikkerhetsnivået vil ikke kunne sies å være forsvarlig om relevante og sentrale krav i IAEAs sikkerhetsstandarder ikke er fulgt. Men dersom konsesjonsinnehaver/operatør følger og oppfyller alle relevante krav i IAEAs sikkerhetsstandarder vil det være en presumsjon for at også kravene i eller gitt i medhold av norske regelverket vil være oppfylt.»
Det betyr at kjernekraftverk i Norge kan bygges ved å anskaffe reaktorteknologi som allerede er godkjent i for eksempel USA, Canada eller Storbritannia og bruke dokumentasjon som allerede finnes derfra til å vise at IAEAs sikkerhetsstandarder – og dermed norske lovkrav – er oppfylt.
På samme måte, kan vi lære av andre land når vi skal etablere driftsprosedyrer, ledelsessystemer, beredskapsplaner og så videre.
Lite forurensning
På tilsvarende vis er konsekvensutredningsforskriften basert på europeiske direktiver. Det gjør at vi kan lære av konsekvensutredninger for kjernekraftverk i andre land.
Norge har altså stort sett det samme lovverket for kjernekraft som andre land. Det er ikke noe forbud mot å bygge kjernekraftverk i Norge, men kraftverkene må ha konsesjon.
Et moderne kjernekraftverk skaper svært lite forurensning. Men alle virksomheter som kan skape forurensing skal ha tillatelse etter forurensningsloven paragraf 11. Derfor må kjernekraftverk ha slik tillatelse. For et kjernekraftverk, vil dette omfatte å få tillatelse til å håndtere radioaktivt avfall i henhold til avfallsforskriften, som er underordnet forurensningsloven. DSA er den aktuelle myndigheten også i denne sammenheng.
Bidrar til energisikkerhet
Den fjerde godkjenningen som et kjernekraftverk må ha, er konsesjon etter energiloven. Formålet med dette, er å sikre at energiproduksjonen er samfunnsøkonomisk rasjonell, hvilket blant annet innebærer at strømmen som produseres må bidra til at kraftnettet fungerer på en god måte. I den forbindelse, har kjernekraft den fordelen at den bidrar til energisikkerhet fordi den ikke er avhengig av været. Konsesjonen vil tildeles av Kongen i statsråd.
Norges lover og forskrifter er skapt av mennesker, ikke av Vår Herre. De er derfor ikke perfekte. En ting som lovverket ikke beskriver, er hvordan kjernekraftverkene skal finansiere avfallshåndteringen. Det er internasjonal praksis at kjernekraftverkene setter av 1-6 øre pr. kWh i et fond som brukes til riving av kraftverkene og håndtering av avfall.
Norske lover og forskrifter stiller ikke noe eksplisitt krav om etablering av et slikt fond. Men prinsippet om at «forurenser betaler» er forankret i forurensningsloven, og konsesjonsvilkårene stiller blant annet krav til forsvarlig avfallshåndtering og tilstrekkelige økonomiske ressurser.
En naturlig løsning er derfor at et avfallsfond defineres som et spesifikt vilkår for hver enkelt konsesjon.
Det at konsesjonssøknader fremlegges for Stortinget, gir mulighet for at politisk forankring kan sikres på denne måten i stedet for gjennom forhåndslovgivning.
DSA trenger flere ressurser
DSA vil ha behov for flere ressurser enn de har i dag, men dette behovet bør ikke overdrives: Finland har to atomkraftverk med til sammen fem reaktorer. Deres atomsikkerhetsmyndighet har i underkant av 400 ansatte.
Det vil være en overkommelig oppgave for DSA å vokse fra sine nåværende 140 ansatte til et lignende nivå i løpet av de 10-15 årene det vil ta å sette det første norske kjernekraftverket i drift. Det kan ikke gjøres enkelt eller raskt, men det vil være en relativt liten oppgave med tanke på hva kjernekraft kan bety for energisikkerhet, bevaring av natur, lave strømpriser og Norges evne til å oppnå klimamålet for 2050.
Vi har lovverket som må til. Det som nå trengs, er politisk vilje til å ta det i bruk.
