Både franske og svenske aktører er interessert i å ta i mot det problematiske norske atomavfallet, som vi ikke har noe godt lagringssystem for i Norge – til tross for at vi har drevet med kjernekraft i 50 år. Som TU dokumenterte i fjor, bryter lagringen med inerternasjonale standarder der det ligger på lager i påvente av en bedre håndtering. Overlevering til utenlandske aktører ville løse problemet.
Men som TU også forteller i dag, er det såkalte «avfallet» slett ikke ubrukelig. Tvertimot: Dokumentasjon som TU har fått tilgang til, viser at avfallet inneholder så mye plutionuim, at det kan brukes til å framstille flere atombomber.
Premisset for debatten er endret
Hele debatten om lagringen av norsk atomavfall har vært tuftet på premisset om nettopp det: At det er avfall som må lagres i svært lang tid – flere tusen år. Diskusjonen har handlet om hvordan vi skal ivareta restproduktet på en sikrest mulig måte, slik at det ikke blir lekkasjer med skader på miljø og strålingsrisiko.
TU skrev forrige uke om en ny rapport som anbefaler at norsk atombrensel sendes til behandling i utlandet. To alternativer skisseres: Oksidering av brenselet hos svenske Studsvik, utenfor Norrköping i Sverige, eller reprosessering hos det franske selskapet Orano i deres anlegg i La Hague i Normandie.
Velger Norge den franske løsningen, kan 14,6 tonn uran og 75 kilo plutonium bli igjen i Frankrike.
– Det er generelt ugreit å sette igjen plutonium hos en atomvåpenmakt, sier partikkelfysiker og sjefforsker ved Forsvarets forskningsinstitutt (FFI), Halvor Kippe, til TU.
Norge kan bidra til viktig teknologisk utvikling
Å levere 75 kilo plutonium ut av landet kan synes som en enkel transaksjon. Vi kvitter oss med problemet. Men hvilket etisk ansvar vil Norge sitte med, om plutoniumet enten blir brukt til å bygge flere atomvåpen, eller skulle havne på avveie?
I Norge har det sjelden vært diskutert seriøst å anskaffe atomvåpen. Vi har i stedet historisk vært en tydelig skeptiker til opprustingen, og naturligvis en del av den internasjonale ikkespredningsavtalen. Denne forplikter oss blant annet til ikke å bistå andre land med å produsere atomvåpen. Bryter vi de forpliktelsene ved å eksportere plutionium til Frankrike? I etisk forstand, kan det være liten tvil om det.
Viktigere fra et teknologisk synspunkt er likevel at Norge nå har muligheten til å bidra til at vi får tatt i bruk teknologi som kan komme til gode for alle land som har utfordringer med metallisk brensel – og løse avfallsproblemet vi selv har.
Det svenske selskapet Studsvik legger ikke skjul på at de er svært interessert i å motta det samme plutoniumet. Selskapet utvikler en ny teknologi, som der man skal kunne unngå å reprosessere. Men behandlingsløsningen finnes foreløpig ikke i stor skala.
– Dersom vi sender avfallet til Frankrike er det mulig å lage avtaler om at plutoniumet ikke skal brukes i våpenindustrien, men at det skal inn i den sivile atomindustrien. Det kan man få avtaler på, sier næringsminister Iselin Nybø til TU. Hun sikter til at det norske plutoniumet kan bli brukt i såkalt mixed oxiode fuel (MOX), en type atombrensel som i tillegg til uran produseres med en andel plutonium.
MOX er imidlertid en omstridt prosess, og kritikere mener det kan bidra til økt spredning av atomvåpen.
Krever en åpen, omfattende diskusjon
Lagringen av det norske atomavfallet har vært et årelangt problem. Vi trenger en løsning. Om man ikke er redd for de 75 kiloene med plutonium som eventuelt vil utvinnes fra norsk atomavfall med en «fransk løsning», så bør vi tenke over de hundrevis av kiloene som vil bli utvunnet fra tilsvarende brensel fra mange andre land, om det ikke utvikles alternative behandlingsformer slik Studsvik holder på med.
Næringsminister Iselin Nybø er i en perfekt posisjon til å ta den internasjonale lederrollen vi trenger
Hva vi skal velge, og hvorfor, er en viktig politisk og teknologisk debatt. Den må vi føre i offentligheten, ikke i lukkede rom internt i Næringsdepartementet. Det er store perspektiver, uansett hvilken løsning norske myndigheter faller ned på. Da er det også viktig at det er stor politisk konsensus om valget. Å få til det, er bare mulig via en åpen, offentlig debatt der flere fagmiljøer og engasjerte, får delta. Å bare sende avfallet til Frankrike nå fordi det er billigst, i stedet for å vurdere alternativet med en ny teknologi som kan løse problemet for mange land, er forhastet. Næringsminister Iselin Nybø er i en perfekt posisjon til å ta den internasjonale lederrollen vi trenger.
