Det var mange som latterliggjorde meldingene fra amerikansk og britisk etterretning om at russerne var klare for å angripe Ukraina. Om at invasjonen ville komme den og den dagen fra den og den kanten. Da det ikke skjedde, var mange raske på labben med å kritisere våre allierte for å fare med tøys og upresise meldinger.
I ettertid viser det seg at etterretningsinformasjonen fra amerikanere, briter og Nato for øvrig var meget gode. Ikke bare ble styrkeoppbyggingen på russisk side overvåket presist, men det viser seg også at etterretningen om hendelsesforløpet og beslutninger i Kreml hadde høy kvalitet. Det skal vi være glade for, til tross for at krigen vitterlig kom og ukrainerne kjemper og lider mot en overlegen og feig fiende.
Dessverre var ikke den utfyllende vestlige etterretningen nok til å stanse president Putin fra – nok en gang – å gå til krig mot sine egne.
Politiske drømmere
Fortsatt finnes det politiske drømmere her hjemme som håper på å få Norge ut av Nato og EØS. Og som ønsker at vi skal ha mindre med våre teknologisk avanserte amerikanske venner å gjøre. De samme politiske miljøene, med Rødt og SV i front, er også imot medlemskap i EU.
Også Senterpartiet kjører en farlig linje i så måte. Ikke bare fremstår partiet, med sitt krasse EU-nei, som motstandere av et samlet Europa, men også kjemper de med nebb og klør for å unngå at norsk utbygging av vindkraft i Nordsjøen gjøres på en måte som bidrar til solidaritet med våre naboer. I Sp-land fremstår det som viktigere å føre en polariserende politikk her hjemme. «Vanlige folk» settes opp mot resten (som vi ikke helt skjønner hvem er). Det dyrkes opp til en kamp mellom by og land. Politisk kraft og milliarder brukes på å reversere reformer i regioner og rettsvesen.
Navlebeskuende
Dette er adferd vi har lært oss å kjenne fra partier som Rødt og SV. At et regjeringsparti bruker tid og krefter på denne måten, er trist og viser hvor langt ned i egen navle Sp befinner seg.
Europa er i krig. Imens knuger regjeringspartiet Sp videre på sine ørkesløse ego-prosjekter her hjemme. Det er skamløst. Det er trist. Og knapt til å tro.
