%2520%25E2%2580%2593%2520Kopi.jpg){kind=small}
Det pågående «klimasøksmålet» i Høyesterett tvinger fram noen refleksjoner omkring klimaendringer og norsk olje- og gassproduksjon. Mens saksøkerne, Greenpeace og Natur og Ungdom, mener det er åpenbart at Norge må stoppe sin leteaktivitet, så er det flere gode grunner for ikke å gjøre det.
I en kronikk i Stavanger Aftenblad belyser jeg aspekter rundt menneskerettigheter, hvor jeg fremhever betydningen tilgang til energi har hatt for å bedre levestandarden for verdens befolkning. Det er helt sentralt at en omlegging av energimiksen ikke går på bekostning av menneskerettighetene og bærekraftsmålene. En reduksjon av fossilt energiforbruk krever derfor at alternativer er på plass, noe de ikke er per nå. Og det er mange utfordringer som må overkommes før det kan skje.
Leting etter olje og gass styres av etterspørsel
Trenger vi likevel å lete etter mer olje og gass? Saksøkerne i «klimasøksmålet» er ikke alene om å mene at vi må stoppe videre leting fordi det allerede er påvist mer enn det verden kan forbruke dersom vi skal holde temperaturstigningen under 1,5 grader – med mindre vi tar i bruk karbonfangst- og lagring. Det siste er viktig, fordi Klimapanelet mener det er tvilsomt at nullutslippsmålet kan nås uten karbonlagring, og at kostnadene i så fall vil dobles. Og skulle vi lykkes med å etablere denne teknologien i stort nok omfang, så bortfaller også det viktigste motargumentet mot fossilt, nemlig klimagassutslippene.
Med dagens forbruk vil påviste globale reserver av olje og gass vare i rundt femti år hver. Men reservene er ikke likt geografisk fordelt, og det Midtøsten som har desidert mest, fulgt av (Nord-, Sør- og Mellom-) Amerika og Samveldet av uavhengige stater. En vellykket og rask oppskalering av fornybart vil gjøre det sannsynlig at deler av dette kanskje aldri blir hentet ut.
Det er statene med de største gjenværende reservene som er mest sårbare, og som vil sette mest pris på at andre land stopper sin leting etter og produksjon av olje og gass. Norge er imidlertid ikke blant disse, og i Europa er det påvist olje- og gassreserver for henholdsvis 12 og 14 år med dagens produksjon (tallene er omtrent de samme for Norge). Det å sette i verk tiltak som medfører at framtidig produksjon av olje og gass kun kan komme fra påviste reserver i for eksempel Midtøsten eller Russland gir liten økonomisk eller klimamessig mening. Så lenge det er etterspørsel etter fossilt, så vil noen tilfredsstille denne. Målet må være å få ned klimagassutslippene, ikke å få Norge til å slutte med leting. Og de to aspektene henger ikke nødvendigvis sammen slik mange tror.
Alt fossilt er ikke like ille
Det er nemlig ikke så enkelt som at alt kutt i fossilt automatisk bidrar til mindre utslipp. Dette skyldes forskjellig karbon- og energiinnhold i forskjellige typer fossilt. Kull har det laveste energiinnholdet, og derfor de klart største utslippene (og mest forurensing), mens gass har det høyeste energiinnholdet og de laveste utslippene (og minst forurensing). Midt imellom finner vi olje.
Olje dominerer som energikilde i transportsektoren og tungindustri, og mye av dette lar seg vanskelig elektrifisere. Det er likevel ikke umulig, men det vil ta tid før alternativer foreligger, og ifølge en ny rapport fra Wood Mackenzie finnes det per nå eksisterende løsninger for håndtering av kun rundt halvparten av utslippene fra energisektoren.
Når det gjelder kraftproduksjon, så domineres denne av kull og gass, hvor gass slipper ut halvparten så mye CO2 som kull. Dette er helt sentralt når verden skal elektrifiseres. Dette fordi gass som erstatter kull reduserer klimagassutslippene. Ifølge en artikkel i Nature Climate Change reduseres utslippene med minst 50 prosent på kort sikt og så mye som to tredjedeler på lengre sikt. Artikkelen påpeker også at dette er en rask og kostnadseffektiv måte å få ned utslippene på. Global enighet om en høy karbonavgift vil være en effektiv måte å akselerere dette skiftet.
Mens faren for lekkasje av klimagassen metan har vært trukket fram som negativt med gasskraft, så viser nyere studier at dette problemet er nesten ikke til stede i Norge og EU, samtidig som problemet er synkende i andre land.
Ser vi på den totale negative påvirkningen til energikildene, så kommer gasskraft langt bedre ut enn biokraft, og minst like bra som annen fornybar, selv uten karbonfangst og -lagring. Det samme kan ikke sies om kull. Gasskraft med karbonlagring vil redusere utslippene ytterligere, til et nivå som er lavere enn både vannkraft og biokraft.
Norsk gass bidrar til reduserte klimagassutslipp
Verdens energikonsum fortsetter å øke, og det er fremdeles gass, ikke sol- og vindkraft, som øker mest når det gjelder faktisk levert energi. I tillegg finnes det nok av den, også i Norge, som har gått fra å være en oljenasjon til å bli en gassnasjon. Dette fordi Norges oljeproduksjon de siste tjue årene er halvert mens gassproduksjonen har økt hele 240 prosent, og vi produserer nå mer gass enn olje. Denne overgangen er viktig fordi norsk gass som erstatter kull bidrar til reduserte, ikke økte, klimagassutslipp i perioden det tar å bygge opp alternativer i Europa, slik det allerede har gjort i Storbritannia. Der har CO2-utslippene blitt redusert med 38 prosent siden 1990, og det er overgangen fra kull til gass som har vært den viktigste bidragsyteren. En vesentlig andel (40 prosent) av gassen kommer fra Norge, som har langt lavere klimagassavtrykk enn annen gass til Europa. Uten norsk gass ville altså CO2-utslippene i Europa vært vesentlig høyere.
I USA er utslippene redusert med 14 prosent siden 2005, og også her er det overgangen fra kull til gass som er den viktigste driveren. Det framtidige potensialet er ellers godt dokumentert i en rapport fra Det internasjonale energibyrået, IEA, hvor vi kan lese at, siden 2010, har gass som erstatter kull spart verden for over en halv milliard tonn CO2-utslipp. Og de mener det er mulig å redusere framtidige globale CO2-utslipp fra kraftsektoren med ti prosent kun ved å bytte fra kull til eksisterende gasskraftverk. Det største potensialet ligger i USA og Europa, hvor Norge kan være en viktig bidragsyter. Men da må det letes mer – for å få ned klimagassutslippene.
Gass er ikke bare en mellomløsning i en overgangsperiode
I en overgangsfase vil altså gass være en viktig bidragsyter for å nå nullutslippsmålet. Men også på lang sikt har gass en klar plass i energimiksen. Men da må gasskraft kombineres med karbonfangst og -lagring. Dersom vi får det til, så har vi en energikilde som kan bidra til gridstabilitet når sol- og vindkraft ikke klarer å levere. De utfyller hverandre bra. I tillegg vil gasskraft ha en langt lavere negativ påvirkning på natur og miljø, noe saksøkerne i «klimasøksmålet» også burde reflektere over når de bruker ordet «fossilt» som en fellesbetegnelse for noe fælt.
Jonny Hesthammer, PhD, er tidligere geologi- og geofysikkprofessor ved Universitetet i Bergen, nå CEO i M Vest Energy.
