Andreas Istad Lem uttrykker bekymring for at kjernekraft kan bli en hvilepute i arbeidet med å kutte utslipp umiddelbart. Som ingeniør med ti års erfaring innen fornybare energisystemer deler jeg ikke denne bekymringen. Jeg mener at veien til netto null CO2-utslipp, også for Norge, nødvendigvis må inkludere kjernekraft.
La oss først bli enige om oppgaven: Hvor mye ren energi trenger vi for å nå netto null i Norge? I dag utgjør fossile energikilder omtrent 50 prosent av Norges energibruk. For å oppnå netto null må vi derfor doble strømproduksjonen. Selv om vi kan justere dette tallet basert på ulike faktorer som energieffektivisering og fremtidige behov, gir en dobling en god pekepinn på omfanget av utfordringen.
Ligger 113 år etter Sverige
Historiske data viser at å bygge ut teknologi raskt nok er en betydelig oppgave. Dersom vi kopierer Sveriges raskeste utbygging av vindkraft fra 2010-2020, vil det ta omtrent 113 år å doble Norges strømproduksjon. Med kjernekraft, basert på Sveriges utbygging mellom 1976-1986, vil det ta omtrent 43 år. Disse utbyggingene er for øvrig de raskeste i verden noensinne for både vindkraft og kjernekraft.
Denne forenklede analysen tar ikke hensyn til at vindkraft har en levetid på 25-30 år, noe som betyr at vi må begynne å erstatte vindparker før vi har erstattet all fossil energi. Dette ser vi allerede i Danmark, hvor de i fjor fjernet flere vindturbiner enn de satte opp.
Selv om kjernekraft ikke er en umiddelbar løsning, er det en viktig del av en langsiktig strategi. Å etablere kjernekraft krever bred politisk enighet, oppdatering av regulatoriske rammer og en langsiktig satsing. Starter vi nå, er det ingen grunn til at vi ikke kan ha et kjernekraftverk i Norge mellom 2035 og 2040.
Vi må selvfølgelig gjøre det vi kan nå. Energieffektivisering og bygging av vindkraft der det er lokal støtte, er viktige tiltak, selv om vindkraft også har sin kostnad for naturen.
Debatten er for polariserende
Klimaendringene er vår tids største utfordring, og det er trist at debatten er så polariserende. Men der kan kjernekraft være med å bygge broer. For kjernekraft har de laveste CO2-utslippene, det laveste materialforbruket og det minste naturinngrepet blant energikildene men aksepteres også av mange som ellers ikke bryr seg om klima, noe som er en stor styrke. I tillegg har kjernekraft en levetid på minst 80 år og lave driftskostnader på ca. 20 øre per kWh. Ved å bruke en eierskapsmodell lik den for vannkraft, kan vi sikre at verdien kommer folket til gode. Kjernekraft har også en høy andel fagorganiserte sammenlignet med vind og sol, noe som gjør teknologien mer tiltalende for sosialdemokrater enn for høyresiden.
Jeg tror kjernekraft kan bli et tilskudd til energipolitikken som gir håp og mening, fordi flere vil se en klar vei til netto null. Dette kan motivere flere mennesker til å engasjere seg og ta betydningsfulle handlinger her og nå.
«Mørk oksygen» – fra sensasjon til tabbe
