Oljeprisene gikk litt opp etter avtalen om produksjonskutt, men ubalansen mellom tilbud og etterspørsel er fortsatt betydelig. Ifølge analytikerne er det usikkert om kuttene OPEC og andre oljeproduserende land nå lover å gjennomføre, gir noe mer enn en pustepause.
Hva skjer fremover?
Det blir stadig tydeligere at koronakrisen gir en alvorlig nedgang i verdensøkonomien. Det internasjonale pengefondet (IMF) mener nedgangen vil være den kraftigste siden 30-tallet og spår høy arbeidsledighet – også her i landet.
Ingen vet hva som blir de langsiktige virkningene for oljemarkedet. Hva man antar som mest sannsynlig vil være et viktig grunnlag for politiske valg. Hva hvis den historiske toppen i det globale oljeforbruket er passert? Hva hvis oljeforbruket aldri kommer tilbake til nivået rundt årsskiftet 2019/2020? Hva er i så fall rasjonelt å gjøre i oljelandet Norge? Skal vi støtte oljenæringen gjennom ekstraordinære tiltak og skattelettelser? Eller skal vi sette ressursene inn i sektorer som vil ha vekst i overgangen mot nullutslippssamfunnet?
Dette er problemstillinger som vil måtte prege debatten om hvordan Norge skal komme seg ut av koronakrisen.
Oljeindustrien er i sin dypeste krise noensinne
Koronakrisen har bragt oljeindustrien inn i sin dypeste krise noensinne. Den globale oljeindustrien var under press fra før, med klimapolitikk og manglende tillit hos investorer som bakteppe. Når «halve» verden nå står stille så går forbruket av olje ned. Etterspørselsfallet er dramatisk.
Før koronakrisen ble det fra selskaper og ulike analysemiljøer antatt at «peak demand», drevet av kombinasjonen av klimapolitikk og ny teknologi, ville inntreffe i løpet av tyvetallet. Paris-målene forutsetter at oljeforbruket raskt når sin historiske topp og deretter faller utover mot midten av århundret.
Det er sannsynlig at koronakrisen viser seg å fremskynde dette historiske vendepunktet – krisen kan bli energiomstillingens «jordmor», skriver Kingsmill Bond, energistrateg hos Carbon Tracker Initiative.
Det er mange faktorer som taler for at oljeforbruket aldri kommer tilbake dit det var.
- Verdensøkonomien får et alvorlig tilbakeslag. Vi vet ikke hvor alvorlig og hvor langvarig, men også når restriksjonene lettes vil den økonomiske aktiviteten være betydelig dempet. Dette betyr lavere oljeforbruk enn vi ellers ville hatt.
- En del «oljetunge» sektorer er særlig rammet. Luftfarten, som i mange år har vært en sterk driver for økt oljeetterspørsel, vil trenge tid for å komme tilbake. Svakere økonomi gir mindre masseturisme, og kanskje vil også flere vegre seg for å reise. Cruiseturismen kan også ha sett sine beste dager.
- Digitale møteformer, som nå utprøves, vil redusere tallet arbeidsreiser. Kostnader og tid kan spares. Erfaringer med hjemmekontor og desentralisert arbeid gir trolig også mindre arbeidspendling. Dette kan gi store samfunnsøkonomiske gevinster. Men privatbilen er også et «smitteverntiltak». Det kan gi mer bilbruk og ergo øke oljeetterspørselen. Samtidig kan mange storbyer ønske å bevare fordelen ved ren luft gjennom restriksjoner mot bilbruk, noe som virker den andre veien.
- Koronakrisen vil gi en rekke grønne krisepakker. I alle fall i Europa, men også i andre deler av verden, kan vi regne med at utrulling av elbiler og andre teknologier som kutter utslipp og oljeforbruk vil skyte fart. Klimakrisen blir ikke borte om koronakrisen overvinnes. IEA-sjefen, Fatih Birol, skriver godt om dette. Lavere oljepriser gjør det lettere å fjerne subsidier og innføre CO2-prising, uten at forbrukernes kostnader øker.
Det store bildet
Oljeforbruket utover på tyvetallet vil trolig være betydelig lavere enn det så ut til ved inngangen til 2020. Da lå forbruket på omkring 100 millioner fat om dagen. Hva som vil være den «nye normalen» vet vi ikke, men det vil være lavere. Dette får stor betydning for den langsiktige prisen på olje. I analyser om forholdet mellom klimapolitikk og oljepris kommer dette tydelig frem. Eksempelvis vil et forbruk på 80 millioner fat om dagen i 2030 bety vesentlig lavere behov for nyinvesteringer i oljeproduksjon enn om det brukes 100 millioner fat om dagen også om ti år. Med lavere forbruk faller størrelsen på industrien, og lønnsomheten går også ned – fordi det ikke er nødvendig å utnytte nye og kostbare ressurser for å dekke etterspørselen i markedet.
Balanseprisen – «break even» – for nye prosjekter vil måtte være betydelig lavere hvis man skal være rimelig sikker på god lønnsomhet. Dette tilsier at investorer vil være mer tilbakeholdne med å investere i oljeprosjekter – fordi det kort og godt trengs mindre olje enn man tidligere antok.
Selv om det kommer en syklisk opptur etter krisen, vil den langsiktige pilen peke nedover. Klimapolitikken vil slå inn. Elbilene kommer.
Hvor er konflikten?
For å beholde aktivitet knyttet til oljesektoren kan myndighetene i mange land bli presset til å ta større risiko i oljesektoren, men både i Norge og ellers bør politikerne tenke seg om minst to ganger før de endrer rammebetingelsene for å stimulere til investeringer markedet ikke vil betale for.
Kommentaren ble først publisert på Energi & Klima.
