%2520%25E2%2580%2593%2520Kopi.jpg){kind=small}
Pandemi og priskrig til tross, i det langsiktige bildet styres oljeproduksjon av etterspørsel. Det er lite som tyder på at denne vil endre seg drastisk de neste årene, både på grunn av befolkningsveksten, men også fordi fornybart har noen klare utfordringer som det vil ta tid å overkomme. Derfor vil også de som tror at dagens krise representerer et vendepunkt for oljekonsumet sannsynligvis ta feil.
Tidligere visekonsernsjef i Wintershall DEA, Maria Moræus Hansen, uttalte nylig i TU at denne oljekrisen kan komme til å bli den siste, både fordi industrien ikke lenger er så relevant som den var, og fordi fremveksten av fornybart kan komme til å skje på en måte som ingen har opplevd før. Hansen leverer et reflektert innlegg, og det er sikkert fristende å koble en oljekrise til det grønne skiftet. Innlegget mangler imidlertid noen grunnleggende fakta som bør på bordet for å få en nyansert debatt.
Priskollaps på olje
Kombinasjonen av pandemi og kansellering av avtalen mellom Saudi-Arabia og Russland om produksjonsbegrensninger har mildt sagt hatt en negativ innvirkning på oljeprisen. I forkant av pandemien var verdens forbruk på ufattelige hundre millioner fat oljeekvivalenter hver eneste dag.
Så lenge fornybart ikke øker vesentlig raskere enn energietterspørselen, så vil fossilt fortsette å dominere energimiksen, pandemi og priskrig til tross.
Det internasjonale energibyrået (IEA) estimerer nå en nedgang på nesten 30 prosent i april som følge av globale koronatiltak med tilhørende redusert mobilitet. Det merkes, og Opec+-landenes enighet om kutt på rundt en tredjedel av dette ser ikke ut til å hjelpe. Frykt for fulle lagre og utløp av terminkontrakter førte mandag til totalkollaps i det amerikanske oljetradingsmarkedet, hvor oljeprisen i en kort periode var negativ. Dyre nedstengninger og konkurser kan fort bli konsekvensen.
Forbruket vil øke igjen når pandemien er over
Når pandemien er over, vil imidlertid forbruket ta seg opp igjen, og forskjellen mellom forbruk og forsyning vil utjevnes. Selv om det er liten tvil om at etterspørsel etter fossilt på lang sikt vil måtte avta gradvis etter hvert som andelen av fornybart i energimiksen øker, så ligger vendepunktet fremdeles et godt stykke unna. IEA uttaler at oljeetterspørselen i 2020 vil falle for første gang siden 2009 som følge av koronavirusutbruddet, og anslår fallet til i snitt 9,3 millioner fat per dag. De forventer likevel at forbruket normaliserer seg i 2021.
Det rettes stort søkelys på den enorme veksten innen fornybart, men faktum er at stadig økende energikonsum gjør at dette ikke veier opp for fortsatt vekst i forbruket av fossil energi.
Det er i den forbindelse viktig å skille mellom verdens totale energiforbruk og forbruk av elektrisitet. Kun en femtedel av verdens energiforbruk per nå kommer fra elektrisitetsproduksjon. Resten er knyttet til transport og oppvarming, hvor olje dominerer. Samlet sett står fossilt for rundt fire femtedeler av verdens totale energiforbruk, mens sol- og vindkraft kun utgjør et par prosent. For å illustrere utfordringen:
De siste tjue årene (1998–2018) har energikonsumet fra sol- og vindkraft økt fra kun 17 TWh til hele 1838 TWh, en enorm økning i prosent. I samme tidsrom økte imidlertid fossilt fra 90.000 TWh til over 136.000 TWh, som er en økning på hele 46.000 TWh, altså 25 ganger mer enn sol- og vindkraft. Forbruket av naturgass øker mest, 2,6 prosent i snitt de siste fem årene. Dette bildet skal altså snus i løpet av noen tiår.
Fremtidens energimiks
Nå er det ikke slik at Klimapanelet mener at sol- og vindkraft alene skal overta rollen til fossilt. Medianverdien i 1,5-gradersrapporten tilsier en reduksjon av fossilt i energimiksen til rundt en tredjedel, og da i hovedsak med karbonfangst og -lagring. Samtidig skal sol- og vindkraft økes fra et par prosent til rundt en femtedel, mens biomasse vil utgjøre en fjerdedel. Alt dette er under forutsetning om at det ikke skjer en økning i totalt energikonsum de neste tretti årene, noe som blir utfordrende.
Mens fossilt sitt største problem er utslippene av klimagasser, så har fornybart helt andre utfordringer. Biomasse er i særklasse når det gjelder stort arealbehov for kraften som produseres, og følges av vannkraft. Mens vannkraft har begrensede utbyggingsmuligheter, så vil en storskala utbygging av biomasse innebære store naturinngrep og bruk av areal som ellers kan nyttes til matproduksjon.
Sol- og vindkraft har utfordringer som må overkommes
Også sol- og vindkraft har stort arealbehov, men har kanskje enda større utfordring med det store forbruket av materialer, hvorav flere er definert av EU som kritiske. For vindturbiner og batterier er det spesielt bruken av de sjeldne jordmetallene neodym og dysprosium som er problematisk. Neodym brukes for å lage kraftige magneter, mens dysprosium hindrer avmagnetisering. Dette er metaller som ikke enkelt lar seg erstatte, og som vil representere en utfordring ved storskala utbygging av fornybart. I tillegg er produksjonen av stål og sement for å bygge kraftverkene assosiert med høye CO₂-utslipp.
Den aller største utfordringen til sol- og vindkraft er imidlertid manglende stabilitet. Lav stabilitet i kraftleveransene er ikke et stort problem så lenge andelen i kraftmiksen er lav, slik som nå. Men når andelen øker, så øker også behovet for backup slik at forbrukerne kan sikres stabile strømleveranser. Skal batterier fungere som backup, så krever det installering av overkapasitet av sol- og vindkraft, som igjen krever flere batterier til lagring. Dette er en vanskelig og svært dyr sirkel å komme ut av, uten at man tyr til andre energikilder for å sikre stabiliteten.
Blir neppe den siste krisen
Alt dette er utfordringer som må overkommes for å bli karbonnøytrale. Det er fullt mulig å klare det, men utfordringene må ikke bagatelliseres. Å løse det vil ta tid, uansett hvor hardt det jobbes med det. 1,5-gradersmålet gir oss tretti år på å få det til, men de færreste tror det vil være mulig. 2-gradersmålet gir oss tjue år ekstra (til 2070) på å bli karbonnøytrale, og også dette vil være svært krevende. Oljebransjen kan i mellomtiden bidra ved å gjøre produksjonen så ren som mulig.
Maria Moræus Hansen har nok rett i at en oljekrise fører til en ytterligere dreining av investeringer i retning av det grønne skiftet, men så lenge fornybart ikke øker vesentlig raskere enn energietterspørselen, så vil fossilt fortsette å dominere energimiksen, pandemi og priskrig til tross. Oljen vil derfor være svært relevant i mange år til, og denne krisen er neppe den siste.
