Det finnes omtrent 8000 pasienter med Parkinson i Norge, ifølge Store norske leksikon. Sykdommen starter ofte i 50–70-årsalderen, men når den oppdages, kan det allerede være for sent å sette i gang effektiv behandling.
– Det har lenge vært kjent at det er forskjeller mellom hjernehalvdelene hos parkinson-pasienter, men skaden er allerede skjedd når disse forskjellene kan observeres, sier førsteamanuensis Patrick Riss ved Kjemisk institutt på UiO.
Han har vært med på å utvikle en metode som kan påvise mye tidligere at noe er galt i hjernen.
– Vi kan se skadene i hjernen lenge før symptomene blir synlige hos pasienten, sier kjemikeren.
Dermed kan risikogrupper, for eksempel skiftarbeidere med ujevnt søvnmønster, undersøkes før sykdommen slår ut.
Skjelver fordi bevegelsen ikke stoppes
Når du strekker ut armen din, er det fordi hjernen din sender signaler til musklene og ber dem utføre akkurat den oppgaven.
Men musklene må også få beskjed om at de skal stoppe.
Disse beskjedene sendes via såkalte nevrotransmittere. Acetylkolin heter nevrotransmitteren som setter bevegelsen i gang, mens det er dopamin som sørger for at den stopper.
– Nevrotransmitteren er bare et molekyl, og den vet ikke når den skal stoppe, sier Riss.
Uten dopamin vil musklene fortsette å strekke ut armen selv om den ikke går lenger ut. Det er dette som gir de skjelvingene som er vanlige for blant annet parkinsonpasienter.
– Ved Parkinson og andre bevegelighetsforstyrrelser dør hjerneceller som har med dopamin å gjøre, sier Riss.
– Disse hjernecellene dør, og de vil ikke komme tilbake.
Det er derfor det ikke finnes noen kur når skjelvingen først har kommet. Selv om det finnes behandling som reduserer symptomene, vil det bare bli verre og verre.
Radioaktive molekyler i blodet
For å se hva som skjer i de områdene av hjernen som har med dette å gjøre, sendes radioaktive molekyler inn i blodet til pasienten. Molekylet heter [18F]PR04.MZ, der 18F forteller at det inneholder den radioaktive isotopen fluor-18. (PR er initialene til Patrick Riss, og 4-tallet kommer av at dette er det fjerde molekylet han laget i dette prosjektet.)
Molekylet avgir såkalt positronstråling. Når positroner kolliderer med elektroner, forvandles de til veldig energirik stråling som kan oppdages i noen typer CT- eller MR-skannere. Denne metoden kalles PET (positronemisjonstomografi) og brukes blant annet i kreftbehandling.
Hemmeligheten bak molekylet til Patrick Riss er å få flest mulig av dem til den delen av hjernen der Parkinson og bevegelighetsforstyrrelsene kan oppdages tidlig.
– Molekylet binder seg til dopamintransportøren, og vi kan se hvordan dopaminsystemet fungerer.
– Dermed kan vi se om pasienten har Parkinson eller er i ferd med å utvikle Parkinson.
– Vi kan også se om det er Parkinson eller en annen form for bevegelighetsforstyrrelse, sier Riss.
Og det er jo viktig å vite før man setter i gang med eventuell behandling.
Kjemikeren Riss jobber sammen med blant annet medisinere fra Chile og andre land. De kan ta bedre beslutninger om hva pasientene trenger basert på bildene som molekylet til Riss bringer til veie.
Stoffet Patrick Riss har forsket frem, er allerede i bruk på sykehus rundt om i verden. For ikke lenge siden publiserte han og kollegene studien som bekrefter at molekylet kommer fram dit det skal.
Diagnosemetoden til Riss og kollegene hans kan forhåpentligvis også brukes til å finne svar på hvorfor Parkinson oppstår i utgangspunktet.
Følger sporene gjennom kroppen
Det har tatt mange år å lage et molekyl som binder seg til de ønskede cellene i hjernen. Forskere kaller dette for et sporstoff (tracer på engelsk) fordi det gjør det mulig å spore radioaktivitetens vei gjennom kroppen.
Når dette sporstoffet sprøytes inn i blodet, spres det ut i kroppen i løpet av bare noen hjerteslag. Derfra følger det blodet gjennom alle slags vev og organer.
– I det området i hjernen der det finner noe å binde seg til, vil det bli tatt opp og bli der mye lenger enn i regioner der det ikke binder seg.
Etter et par minutter måles det svak radioaktivitet over hele kroppen. Men etter et kvarters tid er konsentrasjonen mye større i hjernedelen det er rettet mot.
Riss understreker at mengden radioaktivitet er så lav at det ikke utgjør noen fare for pasienten.
– Det er doseringen som gjør ting farlig, og vi trenger ikke bruke mye av det radioaktive stoffet for å oppnå det vi ønsker. Dessuten bruker vi en type radioaktivitet som ikke er særlig skadelig.
Denne artikkelen ble ført publisert på Titan.
Vitenskapelig artikkel:
Kramer, Riss mfl.: Pharmacokinetic evaluation of [18F]PR04.MZ for PET/CT imaging and quantification of dopamine transporters in the human brain. European Journal of Nuclear Medicine and Molecular Imaging, desember 2019, doi: 10.1007/s00259-019-04594-z.
