Midtre Hålogaland tingrett har sett på en tvist mellom entreprenør Svevia Norge på den ene siden og staten ved Samferdselsdepartementet og Nordland samt Troms og Finnmark fylkeskommuner på den andre.
Svevia Norge har stevnet de tre for å få utbetalt mer penger i vederlag i en driftskontrakt, og det gjelder spesifikt arbeide med kantklipp og ikke noe annet.
Den aktuelle driftskontrakten er Ofoten-kontrakten med start høsten 2018, som Veier24 skrev om i mars 2018. Svevia ga her et pristilbud på 583.985.685 kroner, som var en god del lavere enn prisene fra de tre andre tilbyderne.
Kontrakten var et resultat av at de to kontraktene for Narvik og Evenes ble slått sammen, og Ofoten-kontrakten var ved utlysingen sagt å være på totalt 946 kilometer med vei i Troms og Nordland.
Så satte entreprenøren i gang med arbeidet, og allerede sommeren etter ble det registrert avvik for manglende kantklipp og høyde på vegetasjonen.
Svevia svarte blant annet dette til Vegvesenet (SVV): «Når det gjelder naturlike arealer ser vi dessverre i etterkant at omfanget av arbeidet er større enn hva vi hadde tatt høyde for før arbeidet startet.»
Så ble det samarbeidsproblemer
Men i november 2019 sendte Svevias advokat brev til SVV med krav om vederlagsjustering. Her var det nemlig en del ting å pirke på, blant annet dette:
- Vegvesenet hadde misligholdt sin opplysningsplikt
- Veistandarden avvek vesentlig fra beskrivelsen i konkurransegrunnlaget
- Det var mangelfulle opplysninger i konkurransegrunnlaget vedrørende etterslep for vegetasjon og grøntarealer, veibredde, samt forhold knyttet til Svevias kapasitetsberegning og brøyting med sideplog.
- Vesentlige mengdeavvik og urasjonelle bestillinger hadde forrykket Svevias kalkyle
- Og: SVV ville ikke samarbeide
Vegvesenet avviste kravet, og så var det en del korrespondanse om saken fram til sommeren 2020, da det virker som om partene ble enige.
Men så tok det fyr i debatten igjen: I mars 2021 sendte Svevia brev til Vegvesenet med varsling om endringsordre for omfanget på kantklippingen. Entreprenøren redegjorde at samlet areal for manuell/maskinell kantklipp skulle utgjøre åtte millioner kvadratmeter i året, basert på entreprenørens forståelse av kontrakten og konkurransegrunnlaget.
Og det var et alt for lavt anslag. Etter at klippesesongen 2020 var ferdig fant Svevia ut at reelt samlet klippeareal var på 22.222.300 m2, da hele eller deler av arealet ble klippet både to, tre og fire ganger i løpet av sesongen. Nesten tre ganger så mye!
Så ble det igjen langvarig korrespondanse uten at partene ble enige, og det ble forliksklage uten at ble noe forlik.
Krevde 27,5 millioner
Til slutt, i oktober 2022, tok Svevia ut stevning mot Vegvesenet og fylkene. Entreprenøren krevde 27,5 millioner kroner samt sakskostnader for dette med ekstra kantklipping.
Så ble det rettssak, og den ble gjennomført i Midtre Hålogaland tingrett 12. og 13. april i år.
For retten krevde Svevia vel 20 millioner kroner, fordelt slik:
- 8.231.371 kroner fra staten ved Samferdselsdepartmentet
- 4.285.921 kroner fra Nordland fylkeskommune
- 7.510.375 kroner fra Troms og Finnmark fylkeskommune
Dessuten forsinkelsesrente, og ikke minst: rettens fastsettelsesdom for at firmaet ville få vederlagsjustering for kantklipp utover åtte millioner m2 også i 2023-sesongen.
.png){kind=logo}
Svevia grunnleggende syn: Det er gitt feil mengdeangivelse i konkurransegrunnlaget siden mengdeangivelsen ikke stemmer overens med faktisk utført kantklipp hvert år. Feil mengdeangivelse er byggherrens ansvar og gir entreprenøren krav på vederlagsjustering.
Svevia viste til prosess 74.821 i kontraktens kapittel D1: «Klippeareal: Entreprenør skal legge til grunn at samlet areal for maskinell/manuell kantklipp i kontraktsområdet utgjør inntil 8.000.000 m2 hvert år.»
Svevia mente dette måtte tolkes objektivt og til å være antall kvadratmeter utført kantklipp årlig. Entreprenøren viser til at andre tilbydere, som Mesta og Presis Vegdrift, også forsto konkurransegrunnlaget på samme måte som Svevia og priset kantklipp på samme måte. Det må tillegges vekt.
Om det hadde vært slik at uklarheten var ryddet av veien i konkurransefasen, så ville det innebåret det samme som at Svevia får medhold i rettssaken. Alle tilbyderne ville priset korrekt areal, og det ville så klart betydd at prisene økte. Men da hadde byggherrene måttet betalt for de kvadratmeter kantklipp de faktisk får gjennomført årlig i kontrakten. I en slik situasjon er det urimelig om byggherrene skal få gevinst av feil og uklarheter i en kontrakt de selv har forfattet.
Så langt Svevia.
De saksøkte etatene avviste alt. Svevia hadde ikke krav på vederlagsjustering. Firmaet har ikke utført kantklipp i større utstrekning enn det som følger av konkurransegrunnlaget, slik det er riktig tolket. De saksøkte må frifinnes.
Byggherrene viser til at Svevia har kjent til kontraktsforståelsen gjennom Mosjøen-kontrakten (som ble lyst ut i 2016, og som Svevia vant med en pris på 215 millioner kroner).
Det har ellers framstått klart hva anbudsinnbyderen har ment. Og ikke nok med det: Veieiernes tolkningssyn støttes både av ordlyd og systematikk.
Men hvis retten så skulle finne ut at Svevia har rett, så mente de tre saksøkte etter diverse kalkulasjoner at pengesummen skulle være en annen og fordeles på de saksøkte slik:
- Staten: kr. 6.694.801
- Nordland: kr. 3.485.857
- Troms og Finnmark: kr. 6.108.395
Tingretten gir ikke Svevia medhold
Retten kommer til at de tre etatene frifinnes. Og Svevia Norge skal betale saksomkostninger.
Retten forholder seg grunnleggende sett til tolkningen av ordlyden i den omstridte setningen, som ser slik ut i kontrakten: «Klippeareal: Entreprenør skal legge til grunn at samlet areal for maskinell/manuell kantklipp i kontraktsområdet utgjør inntil 8.000.000 m2 hvert år.»
Denne setningen ble utsatt for mye språklig disseksjon av partene, enkelte advokater virker tidvis å ha forsøkt å briljere som både grammatikere og semantikere, men det virker å ha vært til liten hjelp for retten eller andre.
Noen av partene og noen vitner forklarte seg om denne setningen, men retten fant mye av informasjonen enten irrelevant eller basert på såkalt subjektiv forståelse. Med andre ord: Ikke så mye å ta med seg videre.
Tingretten presiserer selv at den skal vurdere hvordan en normalt forstandig tilbyder hadde grunn til å forstå den aktuelle teksten. Og for å ta det ned på et helt konkret nivå: Det er snakk om å gi tilbud med en rundsum på kantklipp av vegetasjon langs nærmere 1000 kilometer vei i Nord-Norge i sommersesongen.
Retten påpeker det den mener er et rimelig og naturlig utgangspunkt for enhver normalt forstandig tilbyder: Les hele anbudsgrunnlaget. Ved prisingen av et slikt arbeid må det så klart være rimelig å stille seg spørsmål om hvor stort areal som skal klippes. Men: Det er også naturlig å undersøke om det kreves at vegetasjonen skal holdes under en viss høyde på arealet. Og når vi alle vet at vegetasjon vokser om sommeren, så er det rimelig å tenke seg at det er behov for å klippe arealet flere ganger i løpet av sesongen.
Her har ikke Svevia gjort jobben sin før de sendte inn tilbudet, mener retten, som skriver at «Konkurransegrunnlaget består av en rekke sider, kapitler og henvisning til vedlagte tilleggsdokumenter og håndbok. Retten legger til grunn at enhver normalt forstandig tilbyder ikke bare kan lese den omstridte teksten før prisen kalkuleres, men at alle relevante sider i det aktuelle dokumentet må leses for å finne innholdet i den omstridte teksten.»
Retten finner at konkurransedokumentene gir ganske omfattende føringer for hva som kan forventes av kantklipp, det være seg høyde på vegetasjon etter klipp, og hvor mange ganger i sesongen som klipp må påregnes.
Retten ramser opp opplysninger: «Dokumentene anga at kontraktsarbeidet omfattet ca. 1000 kilometer veg, at kantklipp skulle gjøres i en bredde av 8 meter på begge sider av vegen der det er 90 km/tsone, og i en bredde av 6 meter i resten av vegnettet, men at v-lista som anga det konkrete antallet m2 ikke gjaldt, at kraftigvoksende vegetasjon skulle klippes minst 2 ganger per år, at klippingen skulle gjøres ned til en høyde av 15 cm., og at vegetasjonen ikke skulle overstige 50 cm. i perioden 1. juni til 31. august. SVV hadde satt funksjonskrav til under 0,5 meter, men ikke ment noe om antall ganger gresset måtte klippes utover at kraftigvoksende vegetasjon skulle klippes minst 2 ganger per år.»
Så sier retten lakonisk: «Det var denne informasjonen tilbyder var kjent med da tilbyder kom til den omtvistede teksten om klippeareal i spesiell beskrivelse.»
Og: «Verken overskriften eller den øvrige del av teksten i det omstridte avsnittet sier noe om hvordan vegetasjonen skulle skjøttes. Vegetasjonsskjøtselen er i detalj beskrevet andre steder i konkurransegrunnlaget.»
Dermed kan retten konkludere med at ikke foreligger feil informasjon i konkurransegrunnlaget og det er ikke grunnlag for vederlagsjustering etter kontrakten eller på annet grunnlag.
Staten og fylkene ble altså blankt frifunnet. De tre hadde også krevd 211.146 kroner eks. mva. i sakskostnader, og det ble tilkjent.
Kjennelsen er fra 10. mai i år, og partene har en måned på seg til å anke.
Equinor-ingeniør: – Vi skulle få 25.000 kroner
